på intensivavdelingen til at man kan etablere egne vaktordninger. Derved blir det anestesiologen i vakt som dekker intensiven store deler av tiden, og dette krever at også de som ikke er fast på intensiven får regelmessige påfyll innenfor dette fagområdet. Det er mao. viktige momenter som taler både for og mot, og det skal bli spennende å følge dette videre. At intensivleger bør ha anestesibakgrunn, i hvert fall de fleste og alltid de som har ansvar på vakttid, er det enighet om blant anestesiologer. Når det gjelder akuttmedisinere så er oppfatningen mer uklar, noe jeg tror bl.a. skyldes at vi mangler en omforent definisjon av akuttmedisin. Vår rolle har gjerne vært hos pasienter der vitale livsfunksjoner, så som luftveier eller sirkulasjon, er truet, og der bør vi fortsatt være. Så er det noen som definerer akuttmedisin som all pasient- kontakt/behandling som skjer i akuttmottakene, og da vil anestesiologer flest mene at det ikke er fornuftig at alt dette kommer inn under vårt ansvarsområde. Mange akuttmottak synes imidlertid å mangle en enhetlig medisinsk ledelse som tar fag- og systemansvar, og arbeidet i mottakene er mange steder ”venstrehåndsarbeid” som prioriteres lavt og overlates til de minst erfarne kollegene. Det gjenstår et viktig arbeid med å sørge for at dette viktige arbeidet organiseres bedre, og her kan vi kanskje spille en rolle. Avansert smertebehandling er en del av vårt fag, men gjerne innenfor rammene av bredere, tverrfaglige team. Gjennom vår grunnutdanning lærer vi å beherske invasive teknikker og sterke smertestillende medikamenter som kan være svært nyttige, men pasienter med så vel maligne som ikke-maligne smerter har ofte stor nytte av en bredere tilnærming der den behandlingen vi kan tilby kombineres med andre tiltak. Til slutt: vi trenger mye mer anestesi- ologisk forskning! Vi har noen miljøer som hevder seg godt internasjonalt, men våre forskningsmiljøer er dessverre ofte små og sliter med dårlige rammebetingelser. Anestesiologi, ikke minst akutt- og intensivmedisin, er svært klinisk rettet, og forskning vil ofte kreve et tett samarbeid med de kliniske avdelingene. Dette vanskeliggjøres av et høyt arbeidspress, ikke minst på intensivavdelingene, som ofte er presset til randen slik at det tilkommer mye ekstra arbeid rett og slett med å administrere pasientflyt. Det er synd at vi ikke får til mer; Norge er i utgangspunktet godt egnet for klinisk forskning. For å oppsummere: anestesileger involveres i mange deler av sykehusdrift. Vi behandler et stort volum pasienter, mange med latent eller manifest svikt i vitale livsfunksjoner der riktig håndtering er avgjørende for godt utkomme. Vi opplever et sterkt press på effektivitet, ikke minst innenfor elektiv drift, samtidig som vi må ha rask tilgjengelighet på kompetanse døgnet rundt. Å utvikle faget på en måte som gir god elektiv drift og samtidig muliggjør breddekompetent akuttberedskap blir en stor utfordring fremover. Dessuten ønsker vi oss mer klinisk forskning, bl.a. for å sikre at vi bruker ressursene på de riktige tiltakene, men vi erfarer at dette er krevende å få til i en travel hverdag. FaMe OVERLEGEN 35
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy