store byråkratiske reformer som mest er uttrykk for politisk markeringsbehov. Stendige reformer, sjølvsagt innanfor dagens budsjett og utan ei krone ekstra, slit på organisasjonen. Det går igjen ut over effektiviteten og satsinga på viktige utviklingsområde. Det som må gjerast i fyrste omgang, er fylgjande: Primærhelsetenesta må styrkjast for å avlasta sjukehusa og sikra rett omsorgsnivå. Budsjettprosessen i sjukehusa bør normaliserast med mindre styringsmonolog og top down, meir læring av tidlegare erfaringar. Betre samsvar mellom budsjetta og dei pålagde oppgåvene, betre indikatorar, kostnadseffektivitet må vurderast heller enn berre kostnader På lang sikt må sjukehusa og politikarane arbeida med: Meir realistiske oppfatningar i ålmenta for å redusera forventningsgapet. Formidla til pasientar og helsepersonell at sjukehusinnleggjing er dyrt og ikkje alltid den beste løysinga. Difor må eigenbetaling vurderast. Det er uheldig at innleggjing er gratis, medan det er eigenbetaling for poliklinisk behandling. Dette fører sjølvsagt til at både pasient og lækjar vil velja innleggjing dersom det er aktuelt. Oppgåvefordelinga mellom dei ulike delane av helsetenesta må ikkje vera statisk, men balanserast mellom sentralisering og desentralisering. Delar av sjukehusmedisinen som blir meir og meir spesialisert og utstyrs krevjande krev sentralisering, - medan andre delar kan overtakast av ei primærhelseteneste i stendig utvikling. 2. Sjukehusa må få arbeidsro for å konsentrera seg om intern organisering innan 3K: kontinuitet, koordinering og kvalitet, som må vera i sentrum mange år framover. Det kan løna seg, også økonomisk. 3. Overordna prinsipp: Helsepersonellet er der fyrst og fremst for å hjelpa pasientane, ikkje for å ta hand om byråkratiske og administrative krav. Hugs at pasientnær tid for lækjarar gjekk ned i perioden frå 1994 til 2006. Den utviklinga må me snu. Helsepersonellet treng gode og stabile arbeidstilhøve; minst mogeleg administrative forstyrringar; færre reformer; best mogeleg støtte frå hjelpepersonell og frå helsebyråkratar. Me bør læra av dei som har lukkast, særleg Finland , - der dei m.a. har eitt forvaltingsnivå, helsesentra i kommunane, eigenbetaling for sjukehusopphald, kirurg- og operasjonssentrerte operasjonsavdelingar. Konklusjon Norske sjukehus kjem godt ut i internasjonale samanlikningar når medisinske resultat vert relaterte til ressursbruk, - sjølv om det er teikn til overforbruk av innleggjingar. Sjukehusa kan sjølvsagt bli betre på fleire område, inkludert økonomistyring. Forbetringane kan neppe realiserast sprangvis gjennom store reformprosjekt. Me bør heller satsa på konsolidering av økonomien og sidan forbetringsarbeid steg for steg innan 3K. Då er det ikkje nok med samhandling i bånn. Politikarar og helsebyråkratar på overordna nivå må samhandla med kvarandre og med oss som står for den daglege drifta i sjukehusa. Mange av dei tilsette i sjukehusa kan nok tenkja seg eit Sjukehusforlik på Stortinget. Det må innehalda politisk semje om langsiktige planar inkludert ei aktiv innstilling til nye behandlingstilbod. Tildelte budsjettmidlar må svara til oppgåvene og koma minst eit halvt år før budsjettåret, gjerne i form av ein årleg sjukehusproposisjon. Er det noko me treng og ynskjer, må det vera stabile og langsiktige rammevilkår utan eksperimentering. Det vil gjeva meir tid til det viktige arbeidet som skal sikra betre koordinering, kontinuitet og medisinsk kvalitet. For mer informasjon: http://www.sintef.no/Projectweb/Startsiden/SAMDATA-pa-nett/ Nokkeltall-for-spesialisthelsetjenesten-2008/ http://brs.skl.se/brsbibl/kata_documents/doc39255_1.pdf http://www.sintef.no/upload/Helse/ØKT/Pdf-filer/ SINTEF_Rapport_A12200-Analyse_speshelsetjenesten_Finland-Sverige-Danmark-Norge.pdf OVERLEGEN 20
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy