Mange har stort ansvar på sine skuldre i våre sykehus. Mye er satt i spill, mange engasjerer seg. Ansatte frykter, frustreres, håper, vet ikke, mistenkeliggjør, mistenkeliggjøres, føler stor utrygghet. Sykehus-Norge er inne i en krevende periode med store omveltninger. I denne tiden er det med positiv spenning og forventning jeg har overtatt roret i Overlegeforeningen. Mitt ønske er å bidra til en positiv utvikling, og jeg håper at alle krefter på begge sider av bordene vil det samme. En forutsetning for å lykkes med å skape gode sykehus i en ny tid, er mer grunnleggende enn andre. Ja det er nesten for banalt å nevne det; Det handler om å snakke sammen, formelt og uformelt. Det er mye som forundrer i disse tider. Noe av det mest overraskende er hvor dårlig dialogen mellom ansatte og ledere er mange steder. En ting er sikkert: Det går ikke an å ikke kommunisere. Mangel på kontakt, motvilje til kontakt, overfladisk kontakt, tilsynelatende kontakt er også en måte å kommunisere på. Hva oppnår ledelsen ved norske sykehus, fra avdelinger og videre opp i styringsstrengen, med å ikke lytte til fagfolkene. Hvorfor ikke involvere de ansatte tidlig? Hvor blir det av tilliten? Arbeidsgleden? Lojaliteten? Effektiviteten? Og respekten, tryggheten, og etterhvert kvaliteten, de tre kjerneverdiene i sykehusene... Dialog i kampens hete AV overlegeforeningens leder Jon Helle Hvordan tolkes de ansattes utrykk for misnøye? Som forbigående støy man ikke skal bry seg om? Som noe uunngåelig, forutsigbart som bare går over? Venter man bare på at de hvite frakker etterhvert kommer med hvite flagg? Eller har de ansatte gode poenger, noe å bidra med som andre har oversett eller undervurdert? Kan vi bare avfeies med at vi sloss for egne privilegier? Har vi ikke egentlig mange felles mål, og hva er interessemotsetninger når alt kommer til alt? Kanskje har også ledelsen gode poenger, men de blir ikke godt nok diskutert fordi det ikke er satt av tid eller rom for dialog. Og lederne får ikke drahjelpen de trenger. Vil vi hverandre vel? Det må være i alles interesse at vi blir lyttet til, ikke avfeid, når vi sier fra om noe som er på gale veier. Vi for vår del må være tydelige når vi kjemper som fagforening, for lønn og arbeidsvilkår, og når vi er bekymret for pasientene, pasientsikkerheten, kvaliteten. Da sikrer vi vår legitimitet og troverdighet. Og ledelsen kan ikke avfeie oss så lett. Hvor er forresten nærmeste leder, som skulle fått innspillene? I en vanskelig tid er kontakten ekstra viktig. Min påstand er som følger: De lederne som kjemper kampen for dialogen, vil lykkes best. Jeg vil til slutt benytte anledningen å si følgende til de tre som gikk ut av Of-styret 01.09, leder Arne Refsum og styremedlemmene Inger-Lise Haakstad og Margit Steinholt: Tusen takk for flott innsats gjennom en årrekke! Og lykke til med nye utfordringer for norsk og internasjonal helse. Det nye styret har gjort noe nytt, som vi sa på Landsrådet at vi ville gjøre, nemlig å definere seks fokusområder. Disse utdypes litt et annet sted i bladet, og vi kommer enda mer tilbake til disse etterhvert. Heng med, alle som vil være med på teamarbeidet for å lykkes. Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 4
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy