3 Oktober 2011 TEMA: IKT og elektroniske pasient journalsystemer
Innhold: Kjære kolleger Dialog i kampens hete Tanker på fallrepet IKT i sykehus – Tveegget teknologi? DIPS-sjefen svarer på tiltale Sekretæroppgavene flyttes til legene – med ny elektronisk pasientjournal Doculive-digitaliserte stentavler Elektronisk pasientjournal ved OUS Erfaringer med innføring av DIPS i Helse Bergen Møte med DIPS ASA Medsittningar och IT-ronder förbättrar patientsäkerheten på Sahlgrenska Når du ikke ser målet.... Talegjenkjenning og taleatkjenning, suksess eller fiasko? Att veta för mycket Talegjenkjenning på godt og vondt Om bevisvurderinger i tilsynssaker Intervju med avtroppende leder/ styremedlemmer ”I Finnmark har alle vært grønne” Stedsovergripende ledelse - en systemkritikk Bierverv FaMe: Vaktskifte i Legeforeningen - utfordringer fremover! Of skjerper fokus Seminarprogram 3 4 6 8 10 14 16 18 21 22 23 24 26 29 30 32 34 36 40 42 44 46 47 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige. Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Legeforeningen/Mark Cabot,, Jon Helle, Edith Stenberg, privat, Scanpix, Shutterstock, Tove Myrbakk Forsiden: Bjørn Erik Olsen Opplag: 8.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur-Trykk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Forsidebilde: Åselidalen, Bodø. Frist for innlegg til neste utgave 1.11.2011 Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon. Merkur-Trykk er godkjent som svanemerket bedrift. Merkur-Trykk er PSO-sertifisert Vi tar kvalitet på alvor! colorlab.no The Norwegian Color Research Laboratory
Kjære kolleger Det er 7 uker siden 22. juli, hverdagen er selvsagt her igjen. I øyeblikket kunne man ikke annet enn å konsentrere seg om det forferdelige, det ubegripelige – jeg tenkte ikke engang på at noe kunne bli ”normalt” etter dette - så rystet var jeg som tilskuer til dette. På vakt, men ikke i 1. rekke – der befant kollegene ved OUS, Ullevål seg. På vår avdeling som ved flere andre sykehus ble vi satt i rød alarmberedskap og det var i hvert fall fint å se at dette fungerte etter planene. Det var noen intense timer til man fikk oversikt over omfang og det viste seg at alle de alvorligst skadde kunne tas hånd om på Ullevål. Vi tok imot andre ferdigbehandlede pasienter for å avlaste, personell på andre sykehus meldte seg også uoppfordret til tjeneste. Selvsagt var det en plan, men mange fikk følelse av at ”det gikk av seg selv”. Vi kunne på et annet tidspunkt blitt satt på en større prøve, men dette taklet systemet og de gode krefter i mange ledd fantastisk. Det viser at vi har en struktur som er ”oppe og går”, måtte helsepolitikere og ledere merke seg det: Don`t fix it, if it`s not broken! Bevisbyrden ligger hos de som vil omorganisere og en ny måte å organisere traumetjenesten på må møte de erfarnes krav. All informasjon de neste døgn om massedrap, en forskrudd ”Ridder” og synet av hans gjerninger ble fordøyd under en lang helgevakt der vi fikk gjort mye annen nødvendig kirurgi takket være anestesi i beredskap. Det er bokstavelig talt det beste å være ”operativ” i en slik situasjon, man makter å holde det helt ubegripelige på avstand. Men, så kommer man ”ut på gata” igjen, og ting kommer til bevissthet. En tur rundt i et ødelagt sentrum, Rosemarsj og Blomsterhav, folks reaksjoner og våre (stats) lederes opptreden ble en intens blanding av ondt og godt. Det var så mye mer enn en stor ulykke, det lå en galskap bak dette som absolutt ingen var forberedt på. Vi er vanligvis private om våre følelser, – vi er da profesjonelle. Likevel, i tiden rundt denne hendelsen opplevde jeg å ha flere annerledes og dypere samtaler med kolleger, der vi har åpnet oss på begge sider. Jeg tror det var nødvendig – det var i hvert fall berikende. Denne hendelsen har vært sjelsettende, men det er rart hvor fort det hverdagslige igjen dominerer – tillitsmannsmøter og prosess er igjen det som opptar oss. Som det 9. april eller 11.9 dette er i vår del av historien, må det tas frem med jevne mellomrom for å minne oss om at ufred plutselig kan finne sted. Denne utgaven fokuserer på IKT i helsetjenesten, et stort og viktig tema. Det rommer muligheter gjennom teknologiske løsninger som er formidable – viktig informasjon om pasienten kan gjøres tilgjengelig for behandlende lege. På den annen side går dette ikke alltid lett og det knytter seg store utfordringer til å få ulike systemer til ”å snakke sammen”. Det som ofte får fokus er enklere problemer som ventes å ha en umiddelbar gevinst – som talegjenkjenning – men se, det er heller ikke så greit. Vi kan bare berøre temaet i et slikt nummer, – vår hverdag er allerede langt på vei gjennomdigitalisert. Vår holdning er ofte at dette er forbundet med ”trøbbel” – at det er plunder og heft. Det er jo ikke helt galt, men det er jo langt fra riktig heller; tenk på at for noen år siden måtte man ”bestille opp rtg - konvolutter” og ”journaler fra arkivet” – de kom på traller neste dag! For å løfte blikket skriver Hallvard Lærum med spesiell innsikt litt om de muligheter som ligger i dette. Dette er virkeligheten – problemene med kommunikasjon systemene i mellom er reelle, men vil i et større perspektiv snart være historie. Om leger i større grad tok del i utformingen av systemene ville de raskere komme til å svare til de behov vi har i den kliniske hverdag. Redaktøren hilser den påtroppende leder av Of, Jon Helle, et varmt velkommen – jeg gleder meg til samarbeidet fremover. Det er mitt privilegium å få arbeide med og under dyktige ledere og styremedlemmer. Jeg takker den forrige leder for et særdeles inspirerende samarbeid, tung innsats på skrivesiden, i redaksjonen – og for mitt privilegium. Jeg vet vi kan regne med redaksjonell hjelp også fremover.
Mange har stort ansvar på sine skuldre i våre sykehus. Mye er satt i spill, mange engasjerer seg. Ansatte frykter, frustreres, håper, vet ikke, mistenkeliggjør, mistenkeliggjøres, føler stor utrygghet. Sykehus-Norge er inne i en krevende periode med store omveltninger. I denne tiden er det med positiv spenning og forventning jeg har overtatt roret i Overlegeforeningen. Mitt ønske er å bidra til en positiv utvikling, og jeg håper at alle krefter på begge sider av bordene vil det samme. En forutsetning for å lykkes med å skape gode sykehus i en ny tid, er mer grunnleggende enn andre. Ja det er nesten for banalt å nevne det; Det handler om å snakke sammen, formelt og uformelt. Det er mye som forundrer i disse tider. Noe av det mest overraskende er hvor dårlig dialogen mellom ansatte og ledere er mange steder. En ting er sikkert: Det går ikke an å ikke kommunisere. Mangel på kontakt, motvilje til kontakt, overfladisk kontakt, tilsynelatende kontakt er også en måte å kommunisere på. Hva oppnår ledelsen ved norske sykehus, fra avdelinger og videre opp i styringsstrengen, med å ikke lytte til fagfolkene. Hvorfor ikke involvere de ansatte tidlig? Hvor blir det av tilliten? Arbeidsgleden? Lojaliteten? Effektiviteten? Og respekten, tryggheten, og etterhvert kvaliteten, de tre kjerneverdiene i sykehusene... Dialog i kampens hete AV overlegeforeningens leder Jon Helle Hvordan tolkes de ansattes utrykk for misnøye? Som forbigående støy man ikke skal bry seg om? Som noe uunngåelig, forutsigbart som bare går over? Venter man bare på at de hvite frakker etterhvert kommer med hvite flagg? Eller har de ansatte gode poenger, noe å bidra med som andre har oversett eller undervurdert? Kan vi bare avfeies med at vi sloss for egne privilegier? Har vi ikke egentlig mange felles mål, og hva er interessemotsetninger når alt kommer til alt? Kanskje har også ledelsen gode poenger, men de blir ikke godt nok diskutert fordi det ikke er satt av tid eller rom for dialog. Og lederne får ikke drahjelpen de trenger. Vil vi hverandre vel? Det må være i alles interesse at vi blir lyttet til, ikke avfeid, når vi sier fra om noe som er på gale veier. Vi for vår del må være tydelige når vi kjemper som fagforening, for lønn og arbeidsvilkår, og når vi er bekymret for pasientene, pasientsikkerheten, kvaliteten. Da sikrer vi vår legitimitet og troverdighet. Og ledelsen kan ikke avfeie oss så lett. Hvor er forresten nærmeste leder, som skulle fått innspillene? I en vanskelig tid er kontakten ekstra viktig. Min påstand er som følger: De lederne som kjemper kampen for dialogen, vil lykkes best. Jeg vil til slutt benytte anledningen å si følgende til de tre som gikk ut av Of-styret 01.09, leder Arne Refsum og styremedlemmene Inger-Lise Haakstad og Margit Steinholt: Tusen takk for flott innsats gjennom en årrekke! Og lykke til med nye utfordringer for norsk og internasjonal helse. Det nye styret har gjort noe nytt, som vi sa på Landsrådet at vi ville gjøre, nemlig å definere seks fokusområder. Disse utdypes litt et annet sted i bladet, og vi kommer enda mer tilbake til disse etterhvert. Heng med, alle som vil være med på teamarbeidet for å lykkes. Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 4
HealthWorld 201117. nov. RadissonBLUScandinavia Hotel Søk: Groups “Healthworld” Søk: “Healthworld” Healthworld_no Leger får mindre tid til pasientkontakt - teknologi kan gi dem mer! Meld deg på i dag! www.healthworld.no Du kan også følge oss på: Platinapartnere Gullpartnere Andre foredragsholdere: Christine Bergland, Helsedirektoratet Kåre Hagen, BI og leder utvalget “Innovasjon og omsorg” Uwe Buddrus, administrerende direktør i Himss Analytics Europe Peter Gocke, teknologisjef på universitetssykehuset Hamburg Eppendorf Tore Tennøe, direktør Teknologirådet Kjell Borthne og Jan Emil Kristoffersen, Ahus Sissel Jor, Seksjonseder Klinikk, forskning og samhandling, Oslo universitetssykehus Bjørn Engum, sjef for Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin Rune Foshaug, sjefsanalytiker i Abelia og prosjektleder Arena Ny Omsorg” På Healthworld 2011 møtes helseaktører, it-bransjen og politikere. Blant hovedtemaene er hvordan samhandling og ny teknologi kan effektivisere helsesektoren, slik at det blir mer tid til pasientene. På sykehusene, i legekontorene, i omsorgen. Vi håper mange leger, sykepleiere og andre i helsesektoren tar turen og tar debatten med it-bransjen og politikerne. Anne-Grete Strøm-Erichsen, helse- og omsorgsminister, om Samhandlingreformen. Jennifer Zelmer, innovasjonsjef i Canada Health Infoway, om samhandling i et stort land. Hold av datoen 17. november!
Min tid som leder av Norsk overlegeforening er over, og når dette bladet leses har Jon Helle overtatt stafettpinnen. Jeg er veldig glad for den tilliten medlemmene har vist meg, og det gode samarbeidet som har vært i Of-styrene i disse to periodene. Jeg kan aldri få fullrost vårt utmerkede sekretariat nok. I stedet for å se bakover på hva vi har fått til i disse 4 årene vil jeg heller se på utfordringene i årene som kommer for sykehussektoren og overlegene. Jeg tror det er 2 hovedproblemstillinger: Sykehusstruktur og legerollen. Ny medisinsk kunnskap og ny teknologi er de store drivkreftene i endret pasientbehandling, og dermed behov for endret avdelingsstruktur og sykehusstruktur. (I tillegg kommer endret samferdselsmønster, bedre veier, tunneller, helikopter og fly.) Infeksjonssykdommenes tidsalder er, foreløpig over, - dog med fugle- og svineinfluensaepidemiene friskt i minne, og kreft, livsstilssykdommer og aldringssykdommer overtar. Politikernes tro eller manglende tro på organiseringsmodellen med RHFer som eiere av underliggende HFer, og et finansieringssystem i endring med kommunal medfinansiering vil sammen med samhandlingsreformen legge et ytterligere press på dagens organisering. Jeg spår at vi vil se flere sykehusnedleggelser i årene som kommer, samtidig med byggingen av flere store flotte sykehus som St. Olav, Ahus og nye Østfold. Demografi og sykdomsutvikling vil kreve en rekke nye sykehus i tillegg til de som erstatter gamle bygninger, dersom samhandlingsreformen ikke lykkes i å flytte store pasientvolumer til kommunalt nivå. Legerollen er under press. Alt skal gå så mye fortere enn før, og alt skal være rettet inn på produksjon av helsetjenester. Problemstillingene pasienten har fragmenteres og skal ivaretas av hver sin spesialistgruppe. Når da dette funksjonsfordeles til forskjellige sykehus er det ikke lenger mulig å ivareta hele mennesket, dvs pasienten på et sted. Pasientansvarlig lege ordningen har aldri fungert, og lovkravet om dette fjernes nå. Jeg har aldri likt ordningen slik den var, men at man nå forlater intensjonene bak ordningen er et stort nederlag for oss som profesjon. Vi har alltid sett på oss selv som pasientens advokat inn i systemet, men når vi nå marginaliseres til å skulle yte kun en liten flik av pasientens helsetjenester så er en meget viktig del av vår identitet som leger i ferd med å fjernes. Kompetanse er en av bærebjelkene i en spesialisthelsetjeneste. Mulighetene for å vedlikeholde og øke vår kompetanse svekkes nå. Sykehusene har gått underskudd fra 2002, og har i den perioden skrudd ned støtten de har gitt til kurs og kongresser. Nå som industrien fjerner sin støtte til dette, samtidig som eierne våre, dvs departement og RHFer sier at de ikke vil bevilge mer så blir situasjonen forverret, og det blir ikke bedre av at Utdanningsfond III ikke har god økonomi. Overlegeforeningen har prioritert å øke avsetningene til Fond III ved tariff-forhandlingene de senere årene, men man kan undres i om dette bare fører til ytterligere ansvarsfraskrivelse fra sykehusledelsene. Jeg tror at tiden for at det kommer krav til kurs- og kongressdeltagelse for å bli resertifisert er kommet. Ordet autonomi har en negativ klang hos arbeidsgiver. De ser for seg overleger som ikke er villige til å la seg styre, men kun gjør som de vil, uavhengig av overordnede helsepolitiske prioriteringer, budsjettvedtak og helsefaglige retningslinjer. Jeg tror mye av denne holdningen skyldes motstanden legene har vist når endringer ikke har vært konsekvensutredet på forhånd. Overlegene er i dag teamarbeidere i tverrfaglige team, ofte på tvers av spesialiteter, og vår faglige ekspertise er uvurderlig i behandlingen av pasientene. Vi leder an i endringsprosesser som gir gevinst både for pasienter og sykehusbudsjetter, se f.eks. på dagkirurgi, moderne hjerteinfarktbehandling eller utviklingen av mikrokirurgi. For å få til dette må overlegene vises den tillit at de har en autonomi i jobben, som gir rom for å ivareta pasientene på best mulig måte, og å utvikle rutiner og metoder etter de medisinske og teknologiske fremskritt som gjøres. Autonomi bør oppfattes positivt av sykehusledelsene, ikke som en trussel. Etter at staten overtok sykehusene i 2002 har det tilkommet en beklagelig endring i språket som brukes i hverdagen vår. Det er et "blårussspråk" som styrer hverdagen. Vi sier produksjon av helsetjenester i stedet for å yte Tanker på fallrepet AV overlegeforeningens leder frem til 1.9.2011. Arne Laudal Refsum Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 6
helsehjelp. Helseministeren fant det nødvendig å påpeke at vi har ventelister, ikke ordrereserver, som på et skipsverft. Språk er makt, og jeg ønsker at dere alle går tilbake til å kalle arbeidsstedene deres for sykehus. (At man samtidig er et helseforetak har med organisasjonsform og regnskapsførsel å gjøre, det kan blårussen få styre.) Terroren I forbindelse med bomben i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya 22. juli sendte jeg ut et medlemsbrev til dere hvor jeg sa at jeg var stolt av hvor godt det hadde fungert. Erfaringene i etterhånd gir grunn til å gjenta denne rosen. Alle sykehusene i området tok i mot pasienter, noen kunne kanskje tatt flere og dermed avlastet Ringerike og Ullevål. Granskningen vil sikkert vise at noe kan forbedres også i helsesektoren. Det skal vi ikke frykte, men lære av, slik at vi dersom like store katastrofer oppstår på nytt, er enda bedre rustet til å takle dette. Innsatsen til prester, fastleger og psykiatere både ved Sundvollen Hotell og i Oslo var enorm, selv om den kom i skyggen av den somatiske traumebehandlingen. Innsatsen døgnet rundt må ha vært en enorm belastning på våre medlemmer, men vil sikkert gi bedre evne til å takle problemene for de berørte i fremtiden. Dette er behandling og forebygging samtidig. Mange pasienter vil trenge oppfølging både fra somatisk og psykisk spesialisthelsetjeneste i årene fremover, og jeg er helt trygg på at de vil motta den beste behandling som er mulig å gi. Jeg gjentar at jeg er stolt over innsatsen dere gjorde. DIPS Medikasjon har støtte for alle vanlige former for medisinering. Brukeren får automatisk varsel dersom det finnes potensielle interaksjoner mellom foreskrevne medikamenter og dersom Cave er registrert på et medikament som man forsøker å forordne til en pasient. Med utgangspunkt i en forordning kan det enkelt genereres nødvendige resepter til pasienter. Administrering i DIPS Medikasjon dekker både klar- gjøring og utdeling av medisiner. Det er også støtte for bruk av strekkodeleser. Ved utdeling kvitteres det for at pasienten har mottatt hvert enkelt medikament og tidspunkt for utlevering registreres automatisk. DIPS Medikasjon støtter full integrasjon mot automatisk medisinforsyningssystem. DIPS Medikasjon er et resultat av flere års arbeid for å lage en sikker og fleksibel løsning for håndtering av medikasjon. Med DIPS Medikasjon kan pasientens medikasjon håndteres fullstendig elektronisk, og medikasjonskurven - ett av de viktigste dokumentene i papirjournalen kan fases ut. Dersom du ønsker mer informasjon om DIPS Medikasjon kan du kontakte oss på marked@dips.no www.dips.no DIPS Medikasjon OVERLEGEN 7
Gjennom snart fire tiår har det vært knyttet store forhåpninger og få suksesser til medisinsk IKT i sykehus. Det har ikke manglet på nyttige og egnede enkeltprogrammer for mindre grupper, men for hele sykehus har få installerte systemer klart å forene behovet til den enkelte med sykehusets beste. Mange leger har gjennom spesialistsystemer sett at deres hverdag både blir mer effektiv og mer interessant med veltilpassede IKT-systemer, enten det gjelder sammenligning av overflatebilder for hudlegen, manipulering og analyse av ekkokardiografiske opptak for kardiologen eller utregning av manipulasjonsvinkler ved korreksjon av ledd for ortopeden. Flere har sett at hjemlige verktøy som nettbank, flybestillinger og mobil kalender og epost er kjekke å ha, og kunne ikke tenke seg å være foruten. Hvorfor er det så vanskelig å få til noe lignende i sykehus? Sykehus er noen av de mest kompliserte organisasjoner vi kjenner til å lede og arbeide i. Klinisk arbeid omsetter i praksis en svært omfattende kunnskapsbase med sterk spesialisering og mange involverte aktører. Det er store forskjeller i hvordan de ulike yrkesgruppene arbeider med pasientene, og hva slags informasjon de legger vekt på i det daglige. Bestemte undersøkelser og funksjoner kan være avgjørende for en gruppe brukere og irrelevante for en annen. Samarbeid mellom bestemte avdelinger og profesjoner gjennomføres rutinemessig for en pasientgruppe, mens det knapt forekommer for en annen. Bak dette ligger det ikke lokale særheter, men medisinske realiteter. Ikke engang legene selv har oversikt over alle arbeidsrutinene som benyttes til enhver tid i eget sykehus. Satt inn i en så sammensatt og uoversiktlig organisasjon blir enhver installasjon av et IKT-system et eksperiment hvor rutiner og arbeidsfordeling endrer karakter. Når utfordringer som varierende kvalitet på brukergrensesnitt, responstid og stabilitet av systemet kommer i tillegg, blir resultatet sjelden hva man hadde håpet. Da den papirbaserte pasientjournalen ble erstattet med en elektronisk variant for noen år siden, kunne store journalarkiver spare penger på redusert bemanning, og legene kunne glede seg over en tilgjengelig journal man ikke trengte å vente på. Samtidig oppsto imidlertid nye oppgaver i form av skanning av papirskjema fra systemer som ikke var digitalisert ennå. Journalen var tilgjengelig, men bare fra stasjonære PC'er man ikke kunne ta med deg og den var stort sett vist som endeløse ruller med tekst på små skjermer. Selv om systemenes egenskaper (og skjermenes størrelse) ble bedre med tiden, forble journalen utenfor rekkevidde til de som måtte bevege seg rundt, for eksempel gå visitt. Bærbare enheter og trådløse nettverk var riktignok blitt bedre og billigere, men ikke gode nok for klinisk bruk. Etter hvert som systemene ble i stand til å hente inn informasjon fra ulike labsystemer, og spesialistsystemer, opplevde vi at stadig større mengder informasjon var tilgjengelig, men i en stadig mindre egnet struktur. Systemene ga oss liten hjelp i finne frem til det vi trengte, med mindre vi ville se alle dokumenter eller svarrapporter av en viss type. Da elektronisk bestilling av supplerende undersøkelser begynte å bli vanlig, oppsto en ny endring i arbeidsrutiner. Det var nå mulig å sikre korrekt registrering av adressat og få bekreftet direkte at ønskede undersøkelser var underveis. Man kunne lettere å unngå dobbeltrekvireringer, og slippe å skrive de samme kliniske opplysningene om igjen for hver rekvisisjon. Dette betydde imidlertid at bestilling av undersøkelser ikke lenger lot seg delegere så lett. Noen opplevde dermed at arbeidet ble mer krevende enn før. Da enkelte sykehus tok i bruk elektronisk talegjenkjenning, kunne arbeidsprosesser forenkles og færre sekretærer trengtes til å transkribere diktatene. Legene kunne ferdigstille notatene direkte, men nye arbeidsoppgaver fulgte med for produksjon, adressering og formatering av dokumentene. I tillegg innførte teknologien nye, subtile feil i teksten som legene nå IKT i sykehus - Tveegget teknologi? Selv om IKT allerede har en lang historie i sykehusene og mange avanserte enkelt systemer finnes, går det tregt med informasjonsutvekslingen på det høyere nivå. Innad i sykehuset og mellom flere, sliter vi fortsatt med halvgode løsninger som frustrerer mer enn de inspirerer – hvorfor? Av Dr.med. Hallvard Lærum, Forsker, Stab IKT, Oslo Universitetssykehus HF. OVERLEGEN 8
måtte være på vakt overfor. Fortsatt er brukerne i tvil om tiltaket samlet sett var en forbedring. Historien har vist at nyvinninger innen medisinske IKT-systemer også følges av uventede effekter, endret arbeidsinnhold og refordeling av oppgaver. Samtidig har ønskede løsninger på alt dobbeltarbeidet latt vente på seg. Mange har forventet å kunne gjenbruke informasjon i stedet for å gjenta den, og vedlikeholde oversikter fremfor å bygge dem opp fra bunnen hver gang. Vi gjentar fortsatt opplysninger om tidligere sykdommer, hereditet og sosiale forhold, selv om disse endrer seg lite. Fortsatt er pasientjournalen dominert av tekster som i beskjeden grad lar seg gjenbruke eller aggregere, og fortsatt kopierer vi informasjon fra andre deler av journalen for å dokumentere grunnlag for kliniske beslutninger. Det synes åpenbart at vi arbeider dobbelt. Hvorfor er det slik? En viktige nøkkel til å forbedre pasientjournalsystemer og redusere dobbeltarbeid ligger i å strukturere de viktigste pasientopplysningene. Om for eksempel pasientens blodtrykk er merket som blodtrykk og MADRS som depresjonsscore, er det ikke vanskelig å hente frem disse undersøkelsene senere og vise eventuelle trender. Slik funksjonalitet finnes i dag i kurvesystemer, men disse er ikke utbredt. Om informasjonen er strukturert etter universelle kodeverk, legges et grunnlag for å utveksle, aggregere og gjenbruke informasjon mellom systemer og mellom institusjoner, og gjøre uttrekk til forskning og kvalitetsregistre. Slike kodeverk finnes i dag(1), men de er ikke i bruk i Norge. Om strukturen kombineres med kliniske retningslinjer eller medisinske oppslagsverk for eksempel om legemiddelinteraksjoner, kan systemet både gjøre det lett å igangsette anbefalt utredning og gi hjelp til å unngå feil. Slike funksjonalitet finnes i elektroniske pasientjournalsystemer i dag(2), men ikke i Norge. Når kartlegging av hele pasienters genom begynner å bli vanlig, kan tilsvarende teknologi bistå med å håndtere de forventede tallrike terapeutiske og utredningsmessige hensyn(3), om opplysningene er tilstrekkelig strukturert. Den egentlige nøkkelen til å forbedre kliniske IKT-systemer ligger i hvordan vi selv forholder oss til utvikling og styring av dem. Som forventet har nyvinningene en skyggeside. Overdreven strukturering av pasientopplysninger kan mangedoble dokumentasjonsarbeidet for klinikere(4), og det er ikke gitt at en valgt standardisert terminologi lar seg forene med lokal klinisk praksis. Feilslått innføring av systemer som håndterer forordninger av legemidler kan øke dødeligheten hos pasientene(5). Systemer som sjekker mot legemiddelinteraksjoner kan varsle leger så hyppig og intenst at de skrur av funksjonaliteten. Manglende involvering av brukere kan føre til omfattende utvikling av funksjonalitet som ingen benytter (6). Det er av største betydning at vi selv deltar i utvikling og innføring av denne type systemer, etterspør og former funksjonaliteten til den reellt sett dekker det kliniske behovet. Dette medfører ekstra oppgaver i en allerede belastet hverdag. Likevel - noen ting i livet er for viktig til å overlates til teknologer. 1. Rasmussen AR, Rosenbeck K. SNOMED CT Implementation: Implications of Choosing Clinical Findings or Observable Entities. Stud Health Technol Inform 2011;169:809-813. 2. Bates DW, Teich JM, Lee J, Seger D, Kuperman GJ, Ma’Luf N, Boyle D, Leape L. The Impact of Computerized Physician Order Entry on Medication Error Prevention. J Am Med Inform Assoc 1999;6(4):313-321. 3. Green ED, Guyer MS. Charting a course for genomic medicine from base pairs to bedside. Nature 2011 Feb;470(7333):204-213. 4. Kushniruk AW, Kaufman DR, Patel VL, Lévesque Y, Lottin P. Assessment of a computerized patient record system: a cognitive approach to evaluating medical technology. MD Comput 1996 Oct;13(5):406-415. 5. Han YY, Carcillo JA, Venkataraman ST, Clark RSB, Watson RS, Nguyen TC, Bayir H, Orr RA. Unexpected Increased Mortality After Implementation of a Commercially Sold Computerized Physician Order Entry System. Pediatrics 2005 Desember;116(6):1506-1512. 6. Laerum H, Ellingsen G, Faxvaag A. Doctors’ use of electronic medical records systems in hospitals: cross sectional survey. BMJ 2001 Dec;323(7325):1344-1348. OVERLEGEN 9
– Dere er store i norske sykehus. Hvorfor tror du dere har hatt en slik sukksess? – Vår markedssituasjon i dag er bygget opp gjennom 24 år med utvikling i nært samarbeid med våre sykehuskunder. De første 10 årene var virksomheten en del av Nordlandssykehuset i Bodø. Vi har vektlagt helsefaglig kompetanse, og over 30 av våre ansatte har helsefaglig utdanning og mange års praksis i sykehus. Vi legger stor vekt på å utvikle løsningene slik at de ivaretar kravene som våre kunder setter til systemet. – Er DIPS et pasientadministrativt system som det bare er lagt en elektronisk tekstbehandler (EPJ) inn i, slik mange onde tunger hevder? – Dette er ikke riktig. DIPS har vært gjennom flere generasjoner med utvikling og forbedring siden starten i 1987. På midten av 90-tallet ble hele systemet skrevet om til Windowsplattformen, og EPJ-funksjonaliteten ble da bygget inn som en helt sentral komponent i løsningen. Dersom man setter seg ned og studerer kravene til EPJ i anbudene som har vært i alle RHFene det siste tiåret, er det ingen andre systemer som har skåret så høyt på funksjonalitet og tilfredsstilt så mange av de funksjonelle kravene som nettopp DIPS. – Det har vært mange skandaler om EPJ-systemer i det siste. Siden DIPS er så dominerende rammer jo mange av sakene dere. Hvordan kan det ha seg at brev blir borte, ventelister settes på lister som ikke eksisterer osv? – Jeg kan for så vidt forstå spørsmålet ut fra noen av de tabloide oppslagene som har vært rundt «sykehusskandaler» det siste året. Det er imidlertid verdt å merke seg at internrevisjon gjennomført i Helse Sør-Øst har konkludert med at man tvert i mot har gått fra en situasjon med høy risikotoleranse i systemer med liten gjennomsiktighet til en situasjon der IKTsystemer avdekker mangler som tidligere ikke var synlige. – Har DIPS noe av ansvaret? – Det som i hvert fall er en realitet er at man med våre elektroniske løsninger har fått et verktøy som kan avdekke og dokumentere feilsituasjoner. De ulike helseforetakene som har kjøpt systemet har stilt store krav til fleksibilitet og konfigurasjonsmuligheter i systemet. Det skaper også mulighet for at funksjoner i systemet blir brukt på en annen måte enn det som var tiltenkt da systemet ble designet. Slike feilsituasjoner gir viktig lærdom slik at rutiner og systemer kan forbedres. Vi har hatt en god dialog med våre kunder når det har vært avdekket problemer av denne typen, og det har gitt oss ny kunnskap slik at vi har kunnet utviklet enda bedre løsninger for de områdene det gjelder. – Ventelisteskandalen på Bærum sykehus skyldtes at det ble trikset med ventetidene og fristene. Oppdager dere mye slikt når dere er rundt på sykehus? Er opplæringen av brukerne (leger og pleiepersonale) god nok i deres systemer. – Nei, vi har ikke oppdaget denne typen triksing fra vår side. Vi har normalt ikke tilgang til systemene ute hos våre kunder. Men nettopp det at man benyttet vårt datasystem gjorde det mulig å dokumentere at det ble trikset, DIPS er den dominerende leverandøren av elektronisk pasientjournal til norske sykehus. De har 150 ansatte og omsatte i fjor for 215 millioner kroner. Selskapet eies av de ansatte (63%), Nordland Fylkeskommune (19%), Diakonhjemmet Sykehus (10%) og Vest Agder Fylkeskommune (8%). Tor Arne Viksjø er selskapets administrerende direktør. Overlegen intervjuer Viksjø i forbindelse med temanummeret om EPJ. Han ønsker seg en større standardisering av EPJ-systemene på tverrs av sykehusene. Da kunne systemene blitt enklere, og mer brukervennlige. Arne Laudal Refsum intervjuer Tor Arne Viksjø, adm.dir. DIPS ASA. DIPS-sjefen svarer på tiltale OVERLEGEN 10
og hvem som hadde gjort denne typen triksing. Som Helse Sør-Øst peker på (se rammetekst) så trengs det mer opplæring. Noe av utfordringen er at når man går fra en papirbasert journal til en elektronisk journal så må man også legge om arbeidsrutinene, og det er svært krevende for alle som blir berørt. – Hvem har ansvaret for denne opplæringen, dere eller sykehusene? Ofte legges jo dette til lokale "superbrukere", men de har jo andre kliniske arbeidsoppgaver i tillegg. – Det er våre kunder som har ansvaret for opplæring og særlig ved innføring legges det store ressurser ned i dette med egne instruktører. Vi bistår også og tilbyr kurs til de som skal være instruktører hos kunden. Superbrukerne har en viktig rolle ved at de kan relatere sin systemkunnskap til de faktiske arbeidsoppgavene som er mest aktuelle på den avdelingen eller posten der de jobber. – Mange leger hevder at andre datasystemer er langt mer brukervennlig. Har dere leger med i utformingen av programvaren, slik at klinikernes behov kommer tydelig frem i designet? – Dagens DIPS-versjon er preget av de kravene som våre kunder har satt til systemet gjennom store og omfattende anbudsrunder. Vi har hatt opptil 4000 enkeltkrav i disse anbudsspesifikasjonene, og samtidig ønsker gjerne hvert sykehus å kunne tilpasse måten systemet brukes basert på lokale ønsker og krav. Her skulle jeg ønske at man i langt større grad standardiserte rutiner og oppsett på tvers av sykehusene hos alle våre kunder, da kunne vi gjøre systemene vesentlig enklere og lettere å lære seg. – Vi arbeider nå med neste generasjon DIPS som har arbeidstittel «DIPS Kliniker». Her vil vi optimalisere brukeropplevelsen for legene og sørge for at brukerne i langt større grad «ledes» rett vei gjennom systemet. Vi vil tilby kontekstbaserte brukergrensesnitt som vil forenkle både bestilling av undersøkelser og dokumentasjon. – I arbeidet med utvikling av DIPS deltar mange leger, dels ansatt hos oss og dels gjennom arbeidsmøter ute hos våre kunder. Det er mange norske leger og sykepleiere som på ulike tidspunkt har involvert seg og gitt av tiden sin for å gjøre systemene bedre. Dette er noe vi har satt stor pris på og fortsatt kommer til å oppfordre til. – Kvalitet har kommet i fokus i sykehusenes virksomhetsrapportering de siste årene. Hvorfor er det ikke utviklet et komplikasjonsregistreringssystem i DIPS? Når kommer det? – Det finnes et system som håndterer infeksjonsregistrering i DIPS, og det er visse muligheter for å lage egne skjema for å registrere komplikasjoner. Vi arbeider med å utviklet et mer generelt komplikasjonsregistreringssystem, så her kommer det forbedringer i årene fremover. Jeg er svært glad for at det nå i stor grad er fokus på kvalitet fremfor det ensidige fokuset på økonomi som dessverre også preger sektoren. Et grunnleggende problem med de fleste slike kvalitetssystemer er at de representerer en ekstra byrde for helsepersonellet i form av ekstra datainput. Derfor vil neste >> OVERLEGEN 11
generasjon EPJ støtte strukturert datafangst slik at informasjonen som legges inn i systemet i så stor grad som mulig skal kunne gjenbrukes blant annet til denne typen rapportering. På den måten unngår legene dobbeltarbeid for hvert nytt register som skal opprettes. Strukturert EPJinformasjon vil gi helt nye muligheter for fagmiljøene til å få ut data og analysere egen virksomhet og egne resultater. – Hvor ser du for deg at den største utviklingen av EPJ kommer i fremtiden? Brukerstøtte f.eks? – Jeg tror vi vil få se stor utvikling innenfor det vi kaller legens digitale arbeidsplass – de verktøyene som legen trenger for å utføre arbeidsoppgavene sine. Vi vil helt sikkert se større innslag av beslutningsstøtte og støtte for arbeidsprosessene rundt pasienten. Mange av disse verktøyene vil bli tilgjengelig via mobile enheter, som smarttelefoner eller lesebrett. Vi piloterte faktisk mobil via slike enheter allerede i 2001, men det har frem til nå vært svært liten interesse for dette hos de som anskaffer systemene. Utviklingen i bransjen ellers tilsier vel at dette nå vil endre seg og at helsevesenet vil komme etter resten av bransjen. Videre vil samhandlingsreformen sette nye og store krav til gode løsninger som kan kommunisere sikkert mellom ulike behandlingsnivå. Her har vi til nå bare så vidt skrapet i overflaten med elektroniske henvisninger og epikriser. Moderne datateknologi og gode EPJ-systemer gir helt nye og langt bedre muligheter for samarbeid dersom aktørene i helsevesenet ønsker å ta slike i bruk. Til slutt tror jeg at vi vil få se en utvikling der pasienten i langt større grad vil kreve elektronisk innsyn i sin egen journal. For helsepersonell kan en slik utvikling virke uvant og skremmende, men erfaringer fra andre land tilsier at dette både sees som nyttig og nødvendig i et moderne informasjonssamfunn. For dagens internettgenerasjon vil det å ikke ha tilgang til egne helseopplysninger være like lite akseptabelt som om banken ikke skulle la deg se din egen kontoutskrift. Interessekonflikter: Arne Laudal Refsum er ansatt ved, og sitter i styret for Diakonhjemmet Sykehus som er en av eierne av DIPS. Se link til styresak i Helse Sør-Øst om dette her: http://helse-sorost.no/omoss/styret/Documents/Styremøter/2011/14.%20september/058-2011%20Saksframlegg%20-%20Revisjoner%20av%20intern%20styring%20og%20kontroll%20i%20det%20pasientadm%20arbeidet%20i%20HF%20-%20oppfølging%20fra%20HSØ.pdf o Risikotoleransen i forhold til pasientadministrasjon har tidligere vært høy i denne virksomheten hvor alt har vært avhengig av manuelle rutiner og hvor det har vært liten gjennomsiktighet med den avhengighet til de enkelte helsemedarbeidere dette innebærer. Gjennom innføring av IKT har man avdekket mangler som tidligere ikke var synlige. o Svikten kan sees som manglende oppfølging på flere nivåer: • Mangler ved organisering av arbeidet • Mangler ved rutiner, manglende kontrollrutiner og sviktende bruk av tilgjengelige kontrollmuligheter. • Mangler ved ansvar og rolleavklaring • Mangler ved opplæring i systemene som brukes og om gjeldende lovkrav med for dårlig kunnskap hos personalet som utfører arbeidet. • Manglende kontrollaktiviteter fra ledere i helseforetakene og manglende verktøy OVERLEGEN 12
DIN LIVSLINJE AV INFORMASJON Transforming Data. Transforming Life. Hitachi Clinical Repository (HCR) gjør det mulig for sykehus å oppbevare data fra flere sykehusspesifikke programmer på én virtuell lagringsplattform. Det handler om hva HCR kan tilby deg, og hvordan data kan integreres med eksempelvis SAP, Open Text og, Visbion, i én komplett løsning. · Oppbevaring av kliniske data for alle avdelinger, som støtter alle bilde- og datafiler · Data endres via metadataindeksering · Stor skalerbarhet, leverandørnøytral, langsiktig oppbevaring · Klar for elektronisk pasientjournal · Utnytter Hitatchis lagringsteknologi for høy tilgjengelighet, ytelse og stor skalérbarhet HCR er unik og løser virkelige bedrifts- og teknologiproblemer i samhandling med partnere og tjenester. Hitachi Data Systems er sponsor av HealthWorld 17. November 2011, Radisson BLU Scandinavia Hotel, Oslo. Besøk vår stand for å se demonstrasjoner og møt våre eksperter! For mer informasjon om Hitachi Data Systems løsninger til helsesektoren, ta kontakt med Bjørn-Tore Jensen; mail: bjorn-tore.jensen@hds.com eller ring på 67 51 84 40. © Hitachi Data Systems Corporation 2011. All Rights Reserved.
Legers kliniske hverdag har alltid vært preget av høyt arbeidspress. Beslutninger skal tas på bakgrunn av kjennskap til den enkelte pasients tilstand, og dette skal kommuniseres til den det måtte gjelde, dens pårørende og resten av behandlingsapparatet. Disse prosessene krever tid og konsentrasjon. Samtidig har vi hatt et økende krav til dokumentasjon. Foretaksreformen har gitt krav til koding av økonomiske hensyn. I samme periode har støtteapparatet rundt legene blitt redusert. Konsekvensene er at en større del av legers arbeidsdag går med til ikke pasientrettet arbeid. I mitt helseforetak, Helse Førde, har vi i mange år jobbet med DIPS og det har vært en akselererende utvikling med digitalisering. Vi har et papirløst system, vi har innført talegjenkjenning. Nå nylig har vi hatt en stor omlegging av våre arbeidsrutiner med innføring av nye sperrer for journalinnsyn. Mye er positivt, det er mange utfordringer og mangt kunne ha vært bedre. Torgeir Finjord, FTV OF Helse Førde Sekretæroppgavene flyttes til legene - med ny elektronisk pasientjournal Til tross for stort arbeidspress og økende dokumentasjonsplikt reduseres støtteapparatet rundt legene, og sekretærtjenester må nå utføres av legene. I tillegg er nye nivåer for tilgang til journalinnsyn, som i seg selv er en riktig utvikling, med på å gjøre hverdagen enda mer belastet. Dette er et forstemmende eksempel på dårlig forankret prosess, hvor forandringene ikke var ønsket av verken leger eller sekretærer. OVERLEGEN 14
Legene har akseptert å få stadig mer administrativt rutinearbeid som tidligere har vært utført av merkantilt personell. Samtidig har vi vært positivt drivende i den øvrige effektivisering. Denne omleggingen har skjedd uten revurdering av arbeidsmengde pr lege. Mye av dette dreier seg om registrering av aktivitet, krav om dokumentasjon og tidspunktet for denne. Et eksempel er diktering i talegjenkjenning. Tidligere bestemte legen diagnose og prosedyrer, andre yrkesgrupper registrerte. Vi dikterte et notat og kunne godkjenne dette ved leilighet. Dagens krav medfører at registrering av prosedyrer, diktering og ferdigføring av notater gjøres i den mest arbeidsintensive tiden med mindre mulighet for forskyvning av arbeidsprosesser. Selv om talegjenkjenning har vært et positivt innslag i seg selv, tar det lengre tid enn den "gamle diktering" på det tidspunktet hvor legen har størst tilstrømning av pasienter. Vi har nylig innført nye sperrer for journalinnsyn. Det er selvsagt at personvernshensyn må tas i henhold til lov. For en stor del av overlegegruppen som vurderer henvisninger, som mottar telefoner fra pasienter og diskuterer pasientene med andre leger medfører dette en tidsmessig tilleggsbelastning for hver enkelt pasientkontakt. Hvis man skal følge den oppsatte rutinen for vårt system (DIPS) medfører dette minst 6 ekstra tastetrykk som hver for seg skal vurderes og av og til dokumenteres med registreringer. Denne prosedyren kan ta flere minutter. Disse eksterne henvendelsene kommer oftest i dagens mest belastede tidsperiode og bidrar ytterligere til fortettet arbeidsprogram. Sekretærene mistet ved siste omlegging tilgang til henvisninger, og omleggingen fjernet den kontrollfunksjon som de tidligere utøvde. De mistet muligheten til å registre diagnoser og prosedyrekoder etc. De har mistet muligheten til å registrere blodprøve etter ordinasjon fra lege. De har mistet sine personlige digitale arbeidsgrupper, noe som vanskeliggjør kommunikasjonen mellom lege og sekretær. Dette var ikke ønsket av sekretærer eller legene, men ble allikevel gjennomført uten at våre motforestillinger ble hørt. Vi mistet en effektiv arbeidsdeling og en viktig kontrollfunksjon samtidig med at den administrative arbeidsbelastningen har økt på legen i den mest arbeidsintensive tiden. Dette er et forstemmende eksempel på dårlig prosess med manglende forankring av endringer i arbeidsprosesser. Den samlede effekten av denne utviklingen er en ytterligere fortettet arbeidssituasjon for legene hvor administrative rutineoppgaver fortrenger klinisk pasientrettet arbeid. Dette gir i sum et senket fokus på det kliniske arbeidet, avbrudd i den kliniske beslutningsprosess noe som er uheldig med tanke på arbeidssituasjonen for den enkelte lege, men som også øker risikoen for feilvurderinger. Det er viktig at vår digitale fremtid blir designet slik at den er brukervennlig og tilpasset de som skal utføre den pasientnære jobben. Dette sikres best ved brukermedvirkning. Dette krever engasjement fra legene og en lyttende holdning fra utviklerne. OVERLEGEN 15
Første gang jeg var i kontakt med en pasientjournal, var sommeren 1986 som pleiemedhjelpervikar ved et mindre sykehus på Nord-Vestlandet. IT utviklingen har vært formidabel siden da, men når jeg nå sitter her og leser i sykehusets elektroniske journal, så er den egetlig ganske lik den journalen jeg så første gang. Oppbyggingen er den samme og jeg sitter her og blar i Doculive-journalen fra side til side, nesten på samme måten som jeg gjorde for over 25 år siden med papirjournalen. St. Olavs Hospital har valgt Doculive fra Siemens som sin elektroniske pasient journal. I oppstarten kjørte sykehuset dobbelt, både med papir og data, og en kunne på en måte velge om en ville bruke papirjournalen eller den trege datajournalen. Papirjournalen ble så faset ut, datajournalen enerådende og sykehuset er nå nærmest papirløst. Men ikke helt papirløst. Fremdeles må røntgensvar signeres på papirutskrifter, søknader om innleggelse og prioriteringer for poliklinikken fylles ut pr hånd, før disse dokumentene skannes inn i datajournalen. Et ganske tungrodd system, og på en måte litt menigsløst. I 2011 skulle en forvente at disse prosessene var digitalisert, og at en kunne utnyttet dataen til å automatisere ulike prosesser. Når jeg skal søke en pasient inn til en operasjon, må jeg først fylle ut et eget skjema for hånd (som skannes inn senere, men til hvilken nytte), jeg må så sende et eget brev til f.eks. kardiologisk poliklinikk om en preoperativ hjerteundersøkelse, et eget brev til lungemedisinsk poliklinikk for spirometri og en egen henvisning til røntgenavdelingen for demostrasjon av røntgenbilder, samt bestille preoperative blodprøver osv. Dette er prosesser som slik jeg ser det kunne vært automatisert på en enkel måte med et oppegående datajournalsystem, noe som ville forenkle arbeidsdagen, og også være med på å sikre at prosedyrer ble fulgt. Brukervennlighet I det gamle sykehuset følte jeg at datasystemet ikke helt holdt tritt med utviklingen, men etter at vi flyttet inn i nye bygg, med nye fine datamaskiner, er systemet raskt å jobbe med. Brukervennligheten er imidlertid ikke slik slik den burde være. Fremdeles er det mange tastetrykk og musepek som må gjøres før jeg kommer inn i journalen og får lest det jeg skal. Mange tastetrykk, ikke alltid helt intuitivt, må til før en er inne på riktig plass i journalen. Og skal en inn på en ny pasient, er en tilbake til start. Her kunne man nok forbedret systemet betraktelig, ved at en kunne låse enkelte ”skjermbilder”, f.eks. et eget polikinisk skjermbilde, hvor en fikk opp siste røntgenbeskrivelse, siste operasjonsbeskrivelse, siste blodprøver og siste poliklinikk notat, og at dette kom opp på hver pasient en hadde på poliklinikken. Dette ville nok vært ganske tidsbesparende. Elektronisk pasientjournal er svært lik papirjournalen slik den engang var i oppbygging og brukervennlighet. Fortsatt er det store utviklingsmuligheter for å gjøre EPJ til et godt og nyttig arbeidsverktøy for leger. Så lenge systemet er oppe og går finner vi alltid journalen, men mange unødvendige tastetrykk, og ofte ulogiske løsninger og lang innloggingstid er irriterende med Doculive systemet. Doculive-digitaliserte stentavler – eller så bra det kan bli? Av Arne Seternes, overlege, Karkirurgisk Avdeling, St Olavs Hospital, Trondheim. OVERLEGEN 16
Tilgjengelighet Så fremt sykehusets datasystem er oppe, så er EPJ’en tilgjengelig. Dette gjør det enkelt å besvare pasientrelaterte henvendelser fra kolleger utenfra. Tidligere kunne dette by på problemer med å finne journalen; den kunne befinne seg på et kontor, eller et annet kontor, eller i transport mellom ulike kontor, og enkelte somatiske avdelinger på sykehuset hadde til og med sine egne journaler. Og når journalen endelig dukket opp, så var det ikke sikkert at den var oppdatert med siste journalnotat. Dette slipper vi nå, nå kan vi med diverse tastetrykk og noe tålmodighet, raskt oppdatere kolleger utenfra. Integrering av andre programmer Stadig flere programmer blir integrert inn i Doculive, og det er bra. Det vi savner nå, er en direkte kobling opp mot PACS/RIS slik at vi også kan se på røntgenbilder via Doculive Kriseløsninger Det har vært perioder hvor sykehusets datasystem har vært nede, enten planlagt eller ved uhell, har da ikke hatt tilgang til pasientjournalene. Framtidsvyer Utviklingen innenfor IT har vært formidabel den siste tiden, men dagens elektroniske journal er dessverre svært lik journalen slik den var for over 25 år siden. Hvorfor denne mangelen på utvikling? Jeg kunne tenkt meg et system som var mer brukervennlig. F.eks. kunne jeg tenkt meg et system som var portabelt, og hvor jeg i kontakt med pasient og pårørende med få tastetrykk kunne vise siste røntgenbilder, vise hvilken operasjon som skal gjøres, eller hvilken operasjon som er gjennomført, kunne skrive ut behandlingsinformasjon, evt sende dette direkte hjem til pasienten. Konklusjon Doculive fungerer bra, og det er blitt langt bedre enn det det var i begynnelsen. Fremdeles er det rom for store forbedringer, men da må en nok gi slipp på gamle forestillinger om hvordan legejournalen skal se ut. Kommer 24.oktober Nye aktuelle fagbøker Geriatri - En medisinsk lærebok Boken tar for seg det medisinske grunnlaget for behandling av geriatriske pasienter. Torgeir Bruun Wyller ISBN: 978-82-05-41222-4 Kr 675,– • 460 sider Kardiologi – en klinisk veileder Ny norsk bok i kardiologi! Kolbjørn Forfang og Helge Istad ISBN: 978-82-05-41217-0 Ca. 350 sider Arbeidsmedisin Ny utgave! Denne 2. utgaven er oppdatert og utvidet på sentrale områder Håkon Lasse Leira ISBN: 978-82-05-41219-4 Kr 365,– • 204 sider OVERLEGEN 17
Integreringen av datasystemene i OUS har vært og er en gigantisk utfordring. Totalt i OUS eksisterer det mer enn 1000 dataprogrammer hvorav 200-250 er direkte knyttet til pasientbehandling. For å muliggjøre integrert pasientbehandling var det helt avgjørende å få integrert pasientadministrative system, lab, røntgen og elektronisk pasientjournal ved sykehusene. Tidlig i prosessen ble det bestemt at denne komplekse oppgaven best og raskest kunne løses med et portalsystem, en overbygning som gjør at systemene kan samarbeide. Dette utelukket DIPS fra anbudsrunden, et system som ellers har vært trukket frem som en god løsning. Kompleksiteten i oppdraget og et stramt tidsskjema gjorde at andre aktører meldte pass, de mente det ikke var mulig å levere dette etter spesifikasjon innen den oppsatte tidsfrist. Etter en innledende runde sto to tilbydere igjen. Rikshospitalet hadde erfaring med et egenutviklet portalsystem benevnt klinisk portal. Denne løsningen hadde vært gjenstand for en del kritikk på sykehuset, men hadde likevel vist å kunne håndtere integrering av de ulike datasystemene i en portal løsning. Helse Sør-Øst hadde inngått rammeavtale med Logica, og dette selskapet fikk også oppdraget med en portal- løsning. Logica mente at de kunne levere både i henhold til spesifikasjon og tidsramme, noe som senere har vist seg vanskelig å gjennomføre. I ettertid har det vært rettet en del kritikk mot denne prosessen fra ulike hold. Portal-løsningen ble benevnt klinisk arbeidsflate, KA, og var den sentrale del av målbildet ved Dag 2. Etter en serie utsettelser og kostnadsoverskridelser ble tilslutt hele prosjektet skrinlagt og avbestilt i april 2011. Det ble igangsatt et arbeid for å etablere midlertidige løsninger som skulle muliggjøre den aller mest nødvendige informasjonsflyt mellom sykehusene, men helt avgjørende elementer mangler. I dag er det mulig for legene ved de forskjellige lokalisasjonene å logge seg inn på den elektroniske journalen på et begrenset antall spesielt dedikerte linjer, og dermed eksisterer det en mulighet for tilgang til pasientjournalene. Dette er tungvint, og fungerer fortsatt dårlig. For eksempel gis det ikke mulighet til å skrive i journalen. Det er ikke mulig å vite om en sitter med siste oppdaterte journal. Sykehuset har 3 elektroniske pasientjournaler og en lege ved Ullevål må logge seg på 3 ganger for å gå tilgang også til informasjon fra Rikshospitalet og Aker. For røntgenbilder er ingen løsning på plass, knapt i sikte. De fleste av sykehusets avdelinger har aktivitet ved ulike lokalisasjoner, men det er ikke mulig å se røntgenbilder for en pasient i samme avdeling hvis bildene er tatt ved en annen lokalisasjon. Bildene må skrives ut på CD, flyttes manuelt før de igjen importeres. Sykehusene sitter stadig med 4 ulike RIS/PACS løsninger, og kanskje vil løsningen først komme med HSØs felles anbud på nye systemer for hele regionen. Likeledes er arbeidet med harmonisering av de pasientadministrative systemene vanskelig, Aker bruker stadig DIPS, mens resten av foretaket bruker Pas Doc. Dette er ikke- kompatible løsninger. Bildet kompliseres ved at Sykehuspartner, dette interne selskapet som Helse Sør-Øst har etablert for å drifte bl.a. datasystemene, også er i en meget komplisert omorganisering. Sykehuspartner har i dag ikke god nok leveransekapasitet til å bidra til løsninger i denne vanskelige situasjonen. De fleste ansatte ved Helse-Østs og OUS sine gamle IKT avdelinger har blitt virksomhetsoverdratt til Sykehuspartner, her sliter en med nye ledere, nye rutiner og kulturer i kollisjon. Elektronisk pasientjournal ved OUS og Helse Sør-Østs langtidsplaner for fremtidens IKT systemer OUS er jo en sammensmelting av de fire sykehusene Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Aker Sykehus og Ullevål Sykehus. Milepælene i dette store fusjonsprosjektet har blitt benevnt med Dag 1-5, hvor Dag 5 er det virkeliggjøring av det endelige målbildet. Etablering av en felles klinisk arbeidsflate og integrerte kliniske IT systemer ble benevnt Dag 2. I det opprinnelige tidsskjema skulle dette skje 1. juni 2010, men dette ble utsatt gjentatte ganger. OUS har i dag ingen tilfredsstillende løsning på dette viktige feltet som tidligere ble vurdert som helt nødvendig å få løst før samordning av driften forøvrig. Av Arne Laudal Refsum OVERLEGEN 18
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy