OVERLEGEN 3-2013 48 Feil stilt Det er ikke korrekt at det foreligger et valg som skissert innledningsvis. I det minste i et rikt land som Norge, der Statens finanser er meget gode og en relativt begrenset andel benyttes på helsetiltak (1), finnes prinsipielt fire alternative svar til spørsmålet over: 1. Bruke pengene på hjerte- transplantasjoner. 2. Bruke pengene på hofteoperasjoner. 3. Bevilge 20 millioner og dermed dekke etterspørselen etter begge typer inngrep. 4. Ikke bevilge noe, men bruke pengene på andre samfunns- oppgaver. Det blir meningsløst å drøfte prioritering som om dette utelukkende gjelder forhold innen helsetjenesten. I en offentlig finansiert helsetjeneste skjer prioritering av helsetiltak ikke i et vakuum, men i en dynamisk relasjon til alle offentlige oppgaver. Alt for ofte fanges helsepersonell i en kvasi- prioriteringsdebatt der en underliggende forutsetning er at helsebudsjettet er en størrelse totalt avgrenset fra resten av den offentlige pengebruken, og at prioritering mellom helsetjenester og andre for- mål ikke er på dagsordenen. En slik premiss er falsk. Feil adressat Innledningsspørsmålet er politisk og ikke faglig. Et helt grunnleggende element i det norske demokratiske systemet er at de folkevalgte står for en overordnet styring gjennom lovgivning og budsjett. Dette er avgjørende bl.a. for at demokratiet skal være reelt: Viktige avgjørelser må tas av noen som folket kan gjenvelge eller kaste ved neste valg – hvis ikke blir folkestyret en illusjon. Helsepersonell er ikke på valg, og dersom helsepersonellet påtar seg prioriteringsoppgaver som i sin natur er politiske, mister velgerne sin påvirkningsmulighet (2). Vi har i dag en paradoksal situasjon der det ser ut til at både politikere og leger er tilfreds med at genuint politiske prioriteringer delegeres fra politisk til faglig nivå. For politikerne betyr det at de slipper å stå til ansvar for sine prioriteringer dersom de er i utakt med velgernes ønsker. De degraderer seg selv fra beslutningstakere til retoriske klovner, og kan i stedet gjenoppstå som «den lille manns forsvarere» og være «sjokkerte» i VG når det avsløres at fru A ikke har fått sykehjemsplass eller herr B har ventet i to måneder på kreftkirurgi. Helsepersonellet på sin side er kanskje glade for den makten situasjonen gir dem; de mistror ofte politikernes Prioritering og rollefordeling Av Torgeir Bruun Wyller professor/overlege, Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus «Tenk deg at det er etterspørsel både etter flere hjertetransplantasjoner og etter flere hofteoperasjoner. For ti millioner kroner vil vi kunne dekke etterspørselen for enten det ene eller det andre inngrepet, men ikke for begge; la oss regne ut om det blir riktig å bruke disse pengene på hjertetransplantasjoner eller på hoftekirurgi!» Dette er – sterkt forenklet – essensen i de prioriteringsdebattene som ofte føres. Jeg vil her argumentere for at spørsmålet ofte blir feil stilt og at det blir stilt til feil adressat. ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy