samlet på tvers av landegrenser og over generasjoner. Legen er avhengig av andres synspunkter og informasjon, og selvsagt også av en lang rekke andre menneskers konkrete handlinger (fra kontorpersonale til sykepleiere til skattebetalere). Man befinner seg i en konstant avhengighetssituasjon som man gjør klokt i å bevisstgjøre seg – og endog sette pris på. Den egenrådige, overlegne og uavhengige legen kan litt for lett bygge opp en illusjon om egen fortreffelighet og, ja, autonomi som stemmer svært dårlig med virkeligheten. Med dette mener jeg ikke at legen ikke skal få rom til å utøve sitt gode skjønn. Legen skal ikke oppleve at han eller hun primært er byråkrat og bare i annen rekke medisiner. Profesjonens selvbilde og tradisjon må ivaretas, og den enkelte må få føle den stolthet som ligger nettopp i profesjonens identitet. Poenget er bare at uavhengigheten har sin grense, og at en positiv anerkjennelse av ens konstante avhengighet antagelig er med på å sikre en bedre og mer profesjonell utøvelse av jobben. Kanskje gjør det en også mer ydmyk? Og så for det andre, pasientens autonomi: Å tenke på pasienten som en innehaver av unik verdighet og individ- uelle rettigheter, og som ”lovgiver” i eget liv – altså: som autonom – er et viktig utgangspunkt for god pasientbehandling. Satt opp mot en hverdag der pasientene lett kan bli numre i en rekke, mer eller mindre anonyme, mer eller mindre vanskelige ”saker” overfor hvilke man skal utøve sin innsikt og sin profesjon, understreker autonomi-perspektivet at den enkelte må behandles som subjekt, ikke objekt. Alle har den samme rett til å bli ivaretatt og sett. Og kan vi endog ”løfte” hvert enkelt menneske – og la oss huske at de menneskene som legen møter, svært ofte ikke er på sitt beste og sterkeste akkurat når de møter legen! – er vi med på nettopp å stadfeste menneskeverdet og gi positivt innhold til ordet autonomi. Idealets begrensning er det imidlertid like viktig å være seg bevisst. For i en lang rekke av livets situasjoner – ja, ikke minst i de situasjoner der vi mennesker er aller mest avhengige av omsorg og medisinsk ekspertise – er de fleste av oss ikke spesielt autonome. Et bittelite barn eller en som er senildement, en psykisk utviklingshemmet eller en neddopet pasient på operasjonsbordet, ingen av dem preges av full autonomi. Pasienten som er slått ut av smerte, eller livredd for konsekvensene av sin sykdom, er knapt i stand til å ”gi seg selv egne lover” og handle med klok overveielse. Det er da vi må huske at menneskeverdet ikke er knyttet til autonomien. Dersom vi setter likhetstegn mellom å være et autonomt menneske og å være et menneske med verdighet, lukker vi ute mange av de aller mest sårbare menneskene, som mest av alt trenger å få befestet og beskyttet sin verdighet. Autonomi som gjensidighet Ut av disse betraktninger vokser det, tror jeg, et verdifullt ideal: Autonomi er noe vi søker og ønsker, for oss selv og andre. Men vi kan ikke alltid inneha autonomi i like stor grad. Avhengig av situasjon og handlingsmuligheter vil vår autonomi øke og minske, være større eller mindre. Men nettopp når én part opplever å ha mindre autonomi, kan det være at en annen part kan være med på å ”gi” av sin autonomi; ja, den part som har mer uavhengighet, kontroll og ressurser, kan gi andre uten den samme kontroll og de samme ressurser en opplevelse av mestring, en opplevelse av å bli ”løftet”. På sitt beste handler autonomi nettopp om at mennesket løftes: at det blir herre i eget liv og opplever seg selv som viktig og unikt. Autonomien er aldri ubegrenset; både vår skrøpelighet og hensynet til våre omgivelser gjør at vi ikke kan være uavkortet autonome. Men i fellesskap kan vi hjelpe hverandre til den autonomi som kan gi glede og stolthet over å utøve sitt yrke, og som kan gi mening og verdighet selv i den vanskeligste livssituasjon. Takk for innsatsen av Ofs leder Arne Laudal Refsum 4 av medlemmene i Ofs styre 2007-2009 går nå av etter en langvarig innsats til medlemmenes beste. Du kan lese intervju med 3 av de 4 på side 26-27 i dette bladet, og legg da merke til den enorme erfaringsbakgrunn de har alle sammen, og hvor mange verv de har ivaretatt på medlemmenes vegne. Man blir ydmyk av å tenke på alle de timene som er lagt ned til beste for oss alle. Som leder av foreningens styre vil jeg her på lederplass få takke for innsatsen så langt, for flertallet fortsetter jo i ett eller flere verv. På vegne av det sittende styret og på vegne av medlemmene: Tusen Takk! OVERLEGEN 6
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy