Kjære kolleger Det er 7 uker siden 22. juli, hverdagen er selvsagt her igjen. I øyeblikket kunne man ikke annet enn å konsentrere seg om det forferdelige, det ubegripelige – jeg tenkte ikke engang på at noe kunne bli ”normalt” etter dette - så rystet var jeg som tilskuer til dette. På vakt, men ikke i 1. rekke – der befant kollegene ved OUS, Ullevål seg. På vår avdeling som ved flere andre sykehus ble vi satt i rød alarmberedskap og det var i hvert fall fint å se at dette fungerte etter planene. Det var noen intense timer til man fikk oversikt over omfang og det viste seg at alle de alvorligst skadde kunne tas hånd om på Ullevål. Vi tok imot andre ferdigbehandlede pasienter for å avlaste, personell på andre sykehus meldte seg også uoppfordret til tjeneste. Selvsagt var det en plan, men mange fikk følelse av at ”det gikk av seg selv”. Vi kunne på et annet tidspunkt blitt satt på en større prøve, men dette taklet systemet og de gode krefter i mange ledd fantastisk. Det viser at vi har en struktur som er ”oppe og går”, måtte helsepolitikere og ledere merke seg det: Don`t fix it, if it`s not broken! Bevisbyrden ligger hos de som vil omorganisere og en ny måte å organisere traumetjenesten på må møte de erfarnes krav. All informasjon de neste døgn om massedrap, en forskrudd ”Ridder” og synet av hans gjerninger ble fordøyd under en lang helgevakt der vi fikk gjort mye annen nødvendig kirurgi takket være anestesi i beredskap. Det er bokstavelig talt det beste å være ”operativ” i en slik situasjon, man makter å holde det helt ubegripelige på avstand. Men, så kommer man ”ut på gata” igjen, og ting kommer til bevissthet. En tur rundt i et ødelagt sentrum, Rosemarsj og Blomsterhav, folks reaksjoner og våre (stats) lederes opptreden ble en intens blanding av ondt og godt. Det var så mye mer enn en stor ulykke, det lå en galskap bak dette som absolutt ingen var forberedt på. Vi er vanligvis private om våre følelser, – vi er da profesjonelle. Likevel, i tiden rundt denne hendelsen opplevde jeg å ha flere annerledes og dypere samtaler med kolleger, der vi har åpnet oss på begge sider. Jeg tror det var nødvendig – det var i hvert fall berikende. Denne hendelsen har vært sjelsettende, men det er rart hvor fort det hverdagslige igjen dominerer – tillitsmannsmøter og prosess er igjen det som opptar oss. Som det 9. april eller 11.9 dette er i vår del av historien, må det tas frem med jevne mellomrom for å minne oss om at ufred plutselig kan finne sted. Denne utgaven fokuserer på IKT i helsetjenesten, et stort og viktig tema. Det rommer muligheter gjennom teknologiske løsninger som er formidable – viktig informasjon om pasienten kan gjøres tilgjengelig for behandlende lege. På den annen side går dette ikke alltid lett og det knytter seg store utfordringer til å få ulike systemer til ”å snakke sammen”. Det som ofte får fokus er enklere problemer som ventes å ha en umiddelbar gevinst – som talegjenkjenning – men se, det er heller ikke så greit. Vi kan bare berøre temaet i et slikt nummer, – vår hverdag er allerede langt på vei gjennomdigitalisert. Vår holdning er ofte at dette er forbundet med ”trøbbel” – at det er plunder og heft. Det er jo ikke helt galt, men det er jo langt fra riktig heller; tenk på at for noen år siden måtte man ”bestille opp rtg - konvolutter” og ”journaler fra arkivet” – de kom på traller neste dag! For å løfte blikket skriver Hallvard Lærum med spesiell innsikt litt om de muligheter som ligger i dette. Dette er virkeligheten – problemene med kommunikasjon systemene i mellom er reelle, men vil i et større perspektiv snart være historie. Om leger i større grad tok del i utformingen av systemene ville de raskere komme til å svare til de behov vi har i den kliniske hverdag. Redaktøren hilser den påtroppende leder av Of, Jon Helle, et varmt velkommen – jeg gleder meg til samarbeidet fremover. Det er mitt privilegium å få arbeide med og under dyktige ledere og styremedlemmer. Jeg takker den forrige leder for et særdeles inspirerende samarbeid, tung innsats på skrivesiden, i redaksjonen – og for mitt privilegium. Jeg vet vi kan regne med redaksjonell hjelp også fremover.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy