OVERLEGEN 2-2025 8 ›› REFORMENE Norsk sykehusreform Debatten om særlig sykehusenes organisering har vært levende i gjentatte og lange perioder. I Norge fikk vi alt tidlig på 1970-tallet en diskusjon om regionsykehusenes rolle og finansiering. Landet ble delt i fem helseregioner med hvert sitt regionsykehus. To utredninger om organiseringen av spesialisthelsetjenestene fulgte i løpet av de påfølgende tiårene – Eilertsenutvalget (NOU 1987: 25) og Hellandsvikutvalget (NOU 1996: 5). Norge var også det første av de nordiske landene som gjorde vesentlige endringer i organiseringen i den klassiske modellen. Sykehusreformen av 2002 flyttet sykehusene fra fylkeskommunene til staten som organiserte sykehusene i form av fem regionale helseforetak (i dag redusert til fire) som i geografi overlappet de gamle helseregionen. Den utløsende årsaken til reformen var underskuddsoppbygging i sykehus og fylkeskommuner etter innføringen av innsatsstyrt finansiering - et problem staten ikke umiddelbart håndterte bedre enn fylkeskommunene (Tjerbo & Hagen 2009). To mer grunnleggende problemer som begge var diskutert i de to nevnte NOU-ene, begrunnet også reformen. For det første, fylkeskommunene ble for små for de store regionsykehusene. I Troms fylkeskommune utgjorde f.eks. regionsykehusets budsjett i overkant av 60% av fylkeskommunens totale driftsbudsjett. For det andre, spesialisering av sykehusene krever sykehusenheter med stort befolkningsunderlag. Dette begrunnet utbyggingen av regionsykehusene med opptaksområder som gikk ut over fylkeskommunene. Finansieringen av regionsykehusene ble imidlertid preget av usikkerhet som følge av at de var avhengig av finansiering fra alle fylkeskommunene innen regionen – også de som ikke hadde et direkte eieransvar. Dansk strukturreform Den danske strukturreformen av 2007 hadde elementer fra den norske sykehusreformen ved at amtskommunene (danskenes svar på fylkeskommunene) ble slått sammen til fem større regioner som fikk tildelt eierskapet til sykehusene. Reformen skilte seg fra den norske ved at regionene fortsatt ble styrt av folkevalgte forsamlinger (WHO, 2007). Reformen hadde i tillegg følgende elementer: - Sammenslåing av kommuner: Reformen førte til en betydelig reduksjon i antall danske kommuner, fra 270 til 98. - Overføring av flere oppgaver til kommunene, f.eks. arbeidsmarkedsmidler. - En bedre modell for fordeling av ressurser mellom regioner og mellom kommuner. Finsk, dansk, svensk eller norsk løsning? Aktuelle endringer i de nordiske landenes helsetjenestesystemer Av Terje P. Hagen, professor, Avdeling for helseledelse og helseøkonomi, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo De nordiske landene hadde i en lang periode nokså lik organisering av heletjenestene. Primærhelsetjenestene var i hovedsak et kommunalt ansvar. Sykehusene var et fylkeskommunalt ansvar. Vi kaller dette den klassiske nordiske modellen. Finland var unntaket. Her lå ansvaret for både primærhelsetjenester og spesialisthelsetjenester hos kommunene. Sykehusene ble styrt og finansiert gjennom «samkommuner» der den enkelte kommune bidro til finansieringen avhengig av befolkningsstørrelsen. I alle landene var finansieringen av helsetjenestene skattebasert, men det var variasjon i hvor stor andel av finansieringen som kom fra henholdsvis lokale, regionale og statlige skatter og i hvilken grad kommunene og regionene kunne variere skattesatsene. Foto: Øystein Hormo/Universitetet i Oslo HELSEFORETAKSMODELLEN OG VEIEN VIDERE
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy