Det har samtidig ligget et krav fra samfunnet om at disse yrkesutøverne, og spesielt legene, måtte kunne møte akutte og livsviktige behov til nær sagt alle døgnets tider. Derfor har også arbeidstid og organisering av arbeid vært fritatt vanlige normer. De siste tiårene har produktivitetsstyring i gjennomføring av helsetiltak i flere land redusert legers autonomi1. Innledningsvis kan det være nyttig å se litt på hva vi kan lære av profesjonsforskningen om autonomibegrepet. Det følgende vil dreie seg om stress- og helsemessige konsekvenser av redusert autonomi i arbeidet, og også noen funn tilknyttet den norske Legekårsundersøkelen. Profesjonsgruppen ved avdelingen vår har fulgt 1000 norske medisinske studenter og leger over 15 år siden 1993. I møter med leger får jeg stadig høre om økte produksjonskrav og mindre selvstendig arbeid de siste årene, men vi har dessverre ikke ennå ferdiganalysert data vedrørende autonomi over tid blant våre norske leger. Autonomibegrepet, belønning og arbeidsmotivasjon i profesjonsforskningen I en nylig utkommet bok om profesjonsstudier2 er stikkordet autonomi blant de som har flest sidereferanser, ved siden av kunnskap og kompetanse. Yrker som sees på som profesjoner karakteriseres ved: 1) Høyt utdanningsnivå 2) høy grad av autonomi i utøvelse av yrket, 3) behandling av mennesker (klienter eller pasienter), 4) et samfunnsoppdrag, 5) en form for sosial organisering3. Det at disse yrkene er såpass teoretisk funderte og varierte i sin utførelse gjør at de er vanligvis rike på såkalt indre belønning, arbeidet oppleves positivt og tilfredsstillende i seg selv. På den annen side har vi ytre belønning – i første rekke lønn, men også status, sosialt arbeidsmiljø, lavere krav til arbeidsinnsats. Begge disse belønninger er viktig for arbeidsmotivasjon, men for profesjonene kanskje først og fremst indre belønning. De fleste psykologisk orienterte motivasjonsteorier legger lite vekt på økonomiske belønninger. Dette kan ha implikasjoner for hva organisasjoner bør vektlegge for å motivere sine ansatte. Det er for eksempel neppe tilstrekkelig å bruke lønnsøkning alene som incitament for en profesjonsgruppe. Helsekonsekvenser av redusert autonomi i arbeidet Jeg vil i det følgende referere til det forskning har vist av helsekonsekvenser der redusert autonomi kan være en medvirkende faktor. Noe av det viktigste som er gjort her er studier etter Legeprofesjonen og autonomi AV Reidar Tyssen, førsteamanuensis, Avdeling for atferdsfag, Institutt for medisinske basalfag, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo Et kjennetegn ved tradisjonelle profesjoner som advokater, leger og tannleger er den store grad av autonomi eller selvstendighet som har ligget i disse yrkene. Det har vært nødvendig av flere grunner. Jo større variasjon og mangfold i arbeidsoppgaver, jo større frihet må yrkesutøveren ha for å kunne ta de rette avgjørelsene og møte individuelle behov. OVERLEGEN 7
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy