I denne utgaven av ”Overlegen” tematiseres autonomi-begrepet; kanskje først og fremst som et spørsmål om legenes situasjon og vår selvstendighet som profesjon. Ett bakteppe er nok at mange opplever at vi leger i dagens helsevesen og foretakssystem har mistet selvstendighet både som individer og som gruppe, og lojalt må innrette oss etter beslutninger vi selv ikke har fattet eller vært med på å fatte. Begrepet åpner imidlertid for en rekke interessante problemstillinger av både generell og mer pragmatisk art. Jeg skal i denne artikkelen trekke fram noen moment som kan være verd å ha med i en diskusjon av autonomi i relasjon til legers situasjon og rolle i dagens helsevesen. Selve ordet autonomi betyr som kjent selvstyre, eller retten til selv å gi lover og lage regler. Begrepet har nok først og fremst vært forbundet med statsvitenskapelige og juridiske tilnærminger til styring og selvstendighet for nasjonalstater, eventuelt også andre og lavere nivå i styringssystemet. Spørsmålet om det kommunale selvstyret og uthulingen av det, kan være et eksempel. Denne debatten kan også tjene som illustrasjon av det som oftest ikke er autonomi i en absolutt forstand, men grader av selvstendighet eller fristilling. Det gir mening å drøfte spørsmål om autonomi i relasjon til flere nivå, hvor utgangspunktet kan være individ så vel som profesjon, og institusjon så vel som system, slik som helsevesenet. Autonomi kan forstås både som frihet fra og rett til. I det siste tilfelle vil det ofte være snakk om formell autoritet som er delegert: Man er gitt rett til å gjøre visse ting eller fatte visse beslutninger. Profesjonsutøvelse kan plasseres i denne kategorien. Med grunnlag i en bestemt utdanning får man (lovfestet) rett til å utøve et yrke eller en praksis. For nasjonalstater har autonomi betydd selvstyre og frihet fra overstyring utenfra, og det samme kan langt på veg sies om profesjoner. Det er imidlertid langt fra sikkert at frihet fra overstyring innebærer evne til egenstyring, og mange opplever at fristilling kan være en tvilsom oppskrift dersom en skal få til noe som krever samspill med andre i omgivelsene. Synet på betydningen av individuell frihet er svært forskjellig når Ibsen lar Dr.Stockmann slå fast at ”Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene”, og Kris Kristofferson/Janis Joplin at ”Freedom’s just another word for nothing left to loose.” Noe av det problematiske med autonomi-begrepet kan nettopp være at det verken er dekkende som empirisk beskrivelse, eller som normativt ideal. Enten vi snakker oppgaveløsing i Europa eller på sykehus, kan det være at integrasjon snarere enn separasjon kjennetegner de faktiske forhold, og at en økt grad av gjensidig avhengighet preget bildet. Når problemer med samspill og samhandling i helsesektoren settes på dagsordenen, kan det være interessant å spørre seg om det er manglende integrasjon eller forståelse for den gjensidige avhengigheten som er problemet, eller om årsakene tvert om ligger i mangel på autonomi for grupper, profesjoner eller institusjoner. Autonomi: frihet fra og rett til «Freedom’s just another word for nothing left to loose.» av styremedlem Inger-Lise Haakstad OVERLEGEN 14
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy