OVERLEGEN 2-2025 12 HELSEFORETAKSMODELLEN OG VEIEN VIDERE ›› Hovedinnretning i modellen Foretaksmodellen ble innført da helseforetaksloven trådte i kraft 1. juli 2001. Med lovvedtaket overtok staten eierskap for sykehusene. Sykehusene ble organisert som juridiske enheter med styrer – helseforetak. Fylkeskommunens forvaltning ble overført til i alt fem (senere fire) regionale helseforetak, organisert som juridiske enheter med styrer. Helsedepartementet ved statsråden ble øverste eier, og styrer gjennom foretaksmøter med tilhørende protokoller. I møtene opptrer ministeren i rollen som generalforsamling for de regionale helseforetakene. Helsedepartementet har i tillegg rollen som bestiller. Bestiller-rollen utøves gjennom et årlig oppdragsdokument. Helsedepartementet fyller altså to roller i modellen, eier-rollen og bestiller-rollen. I departementet er disse oppgavene lagt til henholdsvis eieravdelingen og spesialisthelsetjenesteavdelingen. De regionale helseforetakene er som Helsedepartementet også tillagt rollen som både eier og bestiller. I styringen av sykehusene utøves begge rollene i hovedsak gjennom oppdragsdokumentet. Men i tillegg avholdes det etter behov foretaksmøter, hvor styret og administrasjon gis direkte instruks og tillatelser fra eier i enkeltsaker. Den daglige styringen av sykehusene foregår i oppfølgingsmøter, og i direktørmøter. I disse møtene er de underliggende helseforetakene representert, men ikke direktørene for de private ideelle sykehusene. De regionale helseforetakene bestiller i tillegg en rekke tjenester fra andre aktører – private og private ideelle helsetjenesteleverandører samt avtalespesialister. De regionale helseforetakene er også eiere av underliggende selskaper. Enkelte underliggende selskaper har bare ett regionalt helseforetak som eier, som IKT-selskapet til Helse Sør-Øst – Sykehuspartner HF. Andre selskap er eid av regionene i fellesskap – de felleseide helseforetakene. Sykehusbygg HF og Sykehusinnkjøp HF er blant de fem felleseide selskapene. Disse selskapene er dels utførere av løpende fellesoppgaver, men de har også en rolle i å utvikle nasjonal metodikk på enkelte områder. De regionale helseforetakene har hver for seg direkte dialog med eier. Det er således ikke noen nasjonal overbygning annet enn Helsedepartementet og i noen grad Helsedirektoratet. Men det er etablert ulike fora for å ivareta nasjonal samordning. Blant de viktigste er det nasjonale Ad-møtet og det nasjonale fagdirektørmøtet. I tillegg kan Nye Metoder, som består av lederne for de fire regionale helseforetakene, betraktes som en nasjonal koordineringsmekanisme. Med unntak av Sunnaas sykehus, består alle landets 20 sykehushelseforetak av flere underliggende sykehus. Rollefordeling og de enkelte sykehusenes autonomi innenfor helseforetaksoverbygningen er sterkt varierende. I enkelte helseforetak (som i Vestre Viken) har de enkelte sykehusene lokal ledelse og en del autonomi. I andre helseforetak kan stedlig ledelse mangle eller være pro forma, og de er i realiteten underlagt sterk styring fra helseforetaket. Helseforetakene varierer også i størrelse, fra Sunnaas med om lag 750 ansatte, til Oslo Universitetssykehus, som med sine mer enn 40 lokalisasjoner og mer enn 24 000 ansatte er Europas største sykehus. At de enkelte helseforetakene og regionale helseforetakene er selvstendige juridiske enheter med egne styrer, er et sentralt element i modellen. Begrunnelsen for styrer er foretakenes behov for autonomi. Politikerne skulle holdes på armlengdes avstand, og styringen av foretakene skulle overlates til mer profesjonelle aktører. En viktig følge av denne organiseringen er at statsråden ikke blir sittende med direkte ansvar for stort og smått i sykehusene. I de fleste sakene stopper ansvarslinjene i hvert enkelt styre, og det er altså to styrenivå mellom ministeren og det utførende leddet. Prinsipper for virksomhetsstyring i modellen Virksomhetsstyringen i foretakene har utviklet seg de senere årene, men følger i hovedtrekk etter mønster av øvrig Oversikt over hovedtrekk i helseforetaksreformen og kritikken av modellen Denne artikkelen gir en oversikt over den overordnede organiseringen i helseforetaksmodellen, utviklingstrekk i sykehusene etter modellens innføring, og den kritikken modellen har møtt. Til slutt omtales kort arbeidet i Kvinnslandutvalget og Sykehusutvalget, der henholdsvis Grimsgaard og Clementsen har vært medlemmer. Av Ståle Clementsen, medlem av redaksjonskomiteen, og Christian Grimsgaard, styremedlem i Overlegeforeningen
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy