OVERLEGEN 2-2023 44 Under de første forhandlingene med NAVO i 2002 hadde Legeforeningen mange viktige krav. Behovet for forutsigbarhet om hvor legene skulle jobbe i den nye helseforetaksorganiseringen var ett av dem, herunder behovet for frivillighet, forutsigbarhet og forsvarlighet knyttet til å ha flere tjenestesteder. Kravet om at legen skulle vite hvor hen hadde arbeidsplassen sin, ble ivare- tatt gjennom ambuleringsbestemmelsen, som definerte tjeneste utenfor avtalt tjenestested som ambulerende tjeneste1. Den enkelte lege skulle delta i ambulerende tjeneste på frivillig grunnlag, og kun i ekstraordinære tilfeller kunne arbeidsgiver ensidig pålegge legen slik tjeneste, og da for begrensede perioder. Utviklingen av helseforetakene Den første overenskomsten mellom Legeforeningen og daværende NAVO ble opprettet i 2002, i forbindelse med at eierskapet til kommunale og fylkeskommunale sykehus ble overført til staten. Sykehusene ble organisert i helseforetak (HF) som igjen var organisert i regionale helseforetak (RHF). I 2002 gikk de fleste legene fra å være ansatt ved ett sykehus, til å bli ansatt i et helseforetak som besto av flere sykehus. Disse sykehusene kunne være spredt over et stort geografisk område. Størrelsen på helseforetakene har etter 2002 endret seg, ved at stadig flere sykehus innlemmes i det enkelte helseforetak og at antallet helseforetak er redusert. Mens det i 2002 var 45 helseforetak på landsbasis, er det tilsvarende antallet Nærmest fra tidenes morgen, har legene jobbet ved andre sykehus enn der de har sitt faste ansettelsesforhold. Da staten overtok ansvaret for sykehusene i 2002, ble ambulerende tjeneste tariffregulert mellom Legeforeningen og daværende NAVO i den sentrale overenskomsten del A2. Har du spørsmål du ønsker besvart i bladet, send en mail til redaktør arild.egge@ous-hf.no Av Kristin Krogvold, Advokat i Avdeling for jus og arbeidsliv i Legeforeningen ›› En ambulerings- bestemmelse til besvær – Arbeidsrettens dom av 11. april 2023
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy