iske utvikling gjør det mulig å behandle stadig flere, og spesialiseringen i helseprofesjonene øker rekrutteringsbehovet. For å håndtere denne situasjonen trengs det flerårige budsjett- og sysselsettingsrammer. Samhandling er det nye reformtanken. Vi har fått en offensiv helseminister som vil samle helse-Norge. Vil han lykkes? Det er i hvert fall klart at et av helsetjenestens hovedproblemer er uklarheter i ansvars- og rollefordeling. Staten har hovedansvaret for spesialisttjenesten og kommunene har hovedansvaret for sykehjemmene og den lokale helsetjeneste. Kommunene hevder at sykehusene løser sine problemer ved å skyve ansvar og oppgaver over på kommunene, og foretakene sier at kommunene ikke tar imot utskrivningsklare pasienter, noe som blokkerer for mer behandlingskrevende pasienter. Undersøkelser viser at hele åtte av ti sykehusdirektører vil fjerne skillet mellom kommunale og statlige helsebudsjetter. I et land - som i innbyggertall er mindre enn en bydel i London - har vi ikke klart å organisere helsevesenet slik at vi får gode helhetlige pasientforløp. Mangelen på dialog og samhandling mellom spesialist- og primærhelsetjenesten blir spesielt tydelig i eldreomsorgen. Mange eldre - som lider av flere helseproblemer - blir kasteballer mellom forvaltningsnivåene og mellom sykehusene, sykehjemmene og tilbud fra den lokale helse- og sosialtjeneste. Kort tid etter at Bjarne Håkon Hanssen ble helseminister hadde han da også diagnosen og resepten klar for den reformen han som ny helseminister vil innføre. Skillet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten skal rives ned, og finansieringsordning- ene skal endres slik at det blir lønnsomt for kommunene å forebygge, behandle og rehabilitere i lokalsamfunnet. Derved skal det gjøres noe med det systemet som fører til at mange pasienter behandles på feil nivå og at ressurser brukes ineffektivt. Hansens utfordring er at ethvert system har ”bivirkninger”, men det er utvilsomt mulig å konstruere et mer hensiktsmessig styringssystem der kommuner og sykehus får langt bedre insentiver til samarbeid. Et viktig spørsmål som må avklares i prosessen er hvem som får hovedansvaret for at pengene brukes til pasientenes beste, og hvem som vil få myndighet og kompetanse til å stille resultatkrav og flytte ressurser. Et viktig politisk spørsmål er om vi i Norge med våre mange små kommuner er ”modne” nok til å gi kommunene en mer selvstendig helsepolitisk rolle. Når Danmark innførte sin samhandlingsreform, gjorde de det som en del av en omfattende strukturreform der de fikk langt færre kommuner. En dansk kommune har langt flere virkemidler å spille på enn dagens norske kommuner. Det evige dilemmaet er at det ikke er noe ”quick fix” verken for politikere eller ledere. Det vil alltid være uro omkring hvordan helsevesenet er organisert, uro omkring ressurser, store forventninger og medieoppslag på hvordan helsevesenet mislykkes. Politikere vil slite med å prioritere og sterke profesjoner og ulike fagmiljøer vil verne om sine fag og sine pasienter. Ingen land har klart å finne den ”optimale” styringsmodell som gir hele befolkningen helsetjenester av høy kvalitet. Klarere prioritering, sentralisering av behandlingstilbud og en profesjonalisering av forholdet mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten, slik at vi får mer helhetlige pasientforløp, er imidlertid nødvendig for å håndtere framtidas utfordringer. OVERLEGEN 23
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy