I denne artikkelen vil jeg diskutere hva slags omkostninger de siste års reformer innen psykisk helsevern har hatt for de berørte, især sykepleiere. Erfaringene er langt på vei felles for ulike profesjoner innen de deler av offentlig sektor som siden 1990-tallet har vært gjenstand for reformer inspirert av New Public Management (defineres nærmere nedenfor). Likheten i erfaringer gir seg av at den man – som sykepleier, terapeut, pedagog – arbeider med, til enhver tid er et enkeltmenneske. Oppgaven består i å møte denne personens behov på en måte som kan anses faglig forsvarlig og etisk riktig av fagpersonen så vel som av mottakeren. Når reformer innført fra det administrative ledelsesnivået truer kvaliteten ved giver-mottaker-relasjonen (pleier-pasient), har vi å gjøre med ”omkostninger” i min ordbruk her. I I boken Umyndiggørelse undersøker den danske sosiologen Rasmus Willig vilkårene for å bedrive faglig fundert kritikk blant en gruppe pedagoger i Århus. Pedagogene har i 15 år vært gjenstand for reformer initiert av de politiske myndigheter. Strukturer og rammevilkår endres kontinuerlig og alt pedagogene gjør i løpet av en arbeidsdag måles for å kartlegge om effektiviteten øker og om tidsbruken er optimal, ifølge reformsjargongen. ”Mer for hver krone” betyr ”ingen usnudd stein”. For dem som jobber på gulvet arter reformene seg som en serie double-binds: ”Spar på budsjettet/ styrk arbeidsmiljøet”; ”Konsentrer deg om det enkelte barns utviklingsbehov/følg opp flere barn for færre ressurser”. Intensiveringen av dobbelt- bindende arbeidsoppgaver fører til handlingslammelse. Mange utvikler en kognitiv dissonans ved at det er umulig å erkjenne hvilke angitte arbeidsoppgaver som er viktigst, når alle er formulert som positive. Den enkelte pedagog klarer ikke å realisere den ene pålagte målsettingen uten å undergrave andre. Følgende mønster avtegner seg: Den enkelte pedagogs konkrete påpekning av oppgavenes uforenlighet møtes med en rekke avvæpningsstrategier fra den kommunale ledelse. Smakebiter: ”Man kan alltid bli litt bedre, ikke sant?” ”Tiden for kritikk av det nye er forbi; det toget har gått og det gjelder å være konstruktiv, altså å se fremover.” ”Konkurranse er alltid av det gode, bare det forstås som at man må konkurrere med seg selv.” Og som et siste trumfkort fra ledelsen overfor en medarbeider som insisterer på at ubehaget ved reformene er saklig begrunnet: ”Dersom du ikke liker lukten i bakeriet, kan du jo bare forlate det.” Kritikk ytret oppover i systemet, ofte basert på tiårs erfaring og faglig etablerte standarder for hva som er forsvarlig profesjonsutøvelse, demonteres og returneres til avsender i individualisert utgave: ”Her er en medarbeider som ikke forstår de nye krav, skaper et negativt miljø og utgjør et samarbeidsproblem som best kan løses ved at vedkommende forsvinner – eller tier still.” Systemkritikk avpolitiseres og ufarliggjøres, den vendes om 180 grader, forvandles til en kritikk av avsenderen som individ. Du har valget mellom å bli syk fordi du sa fra, eller bli syk fordi du lar være, selv om du synes du burde. Varsling blir til kverulering, protest blir til en personalsak. Etter denne visitten til Willigs funn blant danske pedagoger, skal vi vende blikket mot norske forhold. Sosiologen Mia Vabø forteller i artikkelen ”Kvalitetsretorikk i norske kommuner” at hun på slutten av 1990-tallet deltok på et seminar om ”total kvalitetsledelse” (TQM: ”Total Quality Management”), arrangert for adminisInnlegg av Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi, Universitetet i Oslo Empati under press Omkostninger ved New Public Management-reformer i psykisk helsevern New Public Management-reformer i psykisk helsevern gjør at helsepersonell kommer i skvis mellom krav om økt effektivitet og faglig og moralsk integritet. OVERLEGEN 5
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy