Overlegen nr. 2 - 2021

OVERLEGEN 2-2021 73 «prioritering innenfor tildelte rammer», jf. stortingsinnstillingen. Bestemmelsen gjengitt ovenfor innebærer etter sin ordlyd en betydelig innsnevring av retten til nødvendig helsehjelp. Etter ordlyden defineres den individuelle retten til nødvendig helsehjelp av et system laget for vurderinger på gruppenivå. Dette systemet styres av de regionale helseforetak – «bukken som kontrollerer havresekken». Både Legeforeningen og flere av pasient­ organisasjonene var blant dem som fremførte en tydelig kritikk. Det viktigste spørsmålet i forbind­ else med vedtakelsen av loven var om denne lovfestingen ble til hinder for individuelle vurderinger av behov for behandling eller legemidler der systemet for nye metoder ikke hadde tatt stilling eller hadde sagt nei til god- kjenning. Verken ordlyden i bestem- melsen eller proposisjonen gir et svar på dette. Departementet uttaler i proposisjonen til Stortinget: «Prioriteringsbeslutninger i spesialist- helsetjenesten som tas administrativt på overordnet nivå legger rammer for individuelle vurderinger av pasienter som foretas av helsepersonell. Departe- mentet foreslår å presisere dette i regelverket.» Videre uttaler departementet: «Forslaget innskrenker ikke dagens pasient- og brukerrettigheter, men viser hvordan beslutninger tatt i systemet for nye metoder har betydning for de individuelle rettighetene.» Som svar på kritikken i hørings­ runden uttaler departement at flere av høringsinstansene har misforstått forslagene og uttaler videre: «I valget mellom ulike behandlings­ alternativ i ett pasientforløp er systemet for nye metoder sentralt fordi dette systemet gir rammene for hva som er tilgjengelig for helsepersonellet. Det er likevel rammer for hvilke beslutninger systemet for nye metoder kan fatte. Beslutninger som fattes i systemet for nye metoder kan ikke overstyre retten til nødvendig spesialisthelsetjeneste etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 b. Det kan de ikke i dag, og heller ikke dersom Stortinget vedtar de lovfor- slagene som fremmes i denne proposi- sjonen. Beslutningsforum må forholde seg til at pasientene har en rett til nød- vendig spesialisthelsetjeneste som de i ytterste konsekvens kan få domstolen til å stadfeste. Det innebærer at beslut- ningsforum ikke kan fatte beslutninger som medfører at pasienter ikke får opp- fylt sin rettighet. Beslutningene til be- slutningsforum må ligge innenfor det skjønnsrommet som er tillagt spesialist- helsetjenesten gjennom dagens lov­ givning. (…) Det tas ikke direkte stilling til om metoden skal brukes overfor konkrete pasienter eller pasientgrupper, men om det skal åpnes for at metoden kan brukes i den offentlige spesialisthelsetjenesten.» Betydningen av kravet til faglig forsvarlighet Departementet synes å legge til grunn at det er forsvarlighetskravet som angir rettighetens materielle innhold: «Retten til nødvendig spesialisthelse­ tjeneste knytter seg til en rett til å få forsvarlig behandling. Kjernen i forsvar- lighetskravet er koblet opp mot det som til enhver tid er definert som etablert behandling, jf. omtale ovenfor under punkt 9.2.2. Pasienter har dermed i dag et rettskrav på å få etablert behandling for den sykdommen eller lidelsen ved- kommende har. Spesialisthelsetjenesten kan ikke velge å ikke gi pasienter eta- blert behandling ut fra hensyn til øko­ nomi eller av andre årsaker som ikke er medisinske. Det vil være uforsvarlig og i strid med pasientens rett til nød­ vendig spesialisthelsetjeneste. Det er imidlertid viktig å understreke at retten til nødvendig spesialisthelse­ tjeneste ikke knytter seg til enhver ny type behandling, eller den beste eller nyeste behandling som til enhver tid er tilgjengelig. Spesialisthelsetjenesten har en ressursramme å forholde seg til som Stortinget setter årlig, og det vil ikke være bærekraftig å tilby enhver ny type metode som gjøres tilgjengelig på markedet. (…) Kjennetegnet ved nye behand- lingsmetoder er at det ikke er tale om etablert behandling, og at de må metode- vurderes for å vurderes opp mot prinsipp- ene for prioritering og for å sikre at metodene er forsvarlige. Nye metoder ligger dermed i utgangspunktet i skjønnsrommet over forsvarlighets­ kravet, og over hva pasienten har et rettskrav på å få av tjenester. Med skjønnsrommet menes det som ligger i mellom den til enhver tid best tilgjenge- lig medisin og forsvarlighetskravets nedre grense.» Departementet innfører her et nytt begrep; «etablert behandling». Dette er ikke et begrep benyttet i lovgivningen eller tidligere forarbeider som avgrens- ning av retten til nødvendig helsehjelp. Departementets uttalelser kan forstås som at metoder som ikke er vurdert eller som er avvist av beslutningsforum per definisjon ligger i skjønnsrommet over forsvarlighetskravets nedre grense fordi de ikke har blitt en del av etablert behandling. En slik forståelse av forsvarlig- hetskravet som en «innholdsnorm» er ikke ny, men har utviklet seg over tid. I forarbeidene til helselovreformen fra 1999 var det et tydeligere skille mellom den materielle «innholds- eller utmål­ ingsstandard» som lå i den individuelle retten til nødvendig helsehjelp og for- svarlighetskravet som har sitt utspring i en faglig «handlingsnorm». Utviklingen i retning av en «innholdsnorm» så vi særlig i forbindelse med vedtakelsen av helse- og omsorgstjenesteloven i 2011. Den nye helse- og omsorgstjeneste­ loven skulle bli profesjonsnøytral og dermed «dereguleres» (bl.a. fjerne krav til at kommunens helse- og om- sorgstjeneste skulle ha bestemte profe- sjoner inkludert). Forsvarlighetskravet som en «kvalitativ standard» for tjenestetilbudet ble da et viktig virkemiddel. Disse lovforarbeidene viser også departementet til for å un- derbygge en argumentasjon om at de regionale helseforetaks «sørge for» JUS FOR LEGER :