OVERLEGEN 2-2022 14 TEMA: REKRUTTERING ›› Men så kom en regnfull sommer i et dansk sommerhus, med minimal tilgang på lektyre utenom «Der Spiegel», Berlingske Tidende og et «Anders And» i ny og ne, hvis min bror og jeg maste iherdig nok. Og da ble det til at jeg ga boken en sjanse, og etter et par sider glemte at den var på svensk, men slukte den i løpet av et par intense dager. Handlingen foregår rundt hovedpersonen Momo, ei jente som har rømt fra et barnehjem, og bosetter seg i en ruin av et gammelt amfiteater. Alle trives i Momos selskap, hun har god tid og lytter til alle, er fantasifull og lekende. Men så blir verden umerkelig invadert av en særegen rase parasitter, «de grå herrene». De tilraner seg menneskenes tid under påskudd av å få menneskene til å «spare den». Men slik glemmer menneskene i leve i «nuet», for tid kan ikke spares som for eksempel penger kan. Jo mer et menneske forsøker «å spare», desto kortere blir dets dager og uker. De grå herrene stjeler mer og mer av menneskenes tid, som de lever av. I tillegg til fremstiller de også maskinproduserte leker, som skal tidseffektivisere barns frie lek og fantasi, igjen for å «spare tid». Mer skal ikke røpes av handlingen her, annet enn at Momo og hennes gode hjelpere tar kampen opp hjulpet av den vise «Mester Hora» (forvalteren av tiden). Det er lenge siden jeg har lest «Momo» nå, men den gjorde et sterkt inntrykk da. Og jeg kommer av og til på den, også i faglig/fagforenings sammenheng: Mitt fag, nevrologien, har gjennomgått en rivende utvikling de siste årene. Fra å være et fag hvor mye gikk på «å vente og se» er vi innenfor mange områder blitt et «gjøre noe med» fag. Ikke minst har hjerneslagbehandlingen og prinsippet om at «rask handling forebygger hjerneskade» blitt overført til andre områder, som for eksempel MS-behandlingen. Det er bra. Det er ikke nok å ha muligheter til å bremse og forhindre, de må også tas i bruk på riktig tidspunkt! Imidlertid har den nye utviklingen og de nye mulighetene ført til «strekk i feltet». For i tillegg til å handle raskt og være på hugget, skal vi også ivareta de mange med kroniske nevrologiske sykdommer og tilstander, som aldri blir «bra», men som trenger kontinuerlig oppfølging, tverrfaglig tilnærming og etter hvert kanskje også palliasjon og lindrende tiltak. Tid er et stikkord her. For det er ikke blitt mer tid i et fag som skal romme så mye mer. Antall sengeplasser er mange steder kraftig redusert, det er økt krav til såkalt «gjennomstrømming», beslutninger skal fattes raskt så fort som mulig. Vi har stadig mer sofistikerte dataverktøy, som gir oss mer jobb og tvinger oss til uendelig mange «klikk», og vi har venterom som minner om skatteetatens, med «pling-plong» og beskjed på veggen om hvilket rom på poliklinikken pasienten har å innfinne seg på. Men det gir oss ikke mer tid til å høre på fortvilelsen hos den hviskende Parkinson-pasienten og hans kone, eller finne løsninger for pasienten med migrene som har «prøvd alt og ikke orker mer». En halvtime går fort. Det går an å kompensere med gode kolleger og spennende fagfelt til en viss grad. Men så går det ikke mer, og det ser vi nå. På svært mange av landets nevrologiske avdelinger står det LIS-stillinger ledig, og har gjort det en stund. Også i mer sentrale strøk. Etter hvert er det også overlegestillinger ledig. Hva har skjedd? «Da jeg startet» sier en kollega» måtte man jo nærmest bestikke noen for å få seg et vikariat på en nevrologisk avdeling». Slik er det ikke lenger. Det bekymrer meg som både som nevrolog og leder i NNF. Vi vet at andre fag har lignende utfordringer. «Krise» skal vi ikke kalle det, all den tid det som skjer i fastlegeordningen er så mye verre. Likevel er det et varsko, og det i en tid hvor vi utdanner større legekull enn noen sinne. Det viser med tydelighet at det å bare utdanne flere, som det politisk ofte ropes om, ikke nødvendigvis er en god ide. Antagelig må det mer grunnNevrologien eller «Kampen om tiden» Da jeg var ti år, fikk jeg boken «Momo – eller kampen om tiden» av forfatteren Michael Ende, i gave av en tysk venn av mine foreldre. På svensk. Giveren var veldig stolt over å ha funnet boken på et «nordisk» språk, mottakeren med all 10-åringens snusfornuftighet, var mindre begeistret. Svensk var jo ikke norsk! I tillegg hadde boken et ganske tamt utseende, som ikke akkurat fyrte opp under leselysten. Av Jana Midelfart Hoff, OF-landsråd, fagstyret og leder Norsk Nevrologisk Forening
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy