Overlegen nr. 3 - 2011

Min tid som leder av Norsk overlegeforening er over, og når dette bladet leses har Jon Helle overtatt stafettpinnen. Jeg er veldig glad for den tilliten medlemmene har vist meg, og det gode samarbeidet som har vært i Of-styrene i disse to periodene. Jeg kan aldri få fullrost vårt utmerkede sekretariat nok. I stedet for å se bakover på hva vi har fått til i disse 4 årene vil jeg heller se på utfordringene i årene som kommer for sykehussektoren og overlegene. Jeg tror det er 2 hovedproblemstillinger: Sykehusstruktur og legerollen. Ny medisinsk kunnskap og ny teknologi er de store drivkreftene i endret pasientbehandling, og dermed behov for endret avdelingsstruktur og sykehusstruktur. (I tillegg kommer endret samferdselsmønster, bedre veier, tunneller, helikopter og fly.) Infeksjonssykdommenes tidsalder er, foreløpig over, - dog med fugle- og svineinfluensaepidemiene friskt i minne, og kreft, livsstilssykdommer og aldringssykdommer overtar. Politikernes tro eller manglende tro på organiseringsmodellen med RHFer som eiere av underliggende HFer, og et finansieringssystem i endring med kommunal medfinansiering vil sammen med samhandlingsreformen legge et ytterligere press på dagens organisering. Jeg spår at vi vil se flere sykehusnedleggelser i årene som kommer, samtidig med byggingen av flere store flotte sykehus som St. Olav, Ahus og nye Østfold. Demografi og sykdomsutvikling vil kreve en rekke nye sykehus i tillegg til de som erstatter gamle bygninger, dersom samhandlingsreformen ikke lykkes i å flytte store pasientvolumer til kommunalt nivå. Legerollen er under press. Alt skal gå så mye fortere enn før, og alt skal være rettet inn på produksjon av helsetjenester. Problemstillingene pasienten har fragmenteres og skal ivaretas av hver sin spesialistgruppe. Når da dette funksjonsfordeles til forskjellige sykehus er det ikke lenger mulig å ivareta hele mennesket, dvs pasienten på et sted. Pasientansvarlig lege ordningen har aldri fungert, og lovkravet om dette fjernes nå. Jeg har aldri likt ordningen slik den var, men at man nå forlater intensjonene bak ordningen er et stort nederlag for oss som profesjon. Vi har alltid sett på oss selv som pasientens advokat inn i systemet, men når vi nå marginaliseres til å skulle yte kun en liten flik av pasientens helsetjenester så er en meget viktig del av vår identitet som leger i ferd med å fjernes. Kompetanse er en av bærebjelkene i en spesialisthelsetjeneste. Mulighetene for å vedlikeholde og øke vår kompetanse svekkes nå. Sykehusene har gått underskudd fra 2002, og har i den perioden skrudd ned støtten de har gitt til kurs og kongresser. Nå som industrien fjerner sin støtte til dette, samtidig som eierne våre, dvs departement og RHFer sier at de ikke vil bevilge mer så blir situasjonen forverret, og det blir ikke bedre av at Utdanningsfond III ikke har god økonomi. Overlegeforeningen har prioritert å øke avsetningene til Fond III ved tariff-forhandlingene de senere årene, men man kan undres i om dette bare fører til ytterligere ansvarsfraskrivelse fra sykehusledelsene. Jeg tror at tiden for at det kommer krav til kurs- og kongressdeltagelse for å bli resertifisert er kommet. Ordet autonomi har en negativ klang hos arbeidsgiver. De ser for seg overleger som ikke er villige til å la seg styre, men kun gjør som de vil, uavhengig av overordnede helsepolitiske prioriteringer, budsjettvedtak og helsefaglige retningslinjer. Jeg tror mye av denne holdningen skyldes motstanden legene har vist når endringer ikke har vært konsekvensutredet på forhånd. Overlegene er i dag teamarbeidere i tverrfaglige team, ofte på tvers av spesialiteter, og vår faglige ekspertise er uvurderlig i behandlingen av pasientene. Vi leder an i endringsprosesser som gir gevinst både for pasienter og sykehusbudsjetter, se f.eks. på dagkirurgi, moderne hjerteinfarktbehandling eller utviklingen av mikrokirurgi. For å få til dette må overlegene vises den tillit at de har en autonomi i jobben, som gir rom for å ivareta pasientene på best mulig måte, og å utvikle rutiner og metoder etter de medisinske og teknologiske fremskritt som gjøres. Autonomi bør oppfattes positivt av sykehusledelsene, ikke som en trussel. Etter at staten overtok sykehusene i 2002 har det tilkommet en beklagelig endring i språket som brukes i hverdagen vår. Det er et "blårussspråk" som styrer hverdagen. Vi sier produksjon av helsetjenester i stedet for å yte Tanker på fallrepet AV overlegeforeningens leder frem til 1.9.2011. Arne Laudal Refsum Foto: Legeforeningen/Mark Cabot OVERLEGEN 6

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy