Talegjenkjenning (TGK) er innført ved de fleste norske sykehus i løpet av de siste par årene, og det har kommet for å bli. Teknisk sett er det et spennende redskap. Egentlig ganske fantastisk!! Tenk at det man sier inn i en mikrofon kommer rett inn i pasientjournalen som skrevet tekst. Med økende fokus på effektiv drift av offentlige sykehus i Norge, er det forståelig at ledelsen ved sykehusene har ønsket å innføre et dikteringsverktøy som forventes å redusere behovet for merkantilt personell betydelig. Fra tidligere å skrive hele den dikterte teksten selv, skulle nå merkantilt personell kun ha i oppgave å sende ut kopi av den ferdigskrevne legeteksten til fastleger og andre. Men for oss sykehusleger som har brukt dette fantastiske redskapet de siste par årene, har hverdagen dessverre blitt atskillig tyngre. I alle fall hvis vi har fulgt ledelsens ordre om å bruke TKG ved alle pasientkonsultasjoner. Og hvis vi har en samvittighet for at det som står i teksten består av godt norsk språk, er tilstrekkelig utdypende om pasientens tilstand og er forståelig. Problemet med dette fantastiske redskapet er dessverre at teksten svært ofte ikke samsvarer med de ordene man har talt. Korrekturlesing av notater er blitt mye viktigere og krever mye større grundighet enn da merkantilt personell skrev teksten. Før var det noen leger som moret seg med å spare på notater skrevet av merkantilt personell der betydningen av en setning var blitt en helt annen enn det som var ment. Hvis disse legene skulle fortsatt med denne moroa etter innføring av TGK, kunne de utvilsomt ha lagt ned sin legegjerning. De kunne i stedet skrevet store bøker om feilskrevne og meningsløse setninger og hele tekster oppstått som følge av TGK. Og hver av disse setningene utgjør en risiko for at pasienten får feil behandling som i noen tilfeller vil få katastrofale konsekvenser for pasienten. TGK har i noen situasjoner sin berettigelse. Teksten kommer umiddelbart i pasientjournalen, så hvis det er viktig med raskt oppdatert informasjon om en pasient, må TGK ansees som et fremskritt. Dette kan gjelde visittnotater på en intensivavdeling og ved epikriseskriving der det er viktig at andre leger/instanser får raskt beskjed om pasientens situasjon. Men det krever atskillig mer tid av legen, og tidsbruken må veies opp mot gevinsten ved raskt oppdatert journal. Korte, konkrete tekster er godt egnet for TGK, for eksempel informasjon om svar på prøver/billeddiagnostikk. Også ved enkle, konkrete problemstillinger på en poliklinikk, særlig hvis teksten på hver pasient er relativt lik, med kjente medisinske termer, er TGK godt egnet, for eksempel ved kontroll etter en enkel operasjon. TGK-verktøyet gir god mulighet til å lage standardtekster, så i situasjoner der standardtekster har sin berettigelse, for eksempel ved enkle, ensartete operasjoner, er TGK godt egnet. For de fleste andre formål er TGK dårlig egnet/uegnet. Spesielt dårlig fungerer TGK ved beskrivelse av funksjonsnivået i hverdagen der nyanserte, ikke-medisinske uttrykk er obligat. Teksten blir da vanligvis så hårreisende at det går fortere å skrive teksten selv, enn å drive nitidig korrekturlesing. Eksempler på dette fra min egen hverdag er spesielt pasienter med plagsom tinnitus og til dels svimle pasienter. Å bruke så mye tid på et pasientnotat som følge av at TGK er innført, kan ikke kalles god utnyttelse av legeressurser. På en travel poliklinikk med varierende problemstillinger (antagelig tilfelle ved de fleste poliklinikker), burde TGK være forbudt med mindre man har nok tid mellom hver pasient til nitidig å korrekturlese TGK-teksten. Min erfaring er at de virkelig uforståelige notatene oppstår særlig ved slike poliklinikkdager. Problemet med TGK er ikke bare at notatene blir uforståelige og at legen bruker mer tid på notatskriving, men også at legen ofte velger å korte ned Talegjenkjenning på godt og vondt Er talegjenkjenning fremtidsrettet, eller er det misbruk av legers arbeidstid og risikofullt for pasientene. Man kunne hatt store bøker over morsomme feiltolkinger, men hver av disse er fare for pasientsikkerheten. På en travel poliklinikk burde talegjenkjenning vært forbudt Innlegg av Haakon Arnesen, overlege, ØNH-avd., St. Olavs Hospital OVERLEGEN 30
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy