stand mot forbedringer for hjelpemottagerne. Her ligger en implisitt antagelse om at forandringsmotstand ikke er forenlig med hjelpemottagernes interesser” (Vabø 2002: 157f.). Når den administrative ledelsen tolker fagpersonellets motstand mot omlegginger som nærmest per definisjon et uttrykk for personalets egeninteresser (eller profesjonsinteresser), og videre tolker slike interesser som automatisk i konflikt med hva som er til mottagernes (pasientenes) beste, så er dette etter mitt syn ren hersketeknikk. Man splitter personell og mottagere, og setter sistnevntes påståtte interesser opp mot førstnevnte. Budskapet er at den som motsetter seg nye rutiner, begår et svik mot de hjelpetrengende mottagerne, altså mot den svake part. Dette er det moralske stinget i ledelsens (omfor)tolkning av forandringsmotstand påtruffet på gulvet. II Mange av de ansatte innen den kommunale eldreomsorgen som Vabø har snakket med, påpeker at beslutninger og planer lagt på overordnet nivå, gir visse retningslinjer for arbeidet, men at disse i praksis aldri kan styre arbeidet fullt og helt. Omsorgsarbeidet krever hele tiden menneskelige valg og beslutninger. Som Aristoteles understreker: Hva som er rett å gjøre akkurat nå, overfor akkurat denne pasienten, gitt hennes sykdomshistorie, personlighet og tilstand, lar seg ikke forhåndsbestemme i forordninger av et generelt slag. Her-og-nå-situasjonen er ikke en enkel repetisjon av forutgående tilfeller; noen ganger må en faktor, andre ganger en annen eller en tredje, gis størst vekt. Det – den – omsorgarbeideren gjør sin innstas overfor, er et levende og unikt menneske, hvis situasjon (behov, forventninger, engstelser og håp) er i forandring; et objekt – eller bedre: subjekt – i bevegelse, hvis eksakte bevegelse må oppfanges og tas hensyn til av omsorgarbeideren. Her kreves en dynamisk blanding av erfaring og skjønn; en mulighet til å søke rettledning i tidligere erfaringer, i frem-ogtilbakebevegelse med skjønn, forstått som evnen til å se det nye, det ikke-førerfarte i denne pasientens situasjon. Spillerommet for utøvelse av skjønn i denne forstand snevres inn i kjølvannet av de reformene vi her taler om. Skjønn kommer under samme press som empati gjør, og av samme årsaker. La meg forklare. Slik jeg bruker ordet, handler empati om min evne til å bli følelsesmessig OVERLEGEN 7
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy