sipielt bør de tre aksene i Legeforeningen være like store i Landsstyret. I disse årene har vi merket stor forbed- ring i å inkludere den faglige søylen i Legeforeningens aktivitet. Senere i september tiltrer Legeforeningens nye kommunikasjonsdirektør, Herborg Bryn. Det er en gyllen og nødvendig anledning til å blåse liv i omdømmediskusjonen igjen – hvordan kan vi formidle at vi leger ikke bare er opptatt av penger og makt? Jeg er stolt over å ha vært med på styrkingen av faget i Legeforeningen. Men jeg har ikke tatt gjenvalg i FaMe. Fagpolitikk vil fortsatt være blant mine viktigste innsatsområder, men verden er større enn Norge: UEMS er den europeiske foreningen for medisinske spesialiteter, og mange norske fagmedisinske foreninger er representert i ”Section and Boards”. Selv er jeg president for anestesiologene. Vi har makt. Det vi vedtar av policy og retningslinjer, blir lyttet til. EU er stort, tungrodd og uoversiktlig, og i det ligger også en mulighet til å sette dagsorden og påvirke. For eksempel i Latvia er forholdene vanskelige og hjerneflukten stor. - Helseministeren ville bøte på anestesi- legemangelen ved å redusere utdanningen til tre år. Takket være UEMSretningslinjene og vår innsats, klarte vi å avverge det i denne omgangen. I Polen mente helseministeren at anestesilegeutvandring ikke var noe problem, men endret syn og utformet rekrutteringsprogram. Osv, osv. Om norske fagmiljø gikk sammen om å fronte saker i Brüssel, ville vi ha større gjennomslagskraft enn om hvert fag gjør det for seg. De tidligere møtene som Hans Asbjørn Holm (tidl Dnlf-fagdirektør) arrangerte for norske UEMS-representanter, bør gjenopptas. Bl.a. innen utdanning, rekruttering og pasientsikkerhet kan vi da få større innflytelse. For bare noen dager siden var jeg i Moldova. Aldri har jeg sett større utvikling et sted på to år. Landet er i kaos. Kongressen måtte flyttes fordi kongressalen ble nasjonalforsamlingssted etter at parlamentet ble brent ned. Kollegene vet at de får lønn i september, men så er statskassen tom. Likevel planlegger de nye utdanningsprosjekter og danner politiske allianser. De har en tapper og offensiv holdning til faget og fremtiden. Mange av dem har vært et halvt år i Romania eller i Israel uten lønn, uten familie, i månedsvis for å lære mer. Men verden er større enn Europa: World Federation of Societies of Anaesthesiology har utviklet seg til å bli en solidaritetsorganisasjon, der de rike landene skal hjelpe de fattige med utdanning. Som leder av utdanningskomiteen har jeg ansvar for utdanningsprosjekter over hele verden fra Mongolia til Peru, fra Zimbabwe til Mikronesia. Hver dag har jeg kontakt med kolleger som arbeider hardt med nesten ingen ressurser, men ønsker å øke kompetansen sin. Professorer i nesten like fattige land tar kolleger til seg for opplæring, kolleger i land i krig arbeider med fare for sitt eget liv, osv. Neste helg møter jeg kolleger fra hele Afrika i Nairobi, for litt siden var jeg i Karachi, i Kina, i Algerie, i Usbekistan, i Sri Lanka, i… Kontrastene til vår egen virkelighet er enorm. At vi er kolleger gir oss snarvei til kontakt på dypere plan, og vi oppdager at uansett kultur eller religion, har vi mye til felles. Jeg ble lege fordi jeg ville redde verden, og jeg hadde noen tunge stunder for noen år siden da jeg innså at det ikke blir meg. Men takket være disse engasjementene gjennom Legeforeningen, opplever jeg faktisk at jeg får gjort noe med en liten bit av den. Det anbefales, og det er rom for flere! FaMe Artikkelforfatteren har alltid hatt et stort internasjonalt engasjement og legger fortsatt vekt på det. Her sammen med kolleger under et møte i Indonesia. OVERLEGEN 33
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy