OVERLEGEN 3-2013 49 evne til å treffe kloke beslutninger og tenker at det er bedre at avveiningene beror hos fagfolkene. Men dette er et farlig resonnement, for hvis befolkningen ikke får de helsetjenestene de forventer, vil de rette sin kritikk mot helsepersonellet og ikke mot politikerne der ansvaret for rammevilkårene rettmessig hviler. Og mer alvorlig: Lege-pasient-forholdet lider fordi pasienten vil bli usikker på om legen har som sin første prioritet å yte optimal helsehjelp eller om legen kanskje har flere agendaer. Tilsløring av interessekonflikter Mange synes å mene at man kan gjøre objektivt «riktige» valg i spørsmål lik det som ble stilt innledningsvis: optimal avveining mellom f.eks. livsforlengende og dyr behandling for de få versus symptomlindrende behandling for fler. Dette baserer seg på sammenlikning av størrelser som i utgangspunktet ikke er sammenliknbare. Forsøk på å gjøre dette «vitenskapelig», f.eks. gjennom metoder som «kvalitetsjusterte leveår» (QALYs), tilslører dette forholdet gjennom kvasivitenskapelig abrakadabra. Grunnleggende sett eksisterer det en interessemotsetning mellom folk som alle etterspør de samme helseressursene, f.eks. noen få som venter på hjerte- transplantasjon for å overleve versus flere som venter på hoftekirurgi for å bli bedre til beins. Hvem og hva som skal prioriteres er et verdivalg, og hører som sådan hjemme i det politiske rom. Fagfolk som premissleverandører Leger og andre fagfolk har likevel en sentral rolle i prioriteringer, nemlig som premissleverandører. Skal politikerne treffe de verdimessige prioriteringene vi har valgt dem for å treffe, er det jo avhengige av troverdig informasjon om effekten av ulike tiltak. Hvor lenge er det sannsynlig at pasienten i transplantasjonskø lever med og uten transplantasjon – og med hvor mye plager? Hva er effekten av å sette inn hofteprotese versus konservativ behandling med vekt på tilpasset trening? Det er mange eksempler på at fagfolk overdriver effekten av den behandlingen de selv kan tilby. Dette blir å skyve pasientene foran seg i kamp for eget revir og prestisje, og kan naturligvis ikke forsvares. Men det er også eksempler på det motsatte, og her velger jeg en «hjertesak» fra eget fagfelt: Samhandlingsreformen er i hovedsak blitt til for å begrense eldre pasienters bruk av indremedisinske sykehussenger og dermed gi grunnlag for ytterligere reduksjon i sengetallet. Dette baserer seg i sin tur på en betydelig undervurdering av den nytten akutt syke eldre har av sykehusets diagnostiske og terapeutiske kompetanse (3, 4). Samhandlingsreformen er vedtatt på grunnlag av myten om de mange unødvendige sykehusoppholdene. Denne myten har neppe oppstått av seg selv i det politiske miljøet, den må ha sine kilder i helsetjenesten. Den underliggende årsaken kan være manglende kunnskap eller bevisst feilinformering, eller mest sannsynlig en kombinasjon. Kunnskapen er begrenset i store deler av helsetjenesten når det gjelder de særlige utfordringene ved diagnostikk og behandling av sykdom hos de skrøpeligste eldre. F.eks. er det mange som ikke vet hvor kraftig eldre kan dekompensere kognitivt og funksjonelt ved akutt, korrigerbar sykdom. Dermed blir forekomsten av pasienter som «bare er demente» lett overvurdert. Det er en stor utfordring for de relevante fagmiljøene å sørge for at korrekt og oppdatert kunnskap blir spredd. Men dessverre er det også et dypt rotfestet menneskelig trekk at man har lett for å ordlegge seg slik det forventes av en – og særlig slik det forventes av folk med makt. Det virker sannsynlig at den politiske myten om de mange unødige innleggelsene av gamle også må ha sine kilder hos helsepersonell som egentlig vet bedre. Oppsummering La meg være overtydelig: Det er ikke mitt anliggende å tilrive meg prioriteringsmakt på vegne av min egen spesialitet og på bekostning av andre fag. Jeg mener leger og annet helsepersonell skal yte aktiv motstand mot at vi får oss delegert verdivalg som egentlig er politiske. Vårt ansvar er å gi politikerne edruelige premisser. Hvis politikerne velger å ikke tilby akutt syke eldre helsetjenester med positiv effekt på overlevelse og funksjon, f.eks. med begrunnelse at de uansett har begrenset gjenstående levetid eller at gamle har lavere menneskeverd enn yngre, så vil jeg protestere på det. Men da protesterer jeg i egenskap av samfunnsborger og velger. Som fagperson, derimot, er min primære oppgave å se til at politikerne og offentligheten er fullt informert om konsekvensene av de valg som treffes. • Litteratur: 1. Bakke H. Juks med helsetall. Klassekampen 9.3.2012. 2. Wyller VB, Gisvold SE, Hagen E et al. Ta faget tilbake! Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 655-9. 3. Wyller TB. En døende spesialitet? Tidsskr Nor Legeforen 2012; 132: 1843. 4. Wyller TB. For mange eller for få innleggelser? Tidsskr Nor Legeforen 2010; 130: 1702
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy