legens faglige autonomi i møtet med den enkelte pasient, er ikke noe hyppig og hett tema i sykehusene. Christine Dancke har i sin masteroppgave i sosiologi våren 2008 (UiO), konstatert at norske leger, både i og utenfor sykehus, i stor grad opplever autonomi i sin yrkesutøvelse. Videre viser undersøkelsen at 3 år etter utdanningen oppgir 82% av legene i hennes utvalg også at de er tilfredse med jobben sin. Bare 6% oppgir å være ”ganske utilfreds”, hvilket Dancke mener dokumenterer at de fleste leger er tilfreds med muligheten til å utøve sitt faglige skjønn/autonomi. Denne ferske undersøkelsen viser mye sterkere grad av autonomi enn tidligere teoretisk litteratur, som har indikert at legens autonomi er i fare. Jeg skal selvsagt ikke ta denne undersøkelsen av hovedsakelig leger i spesialisering sin autonomiopplevelse til inntekt for en generell påstand om gode kår for autonomi også for spesialistene, men jeg synes funnene er interessante og gledelige. (Se side16, red anm) Det er en kjensgjerning at det har vært betydelige omstillingsprosesser i norske sykehus de siste årene, og jeg forstår at mange av disse kan ha vært krevende for mange leger. Jeg håper at vi i tiden fremover vil se at både Legeforeningen og den enkelte lege heier frem ledere som etablerer transparente, tydelige styringssystemer og helhetlig ledelse. Dette sikrer ikke bare kvalitet i pasient- behandlingen, men fører også til at lederen som arbeidsgiver ivaretar en av sine viktigste oppgaver, nemlig bidrar til at alle, også legene, får et fullt forsvarlig arbeidsmiljø der trivsel og utvikling står i sentrum. Aksept av ledelse Konsekvensen av å velge organisasjonen som arbeidsplass, er også en aksept av ledelse. Et kjent og karakteristisk trekk ved en organisasjon er at den styres gjennom ledere på ulike nivåer. Dette særtrekk gjelder uavhengig av om organisasjonen er full av kunnskapsmedarbeidere med høy grad av faglig autonomi eller om den består av medarbeidere som i stor grad arbeider etter instrukser og manualer. Det handler altså om aksept av og respekt for ledelse. Lederen har rett og plikt til å sette dagsorden innenfor sitt ansvarsområde for å få gjennomført de oppgavene og få levert de resultatene som styret og de overordnede ledernivåene har besluttet. Lederen har rett og plikt til å fatte de nødvendige beslutningene, og lederen har rett og plikt til å gjennomføre de beslutninger som tas. Innenfor rammen av denne retten og plikten ligger det et omfattende lov- og avtaleverk om hvordan en leder skal drive sine beslutningsprosesser, fra dagsorden til beslutning og gjennomføring. Lederens ansvar for å sikre at sykehuset eller avdelingen eller seksjonen har tilstrekkelig med styringssystemer, prosedyrer og håndbøker for å sikre at det ytes helsehjelp med høy kvalitet og unngå avvik, er betydelig, særlig i komplekse organisasjoner som sykehus. Legene har etter min mening et særlig ansvar for å bidra til at disse styringssystemene, med underliggende håndbøker og prosedyrer, utvikles og etterleves. Legene har en særstilling i sykehuset og i pasientbehandlingen, og må derfor være forbilder for andre yrkesgrupper. For å få en organisasjon til å virke etter sin hensikt, er det en forutsetning at den enkelte leder selv forstår rekkevidden av sin rett og sin plikt, og det er en forutsetning at medarbeiderne aksepterer ledelse og sikrer legitimitet i lederrollene. Ingen er tjent med tilstander hvor de ansatte og deres tillitsvalgte er mer innstilte på å knipe lederen i prosessfeil enn å bidra til gode prosesser. Organisasjoner der lederens beslutninger ikke blir akseptert eller endog motarbeidet i gjennomføringsfasen, er ikke gode arbeidsplasser. Jeg antar at de som velger å jobbe i en organisasjon, nettopp etterspør organisasjonens oppgaver, orden og forutsigbarhet som et alternativ til det å utøve sin profesjon som selvstendig næringsdrivende. Legene, særlig de som er utdannet spesialister, bør etter min oppfatning se seg selv i rollen som partner for ledelsen i ledelsens arbeid for å organisere sykehuset slik at pasientene får den beste helsehjelpen som tenkes kan. Dette er jo nettopp målet med legens autonomi også. Godt lederskap gir gode kår for autonomi Poenget med denne litt enkle gjennom- gangen er at legene kan utøve sitt fag og sin autonomi som selvstendig næringsdrivende eller de kan gjøre det i en organisasjon. Legene kan gjøre det med komplekse rammebetingelser, og de kan gjøre det med mer romslige rammebetingelser. Men velger først legen sykehuset som arbeidsplass, velger vedkommende også aktivt organisasjonens rammebetingelser og ledelse. Aksept av dette er en vesentlig forutsetning for å kunne utvikle optimale betingelser for alle de vanskelige valg som den enkelte lege skal ta i møtet med den enkelte pasient. Legens autonomi i yrkesutøvelsen er dermed et av de absolutte godene i vårt helsevesen. Jeg våger påstanden om at autonomien får best kår dersom alle bidrar til å utvikle og følge opp de beslutninger, styringssystemer og prosedyrer som ledelsen initierer. Dette er grunnleggende forutsetninger for at de overordnede helsepolitiske prioriteringer som fastsettes i demokratiet Norge, får gjennomslag. Litteratur: Christine Dancke: Legers autonomi. Om profesjonell autonomi i forandring og behovet for ny handlingskompetanse. Masteroppgave i sosiologi, Universitetet i Oslo, våren 2008. OVERLEGEN 11
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy