Helsedirektør Bjørn Inge Larsen har steget i min aktelse denne våren. Han har vist to gode eksempler på god faglig integritet etter min oppfatning. Først var det hans utspill mht livsstilssykdommer, dvs. forebyggende helsearbeid; kosthold, mosjon og eget ansvar for helse. Hva kan enkeltindividet sammen med samfunnet gjøre for å hindre at sykdommer oppstår? Dette er jo et spørsmål FaMe har satt på dagsordenen ved flere anledninger, vi som er representanter for alle fagretninger innen medisinen. Det var et viktig emne ved fagkonferansen i fjor på Gardermoen, og var et av hovedemnene på møtet som måtte ”aske- avlyses” nå i vår. Nå ble det tatt opp av Helsedirektøren, dessverre uten at det kom til noen særlig viktig debatt om spørsmålet. Jeg synes det var meget spesielt at verken helseministeren eller ledende helsepolitikere tok oppfordringen og fortalte oss om hvilke ”grep” de ville ha gjort i den saken. En rekke av våre politikere er jo ellers meget raske med å fortelle oss hvilke ”grep” som må gjøres, og av hvem - i det minste at ”grep” må gjøres. Dette er jo ingen populær sak, det å skulle fortelle innbyggerne i et av verdens rikeste land at de bør endre fokus, vaner og kosthold noe. Særlig siden dette ”noe” bør ledsages av politiske og budsjettmessige føringer som ihvertfall ikke vil bringe mange stemmer ved neste valg. Det var vel heller ikke så veldig mange av oss 20 000 medisinere som tok opp hansken - i alle fall ikke i media. En får da stole på at den enkelte utøver er med på å bevisstgjøre pasientene våre hver gang de stikker innom kontoret. Noen ganger gjør vi det sannsynligvis med fare for at de ikke kommer tilbake? Ubehagelige informasjoner er ikke alltid det letteste å fordøye. Hvilket bringer oss til det neste emnet helsedirektøren tok opp, nemlig prioriteringsspørsmålet. Han sa det vi alle vet: vi kan snart ”gjøre alt for alle”, men det har sin pris. Siden det vil være ”u-la-seg-gjørlig” å innfri alle disse forventningene må noen bestemme hvem som skal få ”noe” og hvem som skal få ”mer”. Hvis da noen med visse tilstander skal få noe i det hele tatt! Det viktige prinsipielle spørsmålet ble selvsagt umiddelbart ”personifisert” av media; ”den typen pasient skulle ikke få ditt, og den andre typen pasient skulle ikke få datt”, og alle ville få sine dødsdommer - slik kunne det leses. Her kom helseministeren imidlertid raskt på banen og ”skjøt ned” Larsens utspill; tydeligvis var ikke dette et emne politikerne ønsket nå, og etter en runde med ”de gamle prioriteringstraverne” på banen, endte det vel nærmest med at dette - det viktigste medisinsk -etiske emnet for tiden, det er noe legestanden må stri med - det ”får legene til enhver tid avgjøre”. Lite føringer og styringsvilje her - da slipper en (les politikerene) også vanskene og blir heller ikke sittende med svarteper. Nå er ikke det et emne vi direkte skal ta opp på fagkonferansen den 12. oktober, men i emnet ”Kvalitet, FaMe «Prioriteringer og det individuelle Rolf S. Kirschner, leder FaMe Helseministeren har forsøkt denne sommeren å få til debatt om viktige problemstillinger – likevel uteblir debatten. Noe av forklaringen er at myndighetene ikke ønsker den, politikerne frykter belastningen og at vi ikke engasjerer oss? Skriftserie for leger http://www.legeforeningen.no/id/57106.0 OVERLEGEN 26
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy