synes det å være betydelige problemer med å kommunisere med de ansatte om endringer og å motivere dem til medvirkning. Hva kan være grunnene til dette? - Her kan det være mange grunner, men en viktig årsak vi ser i andre sammenhenger er at initiativene til endringene kommer utenfra eller ovenfra og at de ansatte kommer alt for sent inn i endringsprosessen. De vil da ikke være særlig forankret i de miljøene som skal endres og man kan da strengt tatt heller ikke forvente sterkmotivasjon for medvirkning. Da vil man med en gang stå ovenfor et pedagogisk problem i forhold til å ”selge” det nye. Det som lett skjer er at det blir en svak kobling til praksisfeltet og det som oppleves som de virkelige ut- fordringene. Motivasjon for medvirkning krever blant annet eierforhold og reelle på- virkningsmuligheter i forhold til ”det nye”. - Foretaksreformen i sykehusene skulle gjøre sykehusene likere bedrifter. Bedriftsøkonomisk tenkning viste seg å ikke kunne løse alle sykehusenes utfordringer. Hva er erfaringene med å legge til grunn prinsipper som har virket bra i helt andre typer virksomheter når man selv skal inn i omstilling? - Prinsipper som virker godt i en sammenheng trenger selvsagt ikke å gjøre det i andre. Som oftest vil de kreve en slags oversettingsprosess eller en tilpasning til andre sammenhenger. Og de som kanskje er best egnet til å bidra i en slik oversetting er personer som er i det aktuelle praksisfeltet. Det er mange eksempler på at prinsipper som tas rått og ubearbeidet fra en sammenheng til en annen får veldig negative og uforutsette sideeffekter. - Hvordan tror dere Legeforeningen som fagforening og som faglig aktør og samfunnsaktør kan gjøre for å bidra til bedre omstillingsprosesser i sykehusene? - Legeforeningen har en viktig ”oversetter”-funksjon når endringer skal innføres, det vil si at foreningen kan bidra med viktige innspill for å tilpasse endringer og nye prinsipper som skal innføres. Dette er en krevende, men svært viktig rolle som Legeforeningen har. Legeforeningen, som andre fagforeninger vil være under krysspress i slike situasjoner, både fra sykehuseiere, pasienter og egne medlemmer. Det sentrale er likevel at man besitter viktig systemkunnskap som de som vet hvor ”skoen trykker”, og den kunnskapen bør man søke å formidle til alles beste. - Hva bør Legeforeningen kreve av sykehuseierne for å oppnå dette samme målet? - Alle aktørene har selvsagt et ansvar i omstillingsprosesser, også sykehuseierne. Tillit er et nøkkelord her som i mange andre sammenhenger. Et viktig tillitskapende forhold i denne sammenhengen er å komme med tidlig nok i omstillingsprosesser og ikke så sent at alle ”kortene er lagt”. Kommer man tidsnok inn kan man gjøre systemkunnskapen sin gjeldende på en god måte. - Til sist; hvilket råd har dere til de mange ”endringskynikerne” blant norske sykehusleger? Kan man gjøre noe selv? - Med den omstillingstakten som har vært i helsesektoren vil sykehusleger som har jobbet i noen år lett utvikle en negativ holdning til endring generelt. Men det er likevel mye å vinne på å være aktiv i forhold til endringer i det fellesskapet man er en del av. Sykehusleger er eksperter på sin arbeidssituasjon og denne ekspertisen er viktig for å få til gode løsninger. Da handler det om å gjøre denne kjent i de foraene hvor beslutningene tas og gjennom de kanalene som er tilgjengelige. I februar 2007 ble det oppdaget at en hepatitt C-smittet kirurg ved Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) hadde smittet pasienter gjennom sin operative virksomhet. Sporing mot operasjonspasientene viste at i alt 10 pasienter var påført smitte. Saken reiste en rekke problemstillinger knyttet til forebyggende tiltak for å unngå lignende situasjoner, samt ivaretakelse av helsepersonell som er smittet. Som følge av denne hendelsen nedsatte Helsedirektoratet en partssammensatt arbeidsgruppe. Den skal utarbeide en rapport om hvilke tiltak som anbefales for å hindre at pasienter påføres smitte med blodbårne virus fra helsepersonell og hvordan helsetjenesten forholder seg til smittet personell. Spørsmål om testing av helsepersonell vil være ett av de sentrale tema gruppen skal behandle. I følge mandatet faller spørsmålet om testing av pasienter før inngrep med smittefare, utenfor det gruppen skal vurdere. På bakgrunn av innspill fra Legeforeningen ble det likevel tatt inn en passus om at arbeidsgruppa løpende skal vurdere behovet for nærmere utredning av regelverk og retningslinjer knyttet til testing av pasienter. Fra Legeforeningens side deltar hovedtillitsvalgt ved UNN, lege Jo-Endre Midtbu sammen med fagsjef og jurist Lars Duvaland fra sekretariatet. – Det er bra at direktoratet har grepet fatt i disse problemstillingene. Det råder mye usikkerhet rundt dette blant leger. Det er helt avgjørende for pasientsikkerheten at man forhindrer overføring av smitte fra helsepersonell. Samtidig må vi erkjenne at også helsepersonellet har krav på beskyttelse, og at en del leger har et høyrisikoyrke i forhold til smitteeksponeringen som det her er snakk om. Det er viktig at de er trygge på at de har rettigheter dersom smitte påvises, uttaler Midtbu. Det er avholdt to møter i gruppa, og det skal avholdes ytterligere møter utover høsten. Det tas sikte på avlevering av rapport til Helsedirektoratet på nyåret. Lars Duvaland Forhandlings- og helserettsavdelingen, Den norske legeforening Vurderer tiltak mot smitte av blodbårne virus fra helsepersonell OVERLEGEN 8
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy