Overlegen nr. 3 - 2011

Gjennom snart fire tiår har det vært knyttet store forhåpninger og få suksesser til medisinsk IKT i sykehus. Det har ikke manglet på nyttige og egnede enkeltprogrammer for mindre grupper, men for hele sykehus har få installerte systemer klart å forene behovet til den enkelte med sykehusets beste. Mange leger har gjennom spesialistsystemer sett at deres hverdag både blir mer effektiv og mer interessant med veltilpassede IKT-systemer, enten det gjelder sammenligning av overflatebilder for hudlegen, manipulering og analyse av ekkokardiografiske opptak for kardiologen eller utregning av manipulasjonsvinkler ved korreksjon av ledd for ortopeden. Flere har sett at hjemlige verktøy som nettbank, flybestillinger og mobil kalender og epost er kjekke å ha, og kunne ikke tenke seg å være foruten. Hvorfor er det så vanskelig å få til noe lignende i sykehus? Sykehus er noen av de mest kompliserte organisasjoner vi kjenner til å lede og arbeide i. Klinisk arbeid omsetter i praksis en svært omfattende kunnskapsbase med sterk spesialisering og mange involverte aktører. Det er store forskjeller i hvordan de ulike yrkesgruppene arbeider med pasientene, og hva slags informasjon de legger vekt på i det daglige. Bestemte undersøkelser og funksjoner kan være avgjørende for en gruppe brukere og irrelevante for en annen. Samarbeid mellom bestemte avdelinger og profesjoner gjennomføres rutinemessig for en pasientgruppe, mens det knapt forekommer for en annen. Bak dette ligger det ikke lokale særheter, men medisinske realiteter. Ikke engang legene selv har oversikt over alle arbeidsrutinene som benyttes til enhver tid i eget sykehus. Satt inn i en så sammensatt og uoversiktlig organisasjon blir enhver installasjon av et IKT-system et eksperiment hvor rutiner og arbeidsfordeling endrer karakter. Når utfordringer som varierende kvalitet på brukergrensesnitt, responstid og stabilitet av systemet kommer i tillegg, blir resultatet sjelden hva man hadde håpet. Da den papirbaserte pasientjournalen ble erstattet med en elektronisk variant for noen år siden, kunne store journalarkiver spare penger på redusert bemanning, og legene kunne glede seg over en tilgjengelig journal man ikke trengte å vente på. Samtidig oppsto imidlertid nye oppgaver i form av skanning av papirskjema fra systemer som ikke var digitalisert ennå. Journalen var tilgjengelig, men bare fra stasjonære PC'er man ikke kunne ta med deg og den var stort sett vist som endeløse ruller med tekst på små skjermer. Selv om systemenes egenskaper (og skjermenes størrelse) ble bedre med tiden, forble journalen utenfor rekkevidde til de som måtte bevege seg rundt, for eksempel gå visitt. Bærbare enheter og trådløse nettverk var riktignok blitt bedre og billigere, men ikke gode nok for klinisk bruk. Etter hvert som systemene ble i stand til å hente inn informasjon fra ulike labsystemer, og spesialistsystemer, opplevde vi at stadig større mengder informasjon var tilgjengelig, men i en stadig mindre egnet struktur. Systemene ga oss liten hjelp i finne frem til det vi trengte, med mindre vi ville se alle dokumenter eller svarrapporter av en viss type. Da elektronisk bestilling av supplerende undersøkelser begynte å bli vanlig, oppsto en ny endring i arbeidsrutiner. Det var nå mulig å sikre korrekt registrering av adressat og få bekreftet direkte at ønskede undersøkelser var underveis. Man kunne lettere å unngå dobbeltrekvireringer, og slippe å skrive de samme kliniske opplysningene om igjen for hver rekvisisjon. Dette betydde imidlertid at bestilling av undersøkelser ikke lenger lot seg delegere så lett. Noen opplevde dermed at arbeidet ble mer krevende enn før. Da enkelte sykehus tok i bruk elektronisk talegjenkjenning, kunne arbeidsprosesser forenkles og færre sekretærer trengtes til å transkribere diktatene. Legene kunne ferdigstille notatene direkte, men nye arbeidsoppgaver fulgte med for produksjon, adressering og formatering av dokumentene. I tillegg innførte teknologien nye, subtile feil i teksten som legene nå IKT i sykehus - Tveegget teknologi? Selv om IKT allerede har en lang historie i sykehusene og mange avanserte enkelt systemer finnes, går det tregt med informasjonsutvekslingen på det høyere nivå. Innad i sykehuset og mellom flere, sliter vi fortsatt med halvgode løsninger som frustrerer mer enn de inspirerer – hvorfor? Av Dr.med. Hallvard Lærum, Forsker, Stab IKT, Oslo Universitetssykehus HF. OVERLEGEN 8

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy