OVERLEGEN 2-2022 66 – Jeg tror at den saken gjorde meg flinkere til å prioritere hva man skal bruke tid og energi på. Når man har tatt et valg så må man stå i det og ikke dvele på hva man kunne gjort annerledes. I den saken dro jeg også inn erfaringer fra legeyrket. Man stiller en diagnose og så behandler du. Og det gjorde jeg. Da jeg hadde tatt beslutningen var jeg trygg på at det var den rette. Både for utøverne og Skøyteforbundet. Tross påkjenningen det er å stå i en sak med mye medieoppmerksomhet ble ikke Sørensen skremt fra å søke nye utfordringer innen idretten. – Det var vanskelig og krevende, men jeg var tilfreds med måten vi løste saken på. Den ga meg verdifulle erfaringer som jeg har tatt med meg videre, og skremte meg ikke fra nye verv. Jeg hadde gode folk rundt meg og styret jobbet som et lag. Jeg føler også at valgene vi tok har stått seg bra i ettertid. Hadde dette skjedd i dag tror jeg heller ikke at saken hadde vært så omdiskutert som den ble den gang. Episoden er for meg også et eksempel på situasjoner der ledere må ta vanskelige beslutninger, som ikke alle vil være enige i, sier hun. Overføringsverdi Etter et liv innen idretten både som aktiv utøver og tillitsvalgt mener Sørensen hun har tatt med seg mye verdifullt inn i jobben som lege. – Idretten har alltid vært en del av meg. Den gir en veldig tilhørighet og mestringsfølelse. Jeg har hele veien fått tilbakemeldinger og energi som har gjort meg trygg. Helt fra jeg var ung har jeg vært dedikert og målbevisst på hva jeg ønsket å få til. Jeg har jobbet for å bli en bedre utgave av meg selv, først som kunstløper og så som lege og kliniker. Det har vært tidkrevende å drive med begge deler, men jeg har fått mange positive opplevelser som har videreutviklet meg, og det har jeg tatt med meg videre som lege, sier hun og utdyper: – Selv om jeg var aktiv i en individuell idrett, så har jeg jo etter hvert forstått mer og mer hvor viktig det er å være del av et lag, et fellesskap, og å oppnå noe sammen. Det er noe jeg har vært veldig opptatt av å få inn i min jobbhverdag, spesielt under pandemien. Det å skape lagfølelse. Fokusere på at vi stod i dette sammen og at vi skulle håndtere denne situasjonen best mulig ut ifra de forutsetningene og mulighetene vi hadde. Å prestere og å jobbe sammen er noe man er spesielt opptatt av i idretten, og jeg tror vi klarte å skape den følelsen på Ahus under de tøffeste bølgene. Mer samarbeid Vibecke Sørensen mener at det viktigste med idretten er opplevelsen av tilhørighet, mestring og å være i aktivitet. Hun trekker frem at Idrettsforbundet er Norges største frivillige organisasjon med nesten to millioner medlemmer og en viktig bidragsyter til god folkehelse for befolkningen. – Da jeg var ung var jeg naturlig nok resultatorientert og fokuserte på effekten av trening, men i senere år så har jeg blitt mer og mer bevisst på hvor viktig idrett er for folkehelsen, og at vi burde være flinkere til å synliggjøre dette. I tillegg eksisterer det et stort potensial for tettere samarbeid mellom idretten og andre sektorer. Et eksempel er spise- forstyrrelser som har vært et stort problem i ulike idretter, mye på grunn av kroppsfokus, sier hun og fortsetter: – Samtidig er ikke dette en utfordring som er isolert til kun idrett. Ja, det er utøvere som sliter med spiseforstyrrelser, men det finnes i alle miljøer. Vi trenger å styrke kompetansen på dette feltet blant de frivillige i idretten, og samtidig må vi få et bedre samarbeid med helsevesenet. Klarer vi det så kan idretten også bli bedre til å identifisere de som sliter med spiseforstyrrelser på et tidlig stadium. Dette er et problem som er mye større enn idretten, og der- for må vi bli flinkere til å samarbeide. Sterke opplevelser Som idrettsleder gjennom mange år har Sørensen opplevd mye som har satt spor, men ofte er det de små øyeblikkene som gjør størst inntrykk. – Idrettens positive opplevelser betyr mye. Gleden og engasjementet det vekker. Du kan komme inn på en intensivavdeling og møte en som har vært i respirator i flere døgn, og det pasienten gleder seg mest til er å se om Klæbo vinner tremilen. I tillegg gjør det alltid inntrykk å se hvor mye bredde- idretten betyr. Det synes jeg er fint å se, sier hun og understreker at det også er mange sterke opplevelser som lege: – De siste årene med pandemi er naturlig å nevne. Den arbeidsinnsatsen som mine kolleger har vist. De har støttet hverandre, skånet de som var slitne og alle har jobbet sammen. Tiden med mine kolleger på Ahus under den første bølgen er noe jeg aldri vil glemme. Det er nesten rørende å snakke om. Pandemien synliggjorde også den begrensede intensivkapasiteten vi har og spesielt var Ahus intensiv presset. Det var mange spesielle hendelser som vi håndterte sammen. Det å få oppleve det fellesskapet var sterkt. – Derfor vil jeg gjerne trekke frem at jeg synes det har blitt et for stort fokus på økonomi og produksjon i sykehusdriften sammenlignet med kvalitet og prestasjon. Det burde ikke være noen motsetning, men det kan synes som økonomimodellene det styres etter ikke lar seg kombinere med de prioriteringene som sikrer god helhetlig pasientbehandling. Mer fokus på beredskap, tilrettelegging og fagutvikling, tror jeg kunne legge et godt grunnlag for kostnadseffektiv drift. Slik at forholdet mellom økonomiske sparetiltak og inntektsgivende drift på sikt ville gå mindre ut over belastning på personalet og pasientbehandling enn det som faktisk er tilfellet i dag. Lære av hverandre Forskjellen på å være sykehusleder og idrettsleder er naturligvis stor, men Sørensen tror de ulike lederne kan ha godt av å se litt til hverandre og lære av hverandre. – Idretten har blitt kritisert for manglende åpenhet og var for noen år siden gjennom en stor åpenhetsdebatt. Min erfaring er likevel at idretten har
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy