(affektivt) berørt av andres berørthet. Slik berørthet er noe annet enn en ren kognitiv registrering av at du har det slik eller slik. Berørtheten ved å stå overfor din berørthet, innebærer en deltagelse i din opplevelse, til forskjell fra at jeg betrakter den fra utsiden. Deltagelsen betyr ikke at jeg blir smittet, eller direkte kopierer (tar over) din opplevelse, din utviste tristhet, redsel eller angst. Jeg berøres av å se hvor engstelig du nå fremstår, uten at jeg dermed selv blir engstelig. Empatiens kjerne er ikke å føle eller oppleve det samme som den andre, men å bli engasjert i hva den andre opplever, selve det at den andre har det slik eller slik. Min respons vil grovt sagt samsvare med graden av alvorlighet jeg oppfatter hos den andre; og der slik korrelasjon er fraværende, vil vi finne fraværet påfallende og søke en forklaring. Kort sagt: Min berørthet vekkes, avstemmes og kanaliseres av din (se Vetlesen 1994; Vetlesen & Nortvedt 1994). Empati og skjønn – som jeg straks definerer – har en felles forutsetning: tid. Tid er for sin del en forutsetning for tillit, nærmere bestemt for at en pasient kan føle seg trygg på en pleiers ønske om og kompetanse i å gjøre godt mot pasienten, i form av å gjøre akkurat det som skal til for å gjøre godt – lindre, trøste, møte – akkurat her og nå, overfor akkurat denne pasienten. Å motta rapport ved vaktskifte, å bla i journalen og lese siste epikrise, er en ting. Å bli kjent med pasienten som unik person, er noe annet; og det krever sin tid, nemlig ro til å sette seg ned, til å prate – lytte, svare, spørre, fortelle – samt å legge merke til alt det som pasienten, der hun ligger, medkommuniserer non-verbalt, ved gestene (eller deres fravær), ved blikket (som møter ens eget, eller er vendt bort; som er utadrettet eller innovervendt), ved hånden (som strekker seg ut for å bli holdt, eller som ligger passiv, vissen), ja, ved hele holdningen som kropp og sjel, hender og øyne, utstråler mot pleieren. Som pleier må jeg ha mulighet – tid og rom - for å dvele ved denne pasientens situasjon, for å danne meg et grunnlag for å vite hvordan jeg skal handle. Skjønn adresserer, og nødvendiggjøres av, partikularitet, av enkelttilfellets egenart. Skjønn retter seg dermed mot det som ikke lar seg strømlinjeforme, forutse og beregne – ovenfra og ned, i samsvar med kvantitative prosedyrer, målestokker og tenkemåter, les: slike som har sitt opphav i bedriftsøkonomiske modeller, og som ikke lar seg overføre til, eller presse ned over, et menneskelig-kvalitativt felt som omsorg uten å skade dets egenart. Disse tause, rent kvalitative dimensjonene ved hva pleie er, ved hva god pleie krever, i termer av tid og rom, av basis for vekking av empati og utøvelse av skjønn, kommer under særlig press gjennom de siste års New Public Management-reformer. Det er som om reformene, med sine kvantitative målestokker og homogeniserende prosedyrer, stammer fra et annet univers enn den opplevde livsverdenen til pasienten, enn det som preger pleierpasient-kommunikasjonen av tilstand og behov, smerte og lindring. At spillerommet for utøvelse av erfaringsbasert skjønn skrumper inn, gir seg ulike utslag. Vabøs materiale viser at omsorgspersonalet opplever ”en økende kløft mellom hva de burde gjøre for de pleietrengende, og hva de faktisk kan gjøre”. Hun forklarer: ”Til forskjell fra ledelsen som ser gapet mellom sosialpolitiske mål og ressurser som et organisatorisk problem, opplever medarbeiderne det som et moralsk problem. Dilemmaet setter seg i kroppen som ”dårlig samvittighet” og ”utilstrekkelighet”” (Vabø 2002: 159). Dette stemmer med hva Willigs pedagoginformanter rapporterer: nemlig at belastningene ved å sette de nye ovenfradikterte arbeidsrutinene og evalueringsmålene ut i livet, setter seg i kropp og sinn hos den enkelte medarbeider (pleier) som konkrete individuelle belastninger. Med andre ord: Selv om belastningene ved ”effektivisert” ressurs- og tidsbruk i må forstås som systemisk betinget, som forårsaket av et bestemt økonomisk-administrativt ledelsesregime, så arter belastningene seg som pleier A’s og pleier B’s, med hodepine hos den ene, stivhet i nakkemusklene hos den andre, og atter annerledes hos andre. Det skjer en individualisering av de i vid forstand menneskelige – psykosomatiske – kostnadene ved å gjøre sitt (individuelt) beste for å etter- leve ledelsens instrukser på gulvet, overfor den enkelte pasient og i møtet med hennes behov. Slik individualisering av de negative konsekvensene ved reformer er karakteristisk for hvordan motstand avpolitiseres og avideologiseres, ja fratas sitt faglige fundament. Motstand nedenfra blir ikke møtt ovenfra som det systeminduserte problemet det er, men (omfor)tolkes i stedet til et problem som pleier A eller pleier B har, og som i hvert tilfelle har sine individsentrerte årsaker (hodepinen forteller noe om A, B trekker på årene), som må takles deretter – individuelt, ikke systematisk. III Fenomenet det handler om kan beskrives slik: Nyliberalismen generelt og New Public Managementinspirerte reformer spesielt fremholder individuelt ansvar på alle nivåer i organisasjonen som et av reformenes viktigste goder. Begge er unektelig honnørord – både ”individuelt” og ”ansvar”. De har her en tilslørende funksjon. Poenget er ikke at det ikke finner sted en individualisering av ansvar (for faktisk måloppnåelse). Poenget – kritikken – er snarere at individualiseringen av ansvar som vitterlig foregår, etterlater ansvaret som den enkelte medarbeider på organisasjonens nedre nivåer tilskrives, i et maktmessig vakuum: den enkelte på gulvet tilskrives – avkreves – ansvar for antallet stelte pasienter på avdelingen i løpet av kvelden, for OVERLEGEN 8
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy