Å være autonom betyr – ordrett oversatt fra latin – å være sin egen lovgiver. Ordet har siden Immanuel Kant på 1700-tallet stått sentralt som ideal for moralfilosofi og politisk filosofi. Den underliggende tanken er at det enkelte menneske, som innehaver av rettigheter og verdighet, også må få styre sitt eget liv. Ikke minst skal hvert enkelt menneske oppleve at de lover som styrer det, moralsk og politisk, ikke er påtvunget utenfra, men primært stammer fra en selv. Dette er et ideal som selvsagt ikke alltid lar seg oppfylle, men som står som en ledestjerne for veldig mye av det vi forbinder med moderne etikk og politisk tenkning. Autonomi er i økende grad også blitt forstått som uavhengighet, det ikke å være underlagt andres overoppsyn eller autoritet. I et komplekst moderne samfunn, med mange forventninger og et omfattende sett regler og lover, er det mange – ikke minst innenfor de klassiske profesjonene, slik som legeyrket – som ønsker seg mer autonomi. De vil få bruke sitt skjønn, sin tid og sin kunnskap på en måte som lever opp til idealer de bærer inne i seg, snarere enn å bli dirigert utenfra. Å bli en samlebåndsarbeider som signerer på et ark når en jobb er fullført, og som har som hovedmål å forholde seg til budsjettrammer og få ros for regnskapsdisiplin, kan virke som profesjonsidealets rake motsetning. Men når en rekke autonome mennesker skal koordinere sin virksomhet, blir det straks vanskeligere. For det første kan det lett bli til at man tar av andres ressurser og tråkker i hverandres bed. For det andre kan man på uheldig vis bli ”ensomme ryttere” som ikke klarer å samarbeide og utnytte hverandres styrke og kompetanse. (Jfr. den klassiske westernfortelling: ”En ensom rytter dukker opp i horisonten. En til, og enda en. Og til slutt er horisonten dekket av ensomme ryttere.”) På toppen av det hele har vi i økende grad fått et ideal om den autonome pasient: pasienten som settes i stand til å ta kontroll over sin egen situasjon, få innsikt i egen behandling og gi vel- informert samtykke. Men kan da både legen og pasienten være autonome? Må ikke én styre og en annen lede…? Positivt ideal, men med begrensninger Vi skal ikke gi slipp på autonomi som et positivt ideal. Systemer som gir mer medbestemmelse og rettigheter til den enkelte, er også systemer som skaper maktbegrensning og forhindrer overgrep. Og selvstendige yrkesutøvere er oftest dyktigere yrkesutøvere – det sier seg selv. Men noen utfordringer skal vi merke oss: For det første, hva angår legens autonomi: Legeyrket representerer et fellesskap av kunnskap og innsikt, Autonomi – på godt og ondt Av Henrik Syse, filosof Henrik Syse er filosof medmaster- grad fra Boston College (USA) og doktorgrad fra Universitetet i Oslo. Han er seniorforsker ved Institutt for fredsforskning, der han særlig arbeider med krigens etikk og folkerett. Han har også arbeidet med etikk i andre sammenhenger, blant annet relatert til næringslivet og helsevesenet. Hans siste bok er "Måtehold" (Oslo: Cappelen Damm, 2009)." Henrik Syse e-post: henrik@prio.no Henrik Syse OVERLEGEN 5
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy