Fra mitt ståsted i ledelsen av i helseforetakenes arbeidsgiverforening, Spekter, er jeg utfordret til å reflektere om legenes autonomi er svekket av sykehusledelsenes styring og prioriteringer, og om legens autonomi er et gode eller et onde. For meg er legenes autonomi i sine beslutningsvalg i møtet med den enkelte pasient et selvsagt faktum. Både lovverket og samfunnets og borgernes/pasientenes oppfatning og forventning av legens kompetanse som suveren i medisinske spørsmål, bærer autonomien som grunnleggende forutsetning. Det er min erfaring fra mange samtaler med mange leger i de siste årene, at hvis den enkelte lege er i tvil om hva som er rett vurdering eller beslutning, blir autonomien utøvd i et kollegialt fellesskap og når det er nødvendig med medisinsk faglig ansvarlig til stede for å sikre kvalitet i beslutningen. Jeg har i liten grad oppfattet at norske sykehus har problemer med å organisere seg slik at det kan bli truffet riktige behandlingsbeslutninger i forhold til den enkelte pasient. Helselovgivningen forutsetter at legen som profesjonsutøver er best i stand til å treffe faglige beslutninger, og struktureringen av styring og ledelse på den enkelte avdeling må ha den faglige autonomien som en av rammebeting- elsene. Min innfallsvinkel må dermed være hvordan legenes autonomi utøves innenfor rammen av en organisasjon, et helseforetak. Autonomiutøvelse innenfor organisasjonens rammer Når en lege, eller en hvilken som helst annen yrkesutøver, velger å søke seg jobb i et sykehus, har valget noen konsekvenser. Man velger bort muligheten av å utøve sin profesjon som selvstendig næringsdrivende, og man velger aktivt å utøve sin profesjon innenfor organisasjonens rammebetingelser. Tilsvarende må den som påtar seg et styreverv eller en lederopp- gave i et sykehus, også forholde seg til den pliktnormen leger har til å utøve sitt faglige skjønn slik at pasientene sikres den riktige helsehjelp. Men den enkelte lege, legene og legenes tillitsvalgte har altså valgt å jobbe innenfor de beslutninger styret for sykehuset fatter. Med bakgrunn i eierens oppdragsdokument bestemmer styret blant annet hvilke økonomiske rammer de enkelte deler av organisasjonen skal drive innenfor. Det er mulig at redaksjonen i Overlegen har som hypotese for dette nummeret at styring av økonomien kan komme i konflikt med den enkelte leges autonomi i sitt møte med pasienten. For meg er et slikt synspunkt vanskelig å forstå. Uansett om den enkelte deltaker i norsk helsepolitisk debatt mener spesialisthelsetjenesten har for lite, nok eller for mye budsjettmidler, synes det å være bred enighet om at sykehustilbudet i Norge generelt er blant de pilarene i den norske velferden vi har aller mest grunn til å være stolt av. Vi har et sterkt offentlig helsevesen, basert på de samme egalitære prinsipper som preger hele den norske velferdsmodellen. Vi kan stundom diskutere om tilbudet om helsehjelp er 100% universelt, siden noen har fem minutter fra hjemmet til akuttavdelingen, mens andre har fem timer eller mer, men prioriteringsregelverket og den generelle tilgangen til helsehjelp gjør Norge til et av verdens beste land å leve i. Jeg har ikke noe solid empirisk grunnlag for å hevde at legers – eller andre helseprofesjoners autonomi for den saks skyld – ikke har vært utsatt for krevende diskusjoner de siste årene, men må basere meg på min daglige kontakt med ledere og medarbeidere i norske sykehus: spørsmålet om det er slik at helseforetakenes økonomiske situasjon eller innføring av styringssystemer og prosedyrer truer Når en lege, eller en hvilken som helst annen yrkesutøver, velger å søke seg jobb i et sykehus, har valget noen konsekvenser. Man velger bort muligheten av å utøve sin profesjon som selvstendig næringsdrivende, og man velger aktivt å utøve sin profesjon innenfor organisasjonens rammebetingelser. Ved viseadm. direktør Anne-Kari Bratten, Arbeidsgiverforeningen Spekter AUTONOMI OG LEDELSE OVERLEGEN 10
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy