Intensjonen med foretaksorganisering var riktig i den forstand at sykehus skulle ansvarliggjøres for å jobbe strategisk og for å ha størst mulig personalpolitisk frihet. Et område som særlig satte det statlige eierskapet på prøve, var imidlertid uklarheten rundt verdsetting av poster i åpningsbalansen og hvilke prinsipper som skulle følges ved avskrivning av eiendelene. Tore Tønne la stor vekt på at foretakene skulle følge regnskapsloven, åpningsbalanse og avskrivninger for å håndtere vedlikehold og kapitalrasjonalisering. Derved skulle sykehusene selv måtte avveie bruk av kapital mot andre innsatsfaktorer, ved at prisen på kapital ble riktigere. Sykehusene hadde tidligere ikke insentiver til å styre kapitalverdier, sikre gode bygninger og vedlikehold av teknisk utstyr. Den nye lovgivningen la vekt på at sykehusene skulle ha fokus på kapitalutgifter. I praksis har det vist seg at Tønnes intensjoner ikke ble fulgt opp. Det har vært vanskelig å få gode retningslinjer for hvordan regnskapsloven skulle praktiseres på dette området. Uavhengige ingeniørmiljøer utarbeidet gjenanskaffelsesverdier var vesentlig høyere enn det departementet hadde orientert Stortinget om. Deretter ble det omfattende diskusjon mellom ingeniørmiljøene, revisorene og departementet om en burde akseptere lavere verdier. Fagmiljøene var ikke innstilt på dette, og som siste utvei ble det bestemt å redusere verdiene med ca. 30% dvs. at Helseforetakene bare skulle få overføringer tilsvarende to tredjedeler av de beregnede avskrivningene. I tillegg påla departementet sykehusene å bruke den lengst mulige avskrivningstiden. I helseforetakenes åpningsbalanse i begynnelsen av 2005 manglet det da for eksempel 3 milliarder kroner for å stille opp en realistisk åpningsbalanse i aksjelovens forstand. I de senere åra er forholdene blitt noe bedre. Jeg er klar over at det hevdes at forholdene ville vært bedre dersom sykehusene hadde fulgt kommunale regnskapsregler, men da jeg ikke er noen regnskapsekspert vil jeg ikke gå inn i den diskusjonen. Sett fra mitt ståsted er hovedproblemet at Tønnes intensjoner om å synliggjøre og finansiere kapitalutgifter på en bedre måte ikke ble godt nok innført når reformen trådde i kraft. Norge er et land som bruker mye ressurser på helsevesenet. Likevel er situasjonen slik at sykehus stadig går med underskudd. Er det egentlig noen vei ut av uføret? Det er vanskelig å gi et godt bilde av den faktiske økonomiske situasjon. På den ene siden er det slik at Norge er et rikt land, som prioriterer helse. Vi bruker ifølge en rekke internasjonale undersøkelser mer penger på helse per innbygger enn alle land i OECD utenom USA. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at vi totalt sett brukte 203 milliarder kroner på helse i 2007, dvs. noe over 33.500 kr per person. På den andre siden ser du også pasienter som ikke får hjelp og avdelinger og senger som må stenge på grunn av personellmangel og innstramminger. Siden sykehustjenester er gratis for befolkningen (i behovsøyeblikket) blir etterspørselen høy og offentlige myndigheter må rasjonere tilbudet i forhold til alle de krav og forventninger som stilles. Hovedutfordringen for norsk helsetjeneste er at forventninger ikke innfris og at vi vil mangle arbeidskraft for å imøtekomme presset fra eldrebølgen og den medisinsk teknologiske utvikling. Knapt på noe samfunnsområde er de politiske avveininger så kompliserte som på helseområdet. De store oljeinntektene har skapt enorme forventninger til hva en kan forvente på helsetjenesten. Helsetjenesten sliter med å prioritere og med å styre, organisere og lede. Sykehusene har gjennom de 20 åra jeg har fulgt med brukt mer midler enn det er budsjetter for. Hvert år har det med julestemningens forutsigbarhet i desember blitt lagt frem tall som viser at sykehusene fra januar mangler penger. I fjor, da nesten alle sykehus hadde krav på seg om å redusere store underskudd, ble det ansatt hundrevis av nye leger og sykepleiere. Gjennom mange år har sykehus overskredet budsjetter og opptatt lån, spesielt for å gjennomføre investeringstiltak. Det er således bare størrelsen på underskudd- ene, lengden på køene og styrken i protestene som har skilt den ene helseministerens periode fra den andre. Siden det alltid er slik at vi alle på individnivå ønsker oss bedre tilbud, er det vanskelig for politikerne å prioritere. Det er ingen som vinner velgere på å være eksplisitt på å si at bestemte pasienter skal komme bak i køen. Til tross for prioriteringsdebatter vil derfor ingen politiker foreslå hvilke pasienter som ikke skal få hjelp i det offentlige helsevesenet. Så lenge vi reformen enn profesjonell konsernledelse OVERLEGEN 21
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy