OVERLEGEN 2-2025 39 For mitt eget fag, nevrokirurgi, har vi argumentert forgjeves i ti år allerede for anskaffelse av en robotassistent for plassering av elektroder i hjernenervekjerner og dybdeelektroder for invasiv EEG. Her er argumentet ett tall: 0,6 mm – et presisjonsnivå det er vanskelig å nå med andre løsninger. Det går raskere, kvaliteten og pasientsikkerheten ved behandlingen er helt selvinnlysende gevinster! I tiden vi har argumentert, har anskaffelsen blitt dobbelt så kostbar, noe som bare setter dette i et stadig dårligere lys. Beslutningsforum bør kanskje etablere en annen og mer egnet algoritme for å evaluere kirurgiske metoder enn den som brukes for evaluering av nye medikamenter. Denne saken har ikke bygget tillit på kirurgisk side. Jeg finner egentlig ingen hvile i at det er etablert et nytt utvalg – hvis ikke de bruker andre redskaper enn de allerede har! Lønning tok altså feil. MR kom på Rikshospitalet og i Stavanger – resten er historie. Det man kan oppnå med gale konklusjoner og svært tidkrevende prosesser, er at vi blir faglig akterutseilt, noe som går utover tilbudet til de offentlige pasientene. Og er det noe det offentlige ikke trenger akkurat nå – så er det å la seg kjøre forbi av private aktører som enten selv etablerer eller oppretter smidige løsninger i utlandet! Kolleger som ønsker å kunne arbeide innen sitt fag med tidsriktig utstyr, vil lekke til det private. Vestre slo fast mange ganger i helsetalen at det offentlige skal være det tilbudet vi alle foretrekker; i så fall sykler han og vi med bremsene på! Beslutningsforum har vel ikke like lukkede prosesser som det vi så nettopp i Vatikanet, men vi venter minst like utålmodige på røyksignalene derfra. De gjorde det unna på halvannet døgn i Roma – forumet skal ikke bare stemme, men også studere dokumentene. Da er vi glade for at de ikke sitter i Vatikanet. De savner altså de rette skriftstedene som kan peke ut retningen og strategien, og må kanskje lete en stund. Alternativet er kanskje å løfte blikket, kikke på hva naboen har svart og ellers bruke sensus communis. Berre bok gjer ingen klok. • « Haukugla» Generasjon Z: Slekt skal følge slekters gang … På forskning.no kan vi lese følgende: Generasjon Z har det vanskelig, og de er vanskelige. La oss starte med det grunnleggende: • Baby Boomers 1946–1964 • Generasjon X 1965–1980 • Generasjon Y / Millennials 1981–1996 • Generasjon Z 1997–2010 • Generasjon Alpha 2010– Ifølge en undersøkelse fra NHO mener 70 % av bedriftsledere at Z-erne er vanskeligere å lede, og mange hevder de har høyere forventninger til arbeidsgiver og lavere arbeidsmoral. Det må sies å være en kraftig salve. Ifølge Ungdata-undersøkelsen har Z-erne et godt liv: 90 % mener de har et godt liv, 68 % tror de vil få et godt liv, og 68 % av dem som er i begynnelsen av 20-årene, er i arbeid – sammenlignet med 69 % av dem mellom 55 og 66 år. Kaja Hovdenak, leder av Norsk studentorganisasjon, sier: «Mange i vår generasjon er vant til å føle på alvoret. Vi vokste opp under 9/11, 22. juli-terroren og pandemien. Det rår en fremtidsfrykt i Z-generasjonen. Men generasjon Z er bedre enn andre til å sette grenser.» Risikerer å tape yrkesglede og yrkesstolthet Sett i et fagforeningsperspektiv er jo dette en drøm. Årevis med stønning over urealistiske tjenesteplaner, ubetalt overtid og manglende opplæring bør nå gå mot slutten. Frykten (min) er jo at man kaster babyen ut med badevannet. Det fantastiske ved å være lege – det å ha et yrke hvor du hjelper andre, hvor du er til nytte, og hvor innsatsen og dedikasjonen din betyr noe – ja, det kan forsvinne. Og man blir «bare» en arbeidstaker fra 08–16. Jobb–hjem-balansen er viktig – men er den det viktigste? Det er fint å kunne sette grenser for arbeidsgivers (kyniske) utnyttelse, men gleden ved å følge en pasient gjennom et kort eller langt sykdomsforløp betyr også mye. Veldig mye. For man kan sikkert kreve mye av arbeidsgiver, men yrkesstoltheten og yrkesgleden må man ta ansvar for selv.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy