JUNI 2026 ÅRGANG 26 2
16 Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 of@legeforeningen.no www.legeforeningen.no/of Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Ståle Clementsen, Iver Koppen og Tor Martin Nilsen Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Forsidebilde: Klippeblåvinge fra Østfold Foto: Jon Helle Opplag: 14.350 eks. ISSN 2535-8006 (online) ISSN 1503-2663 (trykt utg.) Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 1. september 2026 46 28 Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 6 8 10 12 14 16 18 20 22 26 28 30 33 34 36 38 39 40 44 46 50 54 57 58 61 64 68 70 72 74 8 https://overlegen.digital/ Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. SVANEMERKET NO - 1430 Kjære kolleger En vind som har snudd Fagfolkene viser vei Produktivitetsmyten RNB 2026: Sykehusene presses til nye innsparinger Med sparekniv på strupen: Refleksjoner fra nye Stavanger universitetssjukehus Sjefer gjør foretakene politisk upopulære Sykehusene gjør jobben sin – det er kommunene som trenger hjelp 130 milliarder for å gjøre noe – eller for å la være? En manual for det bestående Sjukehussjuka Helsevesenets avviklede forsikringsprinsipp Samspill mellom forbedring i løsningen, kompetanse og ledelse Helseplattformen – fra visjon til dyrt besvær Når ledelse blir kontroll Et nødvendig løft for pasientene: Terskelverdien må justeres nå! Debatten om terskelverdien fortjener ryddighet Offentlige legemiddelutgifter på ville veier? «Haukugla» «Jeg opplevde at jeg måtte bevise min uskyld» – Arbeidsgiver kan ikke «jukse» med faktum Klinisk-akademiske leger – et legeliv i spagat En tiårsplan på vaklende grunn Europeisk legepolitikk på nært hold: Inntrykk fra CPME-møtene i Athen og Dublin Bokanmeldelse: En reise gjennom Europas helsevesen Vårkurs med beredskap, ytringsfrihet og sterke menneskemøter AFP livsvarig – en avgjørende del av din fremtidige pensjon Omstilling og nedbemanning – fritt fram for arbeidsgiver? EFTA-domstolen gir nye føringer for sykehusplanlegging OUS’ manglende planer til besvær Regjeringen vil stramme inn sykmeldingene: - Ikke bare en sak for fastlegene Akuttmottaket – fra frontlinje til kjerne i et helsevesen under press
Som klinikere berøres vi stadig oftere av de økonomiske realitetene. Helsetjenesten har stått under press i mange år. Press fra ledelsen om alle mulige tiltak for å redde en økonomi som hele tiden befinner seg i krise. Intet av det som er gjort gjennom mange budsjettår, monner. Vi kommer aldri i mål. Bak ligger de politisk vedtatte rammene og tjenestens finansieringsmodell. I år kommer i tillegg det faktum at regjeringen ikke hadde noe å komme med i revidert nasjonalbudsjett – forsvar og annet må prioriteres. Konsekvensene ser vi på tre områder: Investeringer blir enda vanskeligere, noe som hemmer fagutviklingen. Kostnaden ved behandlingene blir et viktigere tema – hvor godt virker det egentlig? Skal behandling avslås? Vi må lære oss å tenke at «godt nok» er bra nok. Ambisjonsnivået skal senkes. Det er et paradoks for mange av oss at vi, i verdens rikeste land, som også tjener ekstra godt på de pågående ulykkene der ute, har rigget oss slik at vi bryter ned vårt offentlige helsetilbud med åpne øyne. Det er det vi nå gjør. Vi makter heller ikke å rigge oss om på vei mot noe som er dårligere. På gulv- nivå, der helsetjenesten møter pasienten, strammer det seg til mer og mer. Pasient- ene rammes av svekkede økonomiske muskler for nyanskaffelser. Nye metoder tas tregere i bruk, noe som får betydning for mange med alvorlige diagnoser. Pasienter møter en tøffere holdning fra tjenesten. Noen mister pågående behandling under henvisning til studier som statistisk sett sår tvil om effekt. Utprøvende behandling for alvorlig syke står hjerteskjærende laglig til for hugg. I disse sammenhengene ser vi at våre faglige vurderinger ikke lenger har samme tyngde. Administrative vedtak kan redusere behandlingstilbud. Dokumentasjon for tilbud etterspørres repetitivt på tynt grunnlag, til tross for uttømmende dokumentasjon på effekt. Verre er det når ledelsen på flere nivåer går ut i den offentlige diskursen med et budskap om at det er på tide å senke ambisjonsnivået for helsetjenesten som sådan. «Godt nok» får være bra nok. Det er i alle fall et problematisk standpunkt når det hevdes fra landets største sykehus. Jeg tror de fleste helsearbeidere har en forståelse av sin oppgave der det hører med å gå den ekstra meteren for pasienten. Det er farlig å gi denne innstillingen et skinn av å være overdrevet. Det er dårlig for moralen. Som pasient skal man føle seg trygg på at alle gjør det de kan, og at økonomi i vårt land i liten grad skal påvirke vurderingene rundt den enkelte. Det finnes det egentlig lite grunn til. Det finnes aktverdige grunner til løpende å vurdere virksomheten på faglig grunnlag. Det gjøres, og det er vårt ansvar. Deretter må man på et overordnet nivå gjøre moralske og etiske vurderinger av om det å sette i gang behandling tjener pasienten. Slike vurderinger gjør alle fag kontinuerlig som ledd i ansvarlig yrkesutøvelse. Til slutt kan man forsøke å gjøre de store kost-nytte-vurderingene: Hvilken ressursbruk gjør størst nytte for flest? Da er vi på samfunnsnivå. Det som nå oftere sniker seg inn, er økonomiavdelingenes reprimander av klinikker og avdelingers røde tall – og krav om å komme i mål. Det medfører at avdelingsledere, som må levere, etterspør hvor det kan spares. Da kommer den enkelte behandlingen i søkelyset, særlig kostbare behandlinger og implantater. Det er ikke galt i seg selv. Men det nye er forventningen om at vi kan slutte med behandling fordi den er dyr. Selvsagt har det sin logikk. Men det er nytt at nøden er så stor – i verdens rikeste land – at ledelse og administrasjon legger seg opp i konkret behandling. Dette handler ikke om et overordnet etisk eller samfunnsmessig nivå, annet enn i navnet. Det styres av ren og skjær nødstedt avdelings- og foretaksøkonomi. Dette fører faktisk til vedtak om at en pasient ikke får fornyet sin smertestimulator, selv om den virket, under hen- visning til et administrativt vedtak. Det bidrar til at ALS-pasienten ikke får prøve en ny og lovende medisin, fordi bivirkningsprofilen angivelig ikke er godt nok vurdert. Epilepsipasienten skal kanskje ikke få tilbud om vagusnervestimulator fordi det har oppstått en forståelse av at behandlingen er for dårlig dokumentert. De får den ennå – men dersom det kommer begrensninger, vil det være fordi ledelse og administrasjon bestemmer at det skal være slik. Det mest dagsaktuelle er varslede kutt på 14 mill innen psykisk helse ved Ullevål sykehus, som rammer Avdeling for spiseforstyrrelser. Jeg mener – og sier som Jan Frich: «Kom igjen, da!» Psykisk helse er regjeringens satsingsområde. Det skal satses, men det vi ser, er årelating av en allerede svekket sektor. Det er en utvikling som bekymrer meg som kliniker. • OVERLEGEN 2-2026 3 Kjære kolleger Hvor skal dette ende?
OVERLEGEN 2-2026 4 Av Overlegeforeningens leder Ståle Clementsen ›› SPALTEN TIL OF-LEDEREN NRK-serien «LIS» har truffet en nerve. Mange leger har kjent seg igjen, og mange som aldri har vært på et vaktrom har fått et innblikk i en hverdag de ikke visste fantes. Det er bra. Vi er heldige som har et yrke folk gidder å lage TV-serier om. Samtidig hører vi fra studenter og unge kollegaer som lurer på om de orker å gå inn i dette. Om sykehuset er et sted der man står helt alene, midt på natta, med et ansvar man ikke er klar for. Det er en versjon av yrket som ikke er hele sannheten. En TV-serie er nødvendigvis dramatisert. Hverdagen i sykehusene er tøff, men også tryggere og mer fellesskapsbasert enn det skjermen viste. Som fersk LIS har du en bakvakt. Du har en mer erfaren kollega som er pålagt å være der når du trenger det. Du har sykepleiere som har stått i situasjonen hundre ganger før deg. Du har morgenmøtet, der gårsdagens vakt blir gjennomgått, ikke for å henge ut noen, men fordi det er slik man lærer faget. Det betyr ikke at det aldri kan være ensomt. Den følelsen av å sitte med ansvaret når noen er kritisk syk, forsvinner ikke helt, selv etter mange år. Men det er forskjell på å være ensom i øyeblikket og å være alene med ansvaret. Det første hører til yrket. Det andre skal du ikke være. Serien er også et speil for oss som allerede er der. Den minner oss på hvor mye den ferske legen leser i oss. Hvordan vi svarer i telefonen klokka tre om natta. Om vi sukker, eller spør hva som er situasjonen. Det er en del av det vi som fagforening jobber med å løfte: at veiledning ikke kan være noe som skjer hvis det blir tid, men noe som er en del av jobben. For å få til dette, at den ferske legen aldri står alene, og at veiledning er en del av jobben, trenger vi rammer som gir rom for det. Tid sammen med pasienten. Tid sammen med kollegaen. Tid til å gå gjennom gårsdagens vakt i ro. Det er her det er verdt å se på signal- ene fra helseministeren det siste året. Jan Christian Vestre hørtes annerledes ut enn forgjengerne da han overtok som helseminister. Tidlig snakket han om at legene var blitt tatt for gitt i sykehusene altfor lenge, om medvirkning og partssamarbeid, om at helsepersonell ikke bare kunne løpe fortere. I år kom medarbeiderløftet i tillegg. Jeg har hørt ham si dette i mange sammenhenger. Han ville lytte. Han ville vel. Det var godt å høre, og det var noe nytt. Så har det skjedd noe. Den samme statsråden snakker nå om at produktiviteten i sykehusene må opp. At vi må høste gevinster av investeringene. At alt ikke kan løses med mer penger. At for mye penger gjør oss late. Tonen har glidd tilbake til det vi har hørt fra forgjengerne hans i mange år. Effektivisering, produktivitetsløft, smartere ressursbruk. Ord vi etter hvert har lært hva betyr i praksis. Og som en understrekning av vendingen: I revidert nasjonalbudsjett, lagt fram dager før denne lederen ble skrevet, ble sykehusenes økonomi strammet ytterligere inn. Det er ikke korrigert for renter. Det er ikke korrigert for prisvekst. Det er ikke korrigert for lønnsvekst. Når kostnadene løper og bevilgningen står stille, blir resultatet et reelt kutt. Slik blir det i 2026. De av oss som har vært med en stund, gjenkjenner mønsteret. Først kommer ordene om involvering og lyttende lederskap. Så kommer regnskapet. Og det er fortsatt overlegen og annet helsepersonell som skal bære ansvaret for den manglende korrigeringen, ikke statsråden. Jeg vil tro at Vestre fortsatt mener det han sa om medarbeiderløftet. Men det er ikke vilje som styrer sykehusene fra dag til dag. Det er rammene. Og foreløpig er det vanskelig å se noe annet enn at det er viljen vi har fått. Likevel er det grunn til en viss optimisme. Stadig flere innser at noe må endres. Det nye Stortinget er mot dagens måte å styre sykehusene på, Helsereformutvalget jobber, og diskusjonen om foretaksmodellen er mer åpen enn på lenge. Det er nettopp i en slik åpning at det er viktig at overlegene blir hørt. Vi har stått i denne maskinen lenge nok til å vite hvor den knirker. Det har vi tenkt å fortsette å si fra om. • God lesning. En vind som har snudd
Mantelcellelymfom (MCL) Les mer om IMBRUVICA® Indikasjoner: IMBRUVICA® i kombinasjon med rituksimab, cyklofosfamid, doksorubicin, vinkristin og prednisolon (IMBRUVICA® + R CHOP) alternerende med R-DHAP (eller R-DHAOx) uten IMBRUVICA®, etterfulgt av IMBRUVICA® som monoterapi, er indisert til behandling av voksne pasienter med tidligere ubehandlet mantelcellelymfom (MCL) som vil være kvalifisert for autolog stamcelletransplantasjon (ASCT). Som monoterapi til behandling av voksne med residiverende eller refraktær mantelcellelymfom (MCL). Som monoterapi eller i kombinasjon med rituksimab eller obinutuzumab eller venetoklaks til behandling av voksne med tidligere ubehandlet kronisk lymfatisk leukemi (KLL). Som monoterapi eller i kombinasjon med bendamustin og rituksimab (BR) til behandling av voksne med KLL som har fått minst én tidligere behandling. Som monoterapi til behandling av voksne med Waldenströms makroglobulinemi (WM) som har fått minst én tidligere behandling, eller som førstelinjebehandling hos pasienter som ikke er egnet for kjemoimmunterapi. I kombinasjon med rituksimab til behandling av voksne med WM. Dosering og administrasjonsmåte: Behandlingen skal innledes av og gjennomføres under tilsyn av lege med erfaring i bruk av legemidler mot kreft. Kronisk lymfatisk leukemi (KLL): Voksne: Anbefalt dose, enten som monoterapi eller i kombinasjon, er 420 mg 1 gang daglig. Tidsbegrenset behandling av KLL 1. linje i kombinasjon med venetoklaks gis først som 3 sykluser med 420 mg IMBRUVICA® monoterapi og deretter 12 sykluser i kombinasjon. Ved de andre KLL indikasjoner skal man fortsette til sykdomsprogresjon eller til pasienten ikke lenger tolererer behandlingen. Waldenströms makroglobulinemi (WM): Voksne: Anbefalt dose er 420 mg 1 gang daglig til progresjon. Ved kombinasjon med anti-CD20-behandling, anbefales det å gi ibrutinib før anti-CD20-behandling når de gis på samme dag. Mantelcellelymfom (MCL): Voksne: Anbefalt dose ved R/R MCL er 560 mg 1 gang daglig til progresjon. Ved tidligere ubehandlet MCL gis vedlikeholdsbehandling 24 sykluser med IMBRUVICA® 560 mg etter IMBRUVICA® + R-CHOP Forsiktighetsregler: Blødningsrelaterte hendelser: Spesiell forsiktighet ved antikoagulasjonsbehandling. Warfarin/vitamin K-antagonister skal ikke gis samtidig med IMBRUVICA®, og fiskeolje og vitamin E-preparater skal unngås. Atrieflimmer/- flutter, ventrikulær arytmi eller hjertesvikt: Fatale og alvorlige hjertearytmier og hjertesvikt har forekommet hos pasienter behandlet med IMBRUVICA®. Pasienter med høy alder, Eastern Cooperative Oncology Group (ECOG)-funksjonsstatus ≥ 2 eller Janssen-Cilag AS | Postboks 144, NO-1325 Lysaker | +47 24 12 65 00 | jacno@its.jnj.com | jnjmedicalcloud.no Utarbeidet 05/2026 CP-581756 samtidig hjertesykdom kan ha høyere risiko for hendelser, inkludert plutselige, fatale hjertehendelser. Ved eksisterende atrieflimmer som krever antikoagulasjonsbehandling bør oppstart med andre behandlingsalternativer vurderes. Ved eksisterende relevante risikofaktorer for hjertehendelser, eller utvikling under behandling, bør nytte/risiko evalueres, og andre alternativer eller samtidig antikoagulasjonsbehandling vurderes. Ved tegn/symptomer på ventrikulær takyarytmi skal behandling midlertidig seponeres. Ved grad 2 hjertesvikt skal IMBRUVICA® holdes tilbake inntil hjertehendelser når grad 1 eller baseline verdier. Virusreaktivering: Hepatitt B-virus (HBV)-status bør fastslås før behandlingsoppstart. Ved positiv hepatitt B-serologi, bør pasienten overvåkes og behandles for å forebygge hepatitt B-reaktivering. Bivirkninger: Vanligste bivirkninger (≥ 20 %): Artralgi, blødninger, blåmerker, diaré, kvalme, muskelskjelettsmerter, nøytropeni, trombocytopeni, øvre luftveisinfeksjon og utslett. Vanligste grad 3/4 bivirkninger (≥5 %): Hypertensjon, lymfocytose, nøytropeni, pneumoni og trombocytopeni. Interaksjoner og dosejustering: Samtidig bruk av moderate til sterke CYP 3A4hemmere/-induktorer kan gi hhv. økt eller redusert eksponering for IMBRUVICA®, og dosejustering eller midlertidig seponering kan være nødvendig. Kontraindikasjoner: Preparater som inneholder johannesurt. Pakninger og priser: 140 mg: 28 stk.1 (endose) 22 912,80. 280 mg: 28 stk.1 (endose) 45 268,00. 420 mg: 28 stk.1 (endose) 68 323,80. 560 mg: 28 stk. 1 (endose) 94 010,60. Refusjon: 1H-resept: L01E L01_1 Ibrutinib. Refusjonsberettiget bruk: Der det er utarbeidet nasjonale handlingsprogrammer/ nasjonale faglige retningslinjer og/eller anbefalinger fra RHF/LIS spesialistgruppe skal rekvirering gjøres i tråd med disse. Vilkår: 216 Refusjon ytes kun etter resept fra sykehuslege eller avtalespesialist. Basert på SPC godkjent av DMP/EMEA 02/2026 CIT; kjemoimmunterapi. ASCT; Autolog stamcelletransplantasjon Referanser: 1. Beslutningsforum for nye metoder 16.03.2026 2. IMBRUVICA® SPC 02.2026. NYHET1 Godkjent av Beslutningsforum 16. mars 2026 IMBRUVICA® + CIT er nå godkjent til behandling av 1. linje MCL for pasienter som ellers ville vært kvalifisert til ASCT + CIT1,2 UTVALGT PRODUKT- OG SIKKERHETSINFORMASJON FOR IMBRUVICA® (Ibrutinib)
OVERLEGEN 2-2026 6 ›› Regjeringen har sagt at vi skal fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor i Norge.2 Det skal vi gjøre ved å fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver. Målet er bedre tjenester og bemanning, mer tillitsbasert styring og økte investeringer i teknologi. For: Vi har en av verdens beste helsetjenester. Senest i april fant The Lancet at flere barn overlever kreft i Norge enn noe annet undersøkt land.3 Men hvordan skal vi klare å beholde verdens beste helsetjenester i fremtiden? Jo, ved å lytte til fagfolk når vi gjør tjenestene bedre. Solide sykehusbudsjetter En av de viktigste endringene for sykehusbudsjettene de siste årene, har ikke fått mye oppmerksomhet: I statsbudsjettet for 2025 endret vi finansieringsordningen for sykehusene, slik at vi nå kompenserer befolkningsvekst fullt ut.4 Det virker kanskje som en teknisk budsjettdetalj, men det har enorme konsekvenser i kroner og øre. Teknisk beregningsutvalg for spesialisthelsetjenestens økonomi fant i fjor at sykehusbudsjettene har hatt en realvekst, utover merkostnader til befolkningsendringer, på 2,3 milliarder kroner fra 2022 til 2026, der de under borgerliges styre stod på stedet hvil. Sykehusene kan også fremover innstille seg på at vi skal følge demografien, som i hovedsak betyr økning i kostnadene år for år som følge av at vi blir flere og eldre. Store endringer Samtidig vet vi at spesialisthelsetjenesten må gjennom store endringer. Det er derfor vi har satt ned et helsereformutvalg, med det bredeste mandatet siden sykehusreformen i 2001. Vi vet at demografi, teknologi og en usikker verden med økte forsvarsbudsjetter, kommer til å endre hvordan hele samfunnet i Norge skal finansieres. Så også helse- og omsorgstjenesten. Derfor må vi bruke ressursene våre mer effektivt enn i dag. Med pandemien fikk Norge, og landene rundt oss, et fall i produktiviteten på sykehus. Det var naturlig. Men siden pandemien gikk over, har vi ikke kommet oss opp på samme produktivitetsnivå som i 2019. Kort sagt: Vi får ikke like mye helse ut av hver skattekrone som i 2019. Det må vi gjøre noe med, for å sikre en bærekraftig offentlig sektor også for kommende generasjoner. Det er derfor regjeringen snakker om å fornye, forsterke og forbedre offentlig sektor. Vi må ta grep – og vi må sørge for at vi bruke de begrensede skattekronene vi har, på best mulig måte. Men – og det er et stort men – effektivisering betyr ikke at leger skal løpe fortere. Heller ikke annet helsepersonell. Det betyr det motsatte. At fagfolkene våre skal få frigjort mer av tiden sin til å gjøre det som monner mest: ta vare på pasienter. Mer tid til pasienter Vi skal kutte ned på unødvendig rapportering. Vi skal gjøre mindre av det som ikke har særlig stor effekt. Og vi har allerede begynt å innføre tidsbesparende teknologi. Kunstig intelligens som skriver journalnotater med tale-til-sammendrag, har potensial til å frigjøre timer på timer med tid for leger i hele landet. En fagsjef i Helse Sør-Øst har sagt at han aldri har opplevd en teknologi som er så etterspurt av klinikerne.5 Det er effektivisering: Ikke teknologi for teknologiens del, men teknologi som leger ønsker seg, fordi den gjør hverdagen deres merkbart enklere og gir mer rom for pasientkontakt. Det vi trenger mer av nå, er innsikt fra leger – fra dere i Overlegeforeningen – om hvordan vi kan bruke ressursene i helsetjenestene enda bedre. For det er nettopp dere som jobber med pasienter hver dag, som vet hvordan vi kan gjøre endringer til det bedre. Derfor er min oppfordring til dere: Fortell oss hvordan vi kan fornye, forsterke og forbedre vår felles helsetjeneste på deres premisser. Hva trenger dere for å gjøre hverdagen enklere? Vi står klare til å få på plass det som trengs. • Fagfolkene viser vei Vi skal forbedre helsetjenestene våre på fagfolkenes premisser. Vi må ha en oppriktig diskusjon om hvordan vi bruker penger i dette landet.1 Det uttalte jeg i VG forrige måned. Av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre Referanser: 1. https://www.vg.no/nyheter/i/QJg4XW/ jan-christian-vestre-for-mye-penger-gjoer-oss-late 2. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ styrker-konkurransekraften-og-fornyer-offentlig-sektor/id3143033/ 3. https://www.nrk.no/nyheter/flest-barnoverlever-kreft-i-norge--1.17863528 4. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/ regjeringen-styrker-sykehusokonomien-ventetidene-skal-markant-ned/ id3056365/ 5. https://www.aftenposten.no/norge/i/3pBkKP/naa-skal-kunstig-intelligens-bidra-med-journalskriving-ved-norske-sykehus
Er du i tvil om du og pasienten kan kommunisere godt nok uten tolk? Husk å bestille kvalifisert tolk. Les mer om bestilling og bruk av tolketjenester i oppdatert veileder her: Skann meg for veileder
OVERLEGEN 2-2026 8 ›› For invitasjonen kommer i en bestemt sammenheng. Gjennom de siste månedene har Vestre bygd opp en konsistent fortelling om norske sykehus i VG, i Dagens Næringsliv, på Politisk kvarter, i Dagsnytt 18, på sykehusbesøk og i intervjuer: vi bruker mest på helse, 118 milliarder er investert i bygg og teknologi, produktiviteten har falt etter pandemien, og vi må effektivisere oss til kortere ventetider – uten at det kan løses med mer penger. Mediaoffensiven har vært så tett at den er vanskelig å forstå uten å se den i sammenheng med revidert nasjonalbudsjett, som ble lagt frem 12. mai. RNB tyder på at fortellingen har en konkret budsjettmessig adresse. Bruker vi mest? Påstanden om at Norge bruker mest på helse er sentral i ministerens argumentasjon, og har vært gjentatt med ulike formuleringer i nesten alle utspillene de siste månedene. Den er for grov. Allerede i 2017 bestilte daværende helseminister Bent Høie en OECD- rapport for å få et mer realistisk bilde. Konklusjonen var entydig: Norge lå på «nedre del av skalaen» blant de rikeste OECD-landene målt som andel av BNP, og Høie advarte den gang om at vi måtte være «forberedt på å bruke mer» (VG, 9. februar 2017). Bildet har ikke endret seg vesentlig siden. OECDs egne tall viser at andelen av BNP som går til helse i Norge har vært stabil det siste tiåret: 9,9 prosent i 2015, 10,5 i 2019, 9,7 i 2024. OECD-snittet ligger rundt 9 prosent. Vi ligger høyt per innbygger, ja. Men bare litt over snittet som andel av BNP. Andelen offentlige utgifter til helse har vært stabil over tid – og er faktisk lavere nå enn i 2016. Det er heller ikke et nytt argument. Jens Stoltenberg brukte nylig samme resonnement i spørretimen på Stortinget, da han som finansminister ble konfron- tert med påstander om at norske priser er høye sammenlignet med andre land: man kan ikke se på prisene i isolasjon; man må sammenligne med lønnsnivå og velferdsnivå. Det samme gjelder for helse. Når lønnsnivået, velferdsnivået og levealderen i Norge ligger over OECD-snittet, er det ikke urimelig at helseutgiftene per innbygger også gjør det. Det er ikke et tegn på sløsing. Det er et tegn på et samfunn som har valgt å bruke en del av sin velstand på helse. Med en forventet levealder 2,9 år over OECD-snittet, høy pasienttilfredshet og lavere sykehusdødelighet enn hos nordiske naboer får vi også mye igjen for pengene. Når ambisjonen er «verdens beste» helsetjeneste, som Vestre selv understreker, blant annet med henvisning til The Lancet-funnet om barnekreft, kan vi heller ikke late som om vi finansierer den som en gjennomsnittlig tjeneste. Hvilken produktivitet? Når politikere snakker om produktivitet i sykehus, mener de én bestemt ting: DRG-poeng per krone. Aktivitet i forhold til ressurs. Det er en regnskapsdefinisjon, og den er nyttig på sin måte. Men den fanger ikke det vi i klinikken arbeider for. Pasientforløp måles ikke i poeng. De måles i utfall; overlevelse, funksjon, livskvalitet, færrest mulige reinnleggelser, færrest mulige unødvendige inngrep. Disse to definisjonene divergerer. En avdeling kan øke DRG-produktiviteten ved å gjøre flere lette inngrep, ved å skrive ut tidligere, ved å velge bort de mest komplekse pasientene. Den klinisk mest verdifulle tiden – samtalen, under- søkelsen, vurderingen av hva pasienten faktisk trenger – produserer få poeng. Godt arbeidsmiljø og vedlikehold genererer for seg ingen. Når politikken Produktivitetsmyten Helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre inviterer i dette nummeret av Overlegen til en åpen samtale om hvordan tjenesten kan fornyes, forsterkes og forbedres på fagfolkenes premisser. Det er en god invitasjon. Den fortjener et like ærlig svar. Følgekronikk til «Fagfolkene viser vei» av helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre Av Ståle Clementsen, leder i Overlegeforeningen
OVERLEGEN 2-2026 9 kun måler det som telles, blir det målte gjort, og det betydningsfulle nedprioritert. The Lancet-funnet om barnekreft fanges ikke av DRG-statistikk. Det fanges av tid, kompetanse og kontinuitet. Hva produktivitetstallene faktisk viser Det er likevel verdt å se hva tallene faktisk sier, også målt slik ministeren foretrekker. Helsedirektoratets SAMDATA-tall for somatisk spesialisthelsetjeneste viser at kostnaden per DRG- poeng i 2024 var 2,2 prosent høyere enn i 2017 – altså en produktivitet som er 2,2 prosent lavere enn før pandemien. Det er det fallet ministeren snakker om. Det han ikke nevner, er at produktiviteten har bedret seg hvert år siden 2020. Bildet er heller ikke nasjonalt ensartet. Det er regionalt. I Helse Vest ble produktiviteten forbedret med 1,4 prosent i 2024, drevet av sterk vekst i DRG. I Helse Sør-Øst – den klart største regionen – var kostnadsveksten den laveste i landet, 0,3 prosent, samtidig som aktiviteten økte. Det innebærer også her en produktivitetsforbedring. Begge regionene ligger nær 2019-nivået. Det som trekker det nasjonale snittet ned, er Helse Midt-Norge, som hadde en produktivitetsnedgang på 3 prosent i 2024 – med både sterkere kostnadsvekst og svakere aktivitetsvekst enn de andre. Det er vanskelig å diskutere det tallet uten samtidig å nevne Helseplattformen, som har lagt store ressurser og store IKT-belastninger på driften der. Når ministeren snakker om at sykehusene må «tilbake til 2019-nivået», som om dette er en samlet nasjonal slappfiskfortelling, ser han bort fra at to av tre helseregioner allerede er nesten der – og at det fallet han bygger sin retorikk på i hovedsak skyldes en kjent omstilling i én region. Bildet viser ikke at norske sykehus ikke har levert på produktivitetsforbedring. Bildet viser at det har gått raskere noen steder enn andre. Hva budsjettallene faktisk viser Vestre fremhever to konkrete punkter i sin Overlegen-tekst: at finansieringsordningen ble endret i 2025 slik at befolkningsvekst nå kompenseres fullt ut, og at Teknisk beregningsutvalg fant 2,3 milliarder i realvekst utover demografi fra 2022 til 2026. Begge deler er korrekte. Men det er en selektiv lesning av de samme analysene i utvalget. Den nevnte TBU-rapporten anslår etterslepet etter femten år med marginal- finansiering – der sykehusene fra 2009 til 2024 bare fikk dekket 80 prosent av Påstanden om at Norge bruker mest på helse er sentral i ministerens argumentasjon, og har vært gjentatt med ulike formuleringer i nesten alle utspillene de siste månedene. Den er for grov. Foto: Frida Ripland Moberg, Helse Stavanger
OVERLEGEN 2-2026 10 den beregnede kostnaden ved aktivitetsvekst – til 13,1 milliarder kroner i årlig bevilgningsnivå. Det er fem ganger så mye som realveksten ministeren trekker frem. Etterslepet er ikke kompensert. Tallene må også leses sammen med nylig foreslåtte RNB. Spekter, sykehusenes egen arbeidsgiverforening, anslår at revidert budsjett innebærer en underdekning på rundt 1,7 milliarder kroner – fordi den faktiske pris- og lønnsveksten ikke kompenseres i tråd med frontfagsrammen og prisanslaget. Avviket mellom pensjonspremie og pensjonskostnader har dessuten bygget seg opp til flere hundre millioner kroner uten kompensasjon. Realveksten ministeren skryter av spises da i praksis opp – og vel så det. Det som leveres for 2026 er ikke en styrking. Det er en stilltiende reell innstramming. Når man legger til at sykehusenes investeringsgjeld ved utgangen av 2024 var på 62,5 milliarder kroner, og at renter og avdrag på de langsiktige lånene anslås til 4,5 milliarder i 2026 – opp fra 3,3 milliarder året før – blir bildet et helt annet enn det Vestre tegner. Driftskredittrammen utvides samtidig med 2,3 milliarder, til 27,6 milliarder ved utgangen av året. Det er en kassekreditt sykehusene betaler markedsrente på, og rentene tas direkte av drift. De 118 milliardene ministeren ellers trekker frem som bevis på statlig satsing er heller ikke bevilgninger, men investeringslån som helseforetakene skal betale tilbake gjennom driftsbudsjettet. «Leger skal ikke løpe fortere» Vestre skriver at effektivisering betyr det motsatte av økt løpetempo: at fagfolk skal frigjøres til å gjøre mer av det som monner og mindre av det som ikke gjør det. Det er en formulering vi har hørt før. Den har blitt gjentatt av skiftende helseministre i 20 år. I praksis fungerer den sjelden slik. Når et politisk produktivitetsmål settes uten at strukturelle rammer endres, og samtidig ikke kompenseres for pris- og lønnsvekst, blir konsekvensen at presset rulles videre nedover. Stortinget vedtar et mål. Departementet operasjonaliserer det. RHFene fordeler. HFene fordeler igjen til klinikkene. Til slutt sitter avdelingslederen igjen med et krav om å redusere kostnader, samtidig som aktiviteten skal øke. Den eneste variabelen hun kan justere er bemanning og tid per pasient. Det betyr nettopp at noen et eller annet sted må løpe litt fortere. AI er bra. Men det er ikke en finansieringsmodell Eksempelet Vestre trekker frem – tale-til-tekst-løsninger som skriver journalnotater – er reelt og nyttig. De fleste klinikere er ikke teknologiskeptikere. Vi har vært tidlige brukere på flere områder, og vi etterspør mer. Men teknologi er ikke en finansieringsmodell. AI fyller ikke en sengepost som er bygget for liten. Den fjerner ikke kapitalkostnaden ved et nytt bygg. Den løser ikke at en avdeling må kutte årsverk for å betjene rente og avdrag, eller en underdekning på 1,7 milliarder fordelt utover landet. Når digitalisering, kunstig intelligens og oppgaveglidning settes opp som svaret på et strukturelt finansieringsproblem, omdefineres et politisk ansvar til en teknologisk forhåpning. Konstruksjonsfeilen Det reelle problemet er ikke at norske sykehus mangler vilje til omstilling. Helsepersonell har stått i konstant omstilling siden foretaksreformen. Kuttene er tatt, og de tas hvert år. Nye SUS i Stavanger illustrerer hva dagens modell innebærer. Forutsetningen for å bygge var 410 millioner i årlige kapitalkostnader i 2026. Faktisk regning ble 740 millioner. Staten beslutter å bygge. Sykehuset bærer all risiko, og merkostnaden hentes fra drift og pasientbehandling. Det er ikke uflaks. Det er modellen. Et flertall på Stortinget har allerede bedt regjeringen utrede en ny modell der drift og investering kan skilles, og der store sykehusbygg helt eller delvis finansieres over statsbudsjettet. Helsereformutvalget Vestre har satt ned har et bredt mandat. Det vil ha avgjørende betydning at det også tar fatt i regnskapsregimet, slik at pasientbehandling ikke fortsetter å være salderingspost når renten svinger eller en byggekostnad sprekker. Tilbake til invitasjonen Vestres invitasjon i dette nummeret er reell, og fortjener et reelt svar. Svaret er at vi ikke bruker mest – vi bruker mye fordi vi har valgt en høy ambisjon, og vi får mye igjen for det. At produktivitetsfallet er reelt, men begrenset, og at det i hovedsak er konsentrert til én region med en kjent stor IKT-omstilling. At finansieringsmodellen er i strid med både god prioritering og bærekraftig drift. At investeringskostnader ikke kan forutsettes inntjent gjennom effektiviseringskrav som ingen analyse støtter. At AI er nyttig, men ikke en erstatning for forsvarlig grunnfinansiering. At «verdens beste» helsetjeneste ikke kan opprettholdes som en underfinansiert tjeneste. Dette er ikke motvilje mot omstilling. Det er erfaring med femten års omstilling, og kunnskap om hvor den treffer. Det vi nå trenger er ikke et nytt produktivitetskrav og heller ikke et revidert budsjett som utad presenteres som styrking, mens det reelt sett strammer inn. Det vi trenger er en helseminister som tar fatt i den konstruksjonsfeilen han faktisk kan gjøre noe med. • Det vi nå trenger er ikke et nytt produktivitetskrav og heller ikke et revidert budsjett som utad presenteres som styrking, mens det reelt sett strammer inn. Det vi trenger er en helseminister som tar fatt i den konstruksjonsfeilen han faktisk kan gjøre noe med.
›› Tirsdag 12. mai la regjeringen frem revidert nasjonalbudsjett. Legeforeningen mener budsjettet ikke i tilstrekkelig grad tar innover seg det alvorlige presset sykehus og kommuner står i. – Sykehus og kommuner forventes å redusere ventetider, styrke beredskapen og gjennomføre store reformer samtidig som økonomien blir stadig strammere. Det regnestykket går ikke opp, sier Rime. Sykehusene kompenseres ikke Legeforeningen peker på at regjeringen heller ikke kompenserer fullt ut for den økte pris- og lønnsveksten i sykehusene. Med anslått prisvekst på 3,5 prosent og lønnsvekst i tråd med frontfaget innebærer det økte kostnader for helseforetakene på anslagsvis 1,7 milliarder kroner, uten tilsvarende økte bevilgninger. – Når kostnadene øker uten at sykehusene kompenseres fullt ut, betyr det i praksis mindre penger til pasientbehandling, sier Rime. Hun peker også på at helseforetakene over tid har fått betydelige merkostnader knyttet til pensjon, uten at dette er kompensert fullt ut. – Mange sykehus er allerede i en situasjon der investeringer, pensjonskostnader og økte driftsutgifter presser pasientbehandlingen. Samtidig forventes det mer aktivitet og høyere ambisjoner. Da holder det ikke å snakke om effektivisering alene, sier hun. Legeforeningen har advart mot at helsereformen risikerer å bli et spareprosjekt fremfor en investering i kapasitet, kompetanse og pasientbehandling. Ber om ærlige prioriteringer Rime understreker at Legeforeningen er enig i at prioritering er nødvendig, men mener regjeringen må være tydeligere på hva det faktisk innebærer. – Prioritering kan ikke bli et annet ord for nedbygging av helsetjenesten. Hvis helse virkelig skal prioriteres høyere, må det også vises i budsjettene, sier hun. Hun peker på at mange helseforetak allerede må kutte i drift og pasienttilbud for å håndtere kostnader knyttet til investeringer og sykehusbygg. – Vi ser nå at pasientbehandling presses for å få økonomien til å gå opp. Da blir det stadig vanskeligere å levere på ambisjonene om kortere ventetider, bedre beredskap og økt aktivitet, sier Rime. Må følges opp i statsbudsjettet Legeforeningen mener høstens statsbudsjett blir avgjørende for utviklingen i helse- og omsorgstjenesten. – Helse kan ikke bare være en politisk ambisjon. Skal regjeringen lykkes med reformene sine og samtidig sikre trygg pasientbehandling og bedre beredskap, må helsetjenesten få økonomiske rammer som gjør det mulig, avslutter Anne-Karin Rime. • RNB 2026: Sykehusene presses til nye innsparinger – Regjeringen sier helse er en hovedprioritet, men det gjenspeiles ikke i revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke mulig å levere mer med stadig strammere rammer, sier president Anne-Karin Rime. Av Tor Martin Nilsen, medlem av redaksjonskomiteen • økte basisbevilgninger til helseforetakene utover demografisk vekst • avvikling av rentekrav på driftskredittordningen • øremerkede midler til LIS1-stillinger, flere fastlegeavtaler samt styrking av forskning og digitalisering • tiltak for å redusere sosiale helseforskjeller og styrke psykisk helse, rusbehandling og kvinnehelse Blant tiltakene Legeforeningen mener må prioriteres er: OVERLEGEN 2-2026 11
OVERLEGEN 2-2026 12 ›› Utvendig har fasaden gitt inntrykk av et ferdig sykehus i flere år, men den tekniske kompleksiteten i nybygget er stor, og koppene med SUS 2023-logo trygt plassert bakerst i kjøkkenskapene på avdelingene. Innflyttingen i nytt sykehus ble til slutt vellykket gjennomført, og mer enn 190 inneliggende pasienter ble transportert fra Våland til Ullandhaug 16.11.25. Siden den tid har byggelån med renter og påfølgende store månedlige budsjettunderskudd, iblandet uttalelser fra helseministeren om at «for mye penger gjør oss late» [1], understreket alvoret i vår nye økonomiske hverdag. Med beina godt plantet i en økonomisk hengemyr og en stadig sterkere følelse av å synke, må det være lov å spørre seg: Hvordan kan vi løse dette innenfor eget budsjett uten samtidig å redusere pasienttilbudet i regionen? Kroppen min husker godt det indre kaoset som preget meg den dagen jeg ramlet inn på mitt første møte i prosjektrådet (nå porteføljestyret) til SUS i 2021 som fersk foretakstillitsvalgt for Yngre legers forening. Dette var rådet av vise kvinner og menn som skulle bistå administrerende direktør med valg av løsninger, prinsipper og anbefalinger for nytt sykehus. På dette tidspunktet ante jeg ikke hva som var mulighetsrommet mitt for Med sparekniv på strupen: Refleksjoner fra nye Stavanger universitetssjukehus Like bak Ullandhaugtårnet går det en smal sti som deler seg og forsvinner inn i skogen ved Sørmarka. Hvis du følger stien et kort stykke, kommer du til en gapahuk med et utsiktspunkt og en åker i forgrunnen. Her lar du beina hvile et øyeblikk, mens ungene leker mellom trærne og blikket glir videre før det stopper ved den store grå bygningsmassen i horisonten. Denne grå massen midt i det grønne utgjør første byggetrinn av nye Stavanger universitetssjukehus (SUS blant lokale). Av Mathias Nikolai Petersen Hella Seksjonsoverlege geriatrisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus Sykehuset kan spille en nøkkelrolle i livet til både pasienter og helsepersonellet som arbeider der, men på denne turen til Sørmarka for noen år siden var sykehuset kun en del av kulissene og kan så vidt skimtes helt til venstre i bildet. Fotograf: Mathias Hella
OVERLEGEN 2-2026 13 påvirkning og manglet i tillegg en tidslinje over tidligere nøkkelbeslutninger knyttet til byggeprosjektet. Følelsen av å sitte med et stort ansvar og samtidig mangle fullstendig oversikt er ubehagelig, og noe jeg tror mange leger som involverer seg i sykehusbyggeprosjekter kan relatere til. Heldigvis hadde jeg gode tillitsvalgtkollegaer å sparre med, en ledelse som lyttet til mine innspill (og etter hvert laget en oversikt over viktige tidligere beslutninger i prosjektet), og jeg begynte målrettet å sette meg inn i prosessene. Etter konseptfasen i 2015 gikk SUS «med politisk støtte, inn i byggetrinn 1 med en visshet om at vi måtte skape en endring i rammene for å fullføre hele sykehuset» [2]. Siden den gang har investeringsmodellen for sykehusbygg blitt heftig debattert, Stortinget har fattet vedtak om utredning [3], og enigheten om manglende bærekraft har fremstått som (nesten) total. Dette er en etterlengtet utvikling, men hva gjør vi med de pågående prosjektene og nybyggene som allerede kjenner tyngden av lån og renter på kroppen? Som tillitsvalgt har jeg vært opptatt av utfordringene som ligger i sykehusdrift på to lokasjoner. Sårbare fagmiljøer deles mellom flere steder, og i praksis ser vi etter innflytting at noen kollegaer må forflytte seg mellom Våland og Ullandhaug med buss eller sykkel i løpet av arbeidsdagen. I desember 2025 – drøye 2,5 uker etter innflytting i nytt sykehus – kunne vi lese at ansettelsesstopp ble vurdert som et av flere tiltak for å få kontroll på økonomien [4]. Siden den gang har økonomien forverret seg ytterligere, og reduksjon i antall ansatte er nå et av virkemidlene på bordet. Det gjør vondt å diskutere dette når vi allerede i dag vet at det er utfordrende å rekruttere og beholde helsepersonell, og den demografiske utviklingen i regionen tilsier at vi på sikt bør bli flere ansatte, ikke færre. Å samle hele sykehuset på Ullandhaug er nødvendig for at vi skal kunne utføre våre kjerneoppgaver – eller, som helseministeren ville sagt: mer effektiv pasientbehandling – styrke rekrutteringen og øke antall kontorer til de ansatte. Hvis vi ikke bygger videre, ligger det store og nødvendige kostnader i vedlikehold av gammel bygningsmasse som vil påvirke våre muligheter til å ferdigstille hele det nye sykehuset. Men for å bygge videre må vi få kontroll på budsjettunderskuddet her og nå. Noen som sa «Catch 22»? Forleden så jeg, etter et kort og kaldt maibad med jentene mine i Hafrsfjorden, nok en gang opp på det nye sykehuset: gode kollegaer, trygghet og vissheten om at hjelpen er veldig nær dersom det uforutsette skulle oppstå. Tidligere erfaringer tilsier imidlertid at ny bygningsmasse gir lite kostnadseffektivisering, i hvert fall på kort sikt [5]. I Stavanger øker vårt økonomiske underskudd måned for måned, og tallene for april 2026 viser at vi ligger omtrent 200 millioner bak budsjett. Vi har vokst mer i antall årsverk enn inntjeningen vår i DRG-poeng, sies det. Er vi for mange på jobb? Det føles ikke slik når jeg går helgevisitt på lørdager som eneste overlege på geriatrisk og gastromedisinsk avdeling. Klarer DRG-systemet å speile all aktiviteten som gjøres i sykehusene: veiledning, supervisjon, opplæring, kvalitetsforbedring, kloke valg, omsorg, forberedelser og forskning? Hvis vi ikke møtes med tilstrekkelig rammefinansiering, men krav om effektivisering, aktivitetsøkning og i neste rekke nedbemanning, vil dette gå utover pasienttilbudet. Sykehusene er ikke produksjonsfabrikker! Det ser dessverre ut som vi i praksis går tom for penger før vi går tom for folk. Jeg opplever at ledelsen vår gjør det de kan i en stadig mer presset hverdag, men hvordan skal de klare å møte urealistiske krav fra en utdatert finansieringsmodell samtidig som vi verner om våre kjerneoppgaver? I Stavanger slipes spareknivene igjen. Vi har bygget nytt sykehus, og da må tempoet på samlebåndet økes eller jobben utføres med færre folk, inntil den ønskede effektiviteten – eventuelt – inntreffer i kroner og øre. Vi trenger ikke en helseminister som snurper sammen pengesekken og forklarer oss hvorfor vi må prioritere annerledes, men en tiger som forsvarer sykehusene i møte med sine regjeringskollegaer, taler vår sak og tar debatten. Det er ingen i Stavanger som ønsker å løpe fra regningen. Men når premissene som ligger til grunn for å bygge sykehus kommer med urimelige effektiviseringskrav fra første dag, er det noe som skurrer kraftig. Mitt budskap er enkelt: Vi må snakke høyt om økonomiske kompensasjonsordninger for pågående byggeprosjekter og nybygg – prosjekter som kveles av renter, avdrag og effektiviseringskrav. Jeg utfordrer helseministeren til å ta debatten! • Referanser: 1. Bjørn Haugan, H.M. Vestre varsler pengebrems. VG 2026 20.04.2026; Available from: https://www.vg.no/ nyheter/i/QJg4XW/jan-christianvestre-for-mye-penger-gjoer-osslate. 2. Hella, M. Nye SUS; oppsummering fra en tillitsvalgt. 2022 14.10.2022 18.05.2026]; Available from: https://www.legeforeningen.no/ foreningsledd/lokal/rogaland/ syd-vesten-artikler/2022/ nye-sus-oppsummering-fra- en-tillitsvalgt/. 3. Stortinget. Representantforslag om en ny finansieringsmodell for sykehus. 2026 20.05.2026]; Dokument 8:5 S (2025-2026), Innst. 102 S (2025-2026)]. Available from: https://www.stortinget.no/no/ Saker-og-publikasjoner/Saker/ Sak/?p=104880. 4. Universitetssjukehus, S. Den økonomiske situasjonen er alvorlig. 2025; Available from: https://www. helse-stavanger.no/om-oss/ nyheter/---den-okonomiskesituasjonen-er-alvorlig/. 5. Hagen, T.P. and K.S. Anthun, Sykehusenes kostnadsnivå før og etter investeringer i bygningsmassen. Tidsskr Nor Laegeforen, 2025. 145(14).
OVERLEGEN 2-2026 14 ›› ASLAK BONDE I OVERLEGEN Av Aslak Bonde, kommentator og frittstående politisk analytiker Sjefer gjør foretakene politisk upopulære Når Stortinget forhandler budsjett, får kommunene vanligvis mye mer penger enn sykehusene. Kan det skyldes søkelyset på høytlønte og ansiktsløse byråkrater? Da regjeringen i første halvdel av mai la frem forslaget til revidert nasjonalbudsjett, var prisveksten for i år justert kraftig opp. Mens finansdepartementet i fjør høst trodde at årets prisstigning ville bli på 2,2 prosent, anslås den nå å bli på 3,5. Den forventede lønnsveksten ble også oppjustert – fra fire til 4,4 prosent. Arbeidsgiverorganisasjonen Spekter har regnet ut at det betyr 1,7 milliarder kroner i økte kostnader for sykehusene. Inntektene øker ikke. Regjeringen bruker ikke én krone på å kompensere for den uventede pris- og kostnadsveksten. Konsekvensen er at det kan bli iverksatt nye sparetiltak i sykehusene. Om da ikke de rødgrønne budsjettpartnerne til Ap-regjeringen trår til. Når dette leses, er det sannsynligvis fortsatt forhandlinger i Stortinget mellom Ap, SV, Sp, Rødt og MDG om en budsjettavtale. Erfaringen med tidligere budsjettforhandlinger på rødgrønn side, er at forlikene ender med ganske mange penger til kommunene, mens overføringene til helseforetakene sjelden økes noe særlig. Kommunene pleier i stor grad å få såkalt frie midler, altså penger som de kan bruke slik de selv mener er best, mens penger til helse i større grad pleier å komme med føringer. I fjor høst ble det blant annet bevilget ekstra til heldøgns plasser i psykiatrien. Etter revidert-forhandlingene for et år siden, gikk det ifølge Spekter ut et oppdragsbrev til helseforetakene med 27 nye oppdrag. Sammenligningen er ikke tilfeldig. De statlige overføringene til kommune- sektoren og til de regionale helseforetakene er omtrent like store (259 milliarder til kommunene og 237 milliarder til foretakene). De to sektorene har også det til felles at i stor grad har overtatt den vanskelige prioriteringsjobben fra rikspolitikerne. Det vokste for flere tiår frem en erkjennelse om at det nasjonale politiske spillet veldig lett fører til at regjering og storting mister kontrollen på statens samlede pengebruk. Den upopulære jobben med å si nei til velmente, og isolert sett gode tiltak, er derfor overlatt til kommunestyrer og styrene i helseforetakene. Når de to sektorene er såpass sammenlignbare, gir det mening å spørre hvorfor stortingspolitikerne i de halvårlige budsjettdragkampene er rausere med kommunene enn med sykehusene. En åpenbar forklaring er at kommunestyrene består av politikere fra de samme partiene som sitter på Stortinget. Lokalpolitikere har en lobby- makt som sykehussjefene ikke har. Samtidig burde de realistiske mulighetene for å slanke kommunene være minst like store som i sykehusene. Kommunekommisjonen, som nå jobber for å gjøre kommunesektoren mer kost- nadseffektiv, mener at innsparingspotensialet i hvert fall er 20 prosent. Det burde, strengt tatt, ikke være noe vanskeligere å sette den kommunale skole- eller omsorgstjenesten på slankekur, enn det er å lage en ny spareplan i et sykehus. Rent bortsett fra at vi alle lever i en kommune, mens det er relativt få av oss som har et aktivt forhold til sykehuset. Når de fleste borgere ikke selv er på sykehus, får de sine inntrykk skapt av mediene, og hva er det mediene skriver om? Ganske mye om sykehussjefenes lønninger og øvrige arbeidsbetingelser. Rett før budsjettforhandlingene startet denne våren, skrev mediene om den nye sjefen i Helse Bergen som i tillegg til en årslønn på 2,5 millioner kroner skal få dekket pendlerbolig i Bergen og flyreiser til og fra hennes faste bosted i Oslo (Dagens Medisin). Eller de skrev om de 110 rådgiverne i helseforetakene som tjener mer enn en million kroner i året (NRK). En årslønn på én million er i seg selv ikke egnet til å skremme noen. Sykehusansatte i turnus og med overtid kan tjene godt, men det er ikke først og fremst pengene politikerne på Stortinget er opptatt av. Det er det etterlatte inntrykket. Noen av de rådgiverne som har aller høyst lønn har tidligere vært toppsjefer. Sett fra Stortinget virker det som om det er en direktør-, styre- og rådgiverklasse i helseforetakene som i tillegg til
OVERLEGEN 2-2026 15 Kommunene pleier i stor grad å få såkalt frie midler, altså penger som de kan bruke slik de selv mener er best, mens penger til helse i større grad pleier å komme med føringer. ASLAK BONDE I OVERLEGEN å passe på hverandres lommebøker, har en forståelse om at det bare er medlemmene av deres klasse som kan styre noe så komplisert som helseforetak. Hvis Stortinget bevilger mer penger til sykehusene, er det selvfølgelig en forsvinnende liten del som går til lederlønninger. Likevel kan velgerne få inntrykk av at politikerne premierer disse lederne, dersom de bevilger ekstra penger. Når det i tillegg er slik at alle opposisjonspartiene, med unntak av Høyre, er imot dagens foretaksmodell, blir det langt mer forståelig at politikerne nøler med å putte mer penger inn i systemet. Det er lett for dem å slå seg til ro med helseminister Vestres løfte om at overføringene til sykehusene er justert opp slik at de tar hensyn til endringene i demografien. At regjeringen ikke kompenserer for den uventede prisøkningen, kan jo også fikses til høsten. Det har skjedd før at regjeringen helt på tampen av året har sendt ekstra penger til sykehusene i en erkjennelse av at den undervurderte veksten i sykehusenes kostnader. Men det er lenge til. I mellomtiden blir det smalhans. Og opposisjonspolitikerne, igjen med unntak av Høyres, har den store fordelen at de kan si at det hadde vært helt annerledes om de hadde styrt, fordi de ønsker seg annerledes systemer både for styring og for finansiering av sykehus. Det er enklere å love kamp en gang i fremtiden, enn å ta den i de halvårlige budsjettbehandlingene. Da skal jo hjertesakene finansieres, og det er ingen partier som har «styrking av foretakenes økonomi» som sin hjertesak. • Illustrasjonsbilde. adobestock.com
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy