OVERLEGEN 2-2025 23 HELSEFORETAKSMODELLEN OG VEIEN VIDERE sikt i utfordringer, dersom man tar utgangspunkt i de mange svarene de har gitt Stortinget. En gjennomgang av disse, knyttet til sammenslåingen av sykehusene i Oslo (2007), ventelistetriksingssaken (2010), outsourcingen av pasientjournalsystemet i Helse Sør-Øst (2017), og Helseplattformen (2023–2025), viser at statsråden gir uriktig informasjon. I ventelistetriksingssaken ble sykehuset i Vestre Viken ilagt en betinget bot på 5 millioner kroner for brudd på straffeloven. Hensikten skulle være å pynte på statistikken, slik at det så ut som om sykehuset hadde kortere ventelister enn de i virkeligheten hadde. Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Peter Scou, omtalte dette som den største skandalen han hadde opplevd. Rundt 2000 pasienter ble rammet. Det ble aldri åpenhet om hvem som tok avgjørelsen, i likhet med en rekke andre vedtak. Det ble avslørt at flere sykehus gjorde det samme. Direktørene i de regionale helseforetakene satt som styreledere i sykehusene, slik at det var vanskelig å vite hvor beslutningen i realiteten var truffet. Selv om Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har tatt opp at denne rollekombinasjonen fører til interessekonflikter og uklare ansvarsforhold, har den fortsatt. Det er media, Helsetilsynet og Riksrevisjonen som får frem fakta og alvorlig svikt, ikke aktører i helseforetakene. Bruken av konsulenter til å profilere vedtak og helseforetakene bidrar til å tilsløre fakta. I helseplattformsaken ble mye av kommunikasjonen overlatt til konsulentselskapet det var gjort ulovlige innkjøp fra, det vil si at det ikke ble gitt informasjon om interessekonflikter. I flere saker er det eksempler på at sykehusressurser bevilget av Stortinget benyttes til egen omdømmebygging og politisk påvirkningsarbeid. Dette betyr at Stortinget får begrensede muligheter til å føre parlamentarisk kontroll, slik det skal, med regjering og statsråden når det gjelder helseforetakene. Dette kan forklare at de politiske målene Stortinget setter i romertallsvedtak, lover og ved bevilgninger, i begrenset grad oppfylles. På samme måte blir oppdragsdokumenter fra øverste leder i helseforetaksmodellen – statsråden – og vedtak i det øverste organet – foretaksmøtet – oppfattet kun som veiledende. Helseforetakene har i økende grad blitt et selvstyrt økonomisk system med stort fokus på store byggesaker og innkjøp. Det er uklart hvor viktige beslutninger tas og på hvilket grunnlag, og det er uklare ansvarsforhold – stikk i strid med intensjonen. Pasienters rettigheter skal være styrket, gjennom internasjonale konvensjoner og hvordan de er tatt inn i norsk lov og EØS-retten. De regionale og lokale helseforetakene har uthult rettighetene på flere måter. Målet med helseforetaksmodellen var å oppnå en tydelig ansvarsplassering og bedre fordeling av oppgaver og funksjoner. Det var et uttalt formål å styrke kvaliteten i pasienttilbudet og bedre forutsetninger for kvalifisert bemanning og rekruttering. I tillegg var det et mål å oppnå økonomisk kontroll. Ingen av målene er oppnådd. Erfaringene viser at modellen må endres. Store investeringer i bygg og IKT-systemer bør ikke ligge til sykehusene, da det forstyrrer ledelsen av driften. Det har svekket mulighetene for å utvikle pasienttilbudet i takt med befolkningens behov, bemanningssituasjonen og beredskapen. Ledere tar i begrenset grad dette samfunnsoppdraget, som ikke bare er viktig for tilliten til denne sektoren, men for samfunnet som sådan. Samfunnskostnadene ved dagens modell viser seg i flere budsjetter enn sykehusbudsjettet. Sykehusene har blitt færre og større og kan ha mer ansvar. De skal ikke detaljstyres, men det bør være et overordnet forvaltningsnivå som tar de oppgavene som ikke kan ligge i sykehusene. • Illustrasjonsfoto: stock.adobe.com
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy