OVERLEGEN 3-2013 26 Jeg deltar i et samarbeidsprosjekt mellom Haukeland Universitetssjukehus, Addis Abeba University og Universitetet i Bergen, og dette prosjektet har pågått siden 2006. Hensikten er å fremme etiopisk nevrokirurgi, og spesielt å utdanne spesialister i nevrokirurgi i Etiopia. Programmet mottar finansiell støtte fra Det Norske Fredskorps (hovedsponsor), samt de to norske avtalepartene. Arbeidsutveksling er en viktig del av programmet; bl.a har nærmere 20 etiopiske LIS hospitert i 6 mnd hver hos oss. Jeg har arbeidet som nevrokirurg i Addis jevnlig siden 2008. Selve prosjektet er nylig omtalt i Kirurgen. Her kommer en liten miljørapport om hvordan livet og nevrokirurgien arter seg på over 2000 meter i Øst-Afrikas hovedstad. Jeg våkner av den monotone morgen- bønnen fra en koptisk prest. Snart er jeg ute på gaten der sola kaster et diffust lys gjennom smogen. Hypoksiske gamle lastebiler og busser stønner tungt i den tynne lufta opp de bratte bakkene til sykehuset. Det er fullt av folk. De fleste vanlige mennesker på vei til arbeid. Men midt i gatene konkurrerer tiggende tenåringsmødre som bærer barn i pose på ryggen med unggutter som selger CD-er og tyggegummi om oppmerksomhet fra sjåførene. De fleste bilistene enser ikke tiggerne og blir ved å stirre over rattet på trafikken som står bomfast framfor, men her og der glir et vindu ned og skikkelsen utenfor får fremføre sitt ærend. Nå og da beveger køen seg en meter. Langs fortauet sitter skopussere i barneskolealder, og fugleskremselaktige gate- feiere går omkring med store stråhatter og pledd og filler viklet rundt kropp og ansikt som beskyttelse mot sol, eksos og støv. Black Lion om morgenen: Som et mektig monument over fordums kommunistarkitektur ruver universitetssykehuset i skråningen. Et mylder som bier rundt en kube, folk sover på bakken, andre sitter, står i kø, går omkring, spiser, prater i telefon. De er pasienter og pårørende fra hele landet og de venter. En Macchiato med kolleger i kantina før morgenmøtet. Etiopia er kaffens hjemland ifølge innbyggerne. God er den i hvert fall; italienernes visitt på 30-tallet har satt spor ikke bare i kaffekoppene, men også i arkitekturen og restaurantmenyene. Macchiato, espresso, handleområdet Piazza, il ristorante Castelli. Morgenmøtet mandag morgen. Et dunkelt rom med betongvegger og slitte mørke trebenker. Mørke hoder og hender stikker ut av hvite frakker fra all verdens sykehus. Sahlgrenska Sjukhuset står det på en dem. Om lag 80% av Etiopias samlede kompetanse i nevrokirurgi er på plass, det vil si de tre spesialistene som er utdannet i programmet vi er med på, og en gjeng utdanningskandidater. De følger med når radiologen demonstrerer bilder ved å holde bladfilmen opp foran vinduet. Tre nakkebrudd, alle med ryggmargsskade. RTA-s. Road Traffic accidents. I Etiopia stort sett ensbetydende med fotgjenger påkjørt av bil. Et par hjernekontusjoner. En bygningsarbeider, dead on admission, Han falt ned fra et av de raklete eukalyptusstillasene som klorer seg titalls av meter tilværs på utsiden av tallrike høyhus under oppføring. Stillasrekkverk og sikringsutstyr mangler. Økonomien er hurtigvoksende sies det, men pengene ser ikke ut til å trenge inn gjennom sykehusveggene. Vi er tomme for plater og skruer til nakkefiksasjonene, og offentlig nevrorehabilitering finnes knapt. Men tyngdekraften virker, helt opp til øverste plattform. Ett skritt for mye bakover og det hele er over. Vi går til avdelingen. Pasienten som opptar sykehusets ene respirator er dårlig. Snart åpner en ny ICU. Det skal bli bedre. I sykerommene er pårørende og pasienter samlet og det lukter innestengt av mat, sykdom og mange mennesker. Røntgenbildene i konvolutter under puten. De pårørende står for mye av pleie og mat. Ett sted ligger ms X, en kvinne i 20-årene, hun er påkjørt og har vært her noen dager med hodeskade. Ingen vet hvem hun er, ingen har etterlyst henne. Selv kan hun ikke svare, ikke enda i hvert fall. Sjåføren som selv kjørte henne til sykehuset etter ulykken sitter ved senga. Det er hans ansvar å sørge for henne nå, slik Livet som nevrokirurg i Addis Abeba Tekst og bilder Morten Lund-Johansen Etiopia med sine 91 millioner innbyggere er et av verdens aller fattigste land. Dette merkes godt i alle deler av samfunnet, også i det offentlige helsevesen. Etiopia utdanner et relativt høyt antall leger, men 20-30% av disse forlater landet kort etter fullført utdannelse. Økonomiske forhold er den viktigste grunnen til at mange flytter. ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy