Tore Tønnes sykehusreform har ikke blitt den store suksessen vi alle trodde? Hva har blitt bedre og hva er blitt verre? Helsepolitikken er en historie om prøving, feiling og vakling og jakt på politiske reformer for å håndtere kompliserte avveininger mellom pasienter, profesjoner, samfunn og økonomi. Helsesektoren er så kompleks at det ikke finns en modell som både sikrer høy kvalitet, likebehandling, forutsigbarhet og kostnadskontroll. Det er verken ressurser eller kunnskap nok til å innfri alle de krav og forventninger som stilles - og politikerne strever med å finne fram til reformer som kan ”løse” utfordring- ene. Det som utløste Tore Tønnes sykehusreform var ideen om at en ved å samle eierskapet på en hånd - hos staten – skulle klare å styre sykehusene slik at en unngikk svarteperspillet mellom 20 sykehuseiere og stadige krav om ekstrabevilgninger. Når en skal vurdere sykehusreformen må en huske den situasjonen vi hadde i slutten av 1990 åra med lange køer og ventelister og uklare ansvarsforhold og store underskudd. Tore Tønnes modell kombinerte sentral strategisk- politisk styring med å gi foretak stor frihet. Et hovedtrekk ved sykehusreformen av 2001 var at politisk makt ble flyttet fra fylkesting til helseminister og stortingssal. Mye makt ble dog delegert til de regjeringsoppnevnte styrene som skulle fungere som en ”brannmur” som ga politikerne en viss distanse til daglig drift. Ser vi på de evalueringer som er gjennomført er hovedkonklusjonen at mye er blitt bedre - det behandles flere pasienter og dagens styringssystem er mindre byråkratisk. Men alle de gode intensjonene er ikke oppfylt. Vi har ikke klart å få til det gode samspill mellom politikk, fag og ledelse som sykehusreformen la opp til. Det er blitt for mye tautrekking om ressurser. Det er uklarheter i rolle- og ansvarsfordeling mellom nasjonale myndigheter og regionale styringsorganer, og for lite forankring på det klinisk- faglige nivå. Det er nok blitt mer pervertert etatstyring enn profesjonell konsernledelse. Det er ikke mulig å ”vedta” at reformer skal lykkes. Det krever stor gjennomføringsevne for å innfri store forventninger. Som maktforsker og tidligere helseminister Gudmund Hernes en gang sa det ”Selv vår Herre hadde problemer i implementeringsfasen”. I praksis har det nasjonale politiske systemet ikke ”akseptert” den politiker- rolle det ble lagt opp til i 2001 reformen. Når lokale styrer og ledere har ønsket å gjennomføre kontroversielle omstillinger som å legge ned fødeavdelingen på Gjøvik og i Lærdal har helseministre grepet inn etter fakkeltog og folkelig protester. Det har ikke vært mulig å ”avpolitisere” sykehusstyring i den grad reformen la opp til. Myndighetene har heller innført finansieringsordninger som sikrer nødvendig vedlikehold og investeringer. Et interessant spørsmål er om forholdene hadde vært annerledes om Stoltenberg 1 regjeringen og Tore Tønne som helseminister hadde fått ansvaret for å implementere sykehusreformen. Var det å organisere i foretak en riktig avgjørelse? Kloke hoder hevder at dersom sykehusene hadde fulgt kommunale regnskapsleder, så hadde de gått overskudd i alle år siden reformen? Jan Grund om helse Det er nok blitt mer pervertert etatsstyring • Han har vært professor ved BI i helseøkonomi, nå rektor ved Høyskolen i Akershus • Har tidligere uttalt at det å være toppleder i sykehus kan sammenlignes med å være fyrbøter i helvete • Utgiver av en rekke bøker, f.eks. ”Sykehusledelse og helsepolitikk: Dilemmanes tyranni” :intervjuet av Arne Laudal Refsum OVERLEGEN 20
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy