OVERLEGEN 2-2025 16 Kvinnslandutvalget Foretaksorganiseringen har i en årrekke vært utsatt for kritikk. I forkant av stortingsvalget i 2013 var flere politiske partier kritiske til organiseringen. Høyres helsepolitiske talsmann Bent Høie gikk til valg med løfte om å avvikle de regionale helseforetakene. Da han ble utnevnt til helseminister, fulgte han dette opp ved å nedsette et offentlig utvalg for å utrede alternativ organisering. Ministeren presiserte for utvalget at siktemålet ikke var å avvikle helseforetaksmodellen, men å se på muligheter for å avvikle de regionale foretakene. Høies forslag om å avvikle regionsnivået var basert på den hyppigst formulerte kritikken mot foretaksorganiseringen, rettet mot de regionale helseforetakene. Kritikken var vel egentlig ikke særlig presis. Kanskje var byråkratisering og pengebruk blant de mest omtalte problemene. Men er dette en forenklet tilnærming? At det var reist betydelig kritikk mot de regionale helseforetakene, var ikke ensbetydende med at de skapte problemer i tjenesteytelsen. Det måtte vurderes nærmere. En naturlig tilnærming ville være å vurdere i hvilken grad organiseringen tilrettela for god pasientbehandling, fagutvikling og samhandling. Dernest kunne en vurdert justeringer i organiseringen. Denne tilnærmingen falt det ikke naturlig å velge for utvalget, som forholdt seg til det oppstilte mandatet. Kvinnsland-utvalgets arbeidsform baserte seg altså i stor grad en ovenfra-og-ned-tilnærming hvor utgangspunktet var at de regionale helseforetakene skulle fjernes. Utvalget kartla hvilke oppgaver de regionale helseforetakene ivaretok, og vurderte hvordan oppgavene kunne ivaretas ved en alternativ organisering av det regionale nivået. Blant løsningene som ble diskutert var en departementsmodell, altså at Helsedepartementet overtok oppgavene til de regionale helseforetakene. Utvalget vurderte også en modell hvor det ble opprettet et sykehusdirektorat til erstatning for de regionale helseforetakene. I utredningsforløpet ble en rekke instanser på tvers av landet og i og utenfor helsetjenesten rådspurt. Det kom entydig fram at det var en bred støtte for en fortsatt regional organisering av spesialisthelsetjenesten. Regionaliseringen ble etablert midt på 70-tallet ved St.meld. nr. 9 1974-75 (1974) Sykehusutbygging m.v. i et regionalisert helsevesen. Etableringen av regionale helseforetak i 2002 bygget altså på en allerede regionalisert modell. Tilbakemeldingene til Kvinnsland-utvalget var gjennomgående at regionaliseringen var viktig og fungerte relativt godt. Mange instanser uttrykte uro for at en ny modell ville kunne innebære sentralisering av myndighet. Utvalget endte derfor tidlig med å diskutere ulike former for regional organisering, i form av regionaliserte departementsavdelinger eller et regionalisert direktorat. Utvalgets flertall konkluderte til slutt med å fremme en delt innstilling hvor ingen av alternativene innebar nedleggelse av det regionale nivået. Utvalgets rapport resulterte ikke i vesentlige endringer i organiseringen av spesialisthelsetjenesten. Sykehusutvalget Med ny regjering kom et nytt utvalg. Utvalget, som ble nedsatt av Ingvild Kjerkol, tok utgangspunkt i Hurdalsplattformens formuleringer om å vurdere endringer i styringen av sykehusene innenfor rammen av fortsatt statlig eierskap. Mandatet innebar blant annet å vurdere redusert markedstenkning, styrket stedlig ledelse og mer demokratisk forankring, samt forenkling av styrings- og rapporteringsregimer. Det hadde som utgangspunkt å gjøre en grundig gjennomgang av erfaringer med dagens modell og forslag til juster- inger for å møte framtidige utfordringer i helsetjenesten. Utvalget bekrefter at Norge har en spesialisthelsetjeneste som i all hovedsak holder høy kvalitet, og som i mange sammenhenger presterer godt sammenlignet med andre land. Samtidig peker utredningen på et sett av utfordringer som har vokst fram over tid – knyttet til struktur, styring, finansiering, samhandling og ledelse. En sentral del av rapporten handler om dagens organisering av sykehusene gjennom helseforetaksloven, og hvordan denne modellen har utviklet seg de siste 20 årene. Utvalget legger til grunn at modellen med statlig eierskap og regional organisering ligger fast, men at det er behov for fornyelse og justering. De peker særlig på at det har oppstått en økende avstand mellom pasient, lokalsamfunn og sykehusledelse. Det foreslås derfor tiltak for å styrke den demokratiske forankringen og den stedlige ledelsen i tjenesten – herunder bedre involvering av kommuner, brukere og helsepersonell i større beslutninger. Finansieringsmodellen er et annet viktig tema i utredningen. Dagens system med innsatsstyrt finansiering og krav til egenkapital for investeringer vurderes i teorien å kunne gi aktivitetsinsentiv og økonomisk disiplin, men som Utredninger av alternativer i modellens virketid HELSEFORETAKSMODELLEN OG VEIEN VIDERE
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy