OVERLEGEN 3-2013 61 FaMe De 44 fagmedisinske foreningene utgjør en av Legeforeningens 3 akser, (lokalforeningene og yrkesforeningene er de 2 andre aksene) og de er representert i Landsstyret med 20 representanter. Denne gruppen kalles FaMe-gruppen. Leder av FaMe-gruppen har et stående tilbud om innlegg i Overlegen. Vanligvis vil også en fagmedisinsk forening presentere sitt fags utfordringer. (Red.) Når dette leses, er resultatet av Stortingsvalget kjent for lenge siden, og vi vet hva slags regjering som skal styre de neste årene. Valgkampen har vært preget av bud og overbud, løfter om penger til helse, skole og vei. Det har vært løftet frem forslag om forbedringer av eksisterende organisasjoner og om endrede styringsformer, mindre byråkratisering og satsing på kvalitet og personliggjøring. Parallelt har vi hørt historier om sviktende omsorg for eldre, om barn som går for lut og kaldt vann, om pasienter som skrives ut for tidlig til et kommunalt apparat som ikke er forberedt. Samtidig kommer det signaler fra nesten samtlige store samfunns- organisasjoner; NAV, undervisning, helse; om et økende byråkratiserings- og kontrollregime som holder på å stjele all tid og kvele tiltakslyst og motivasjon. Legeforeningens forsk- ningsinstitutt har beskrevet stadig mindre tid til pasientbehandling på sykehus, mens allmennleger og avtalespesialister klager over flere og flere rapporteringsrutiner og «tidstyver». Det siste året har jeg vært noe beskjeftiget i Meldeordningen, og har lest et antall meldinger som påpeker hendelser og nesten hendelser som kan ha oppstått på grunn av mangelfulle ressurser; personellmessige, utstyrsmessige og pga manglende kompetanse. Jeg leser meg inn «bakmeldingen» og ser for meg situasjonen i mottaksavdelingen, på fødestua, i avdelingen, og den frustrasjonen den skaper. For en som har vært opptatt av utdanning, kvalitetsforbedring og –metoder i en årrekke, synes det på mange vis å gå «feil vei». Det er kanskje for enkelt å peke på «reorganiserings- bølgen» som har herjet landet det siste tiåret som årsak. Rent umiddelbart synes det opportunt; NAV; Helseforetakene; Samhandling; og endelig farsen omkring turnustjenesten, som etter «lang dags ferd mot natt» ender opp med en byråkratisk, feilbarlig søknadsordning, som unnlater å forbedre det reelle problemet: mangel på plasser! Uansett så er det ingen «quick fix». Legeforeningen har fortjenstfullt belyst problemene gjentatte ganger og vært tungt inne med å forbedre de opprinnelige forslagene i betydelig grad. Vi ser en voldsom teknifisering og en «mekanisering» av medisineryrket. Rapporter påpeker mulig kraftig overbehandling. For noen år siden leste jeg en artikkel i Läkartidningen om at vi ikke kan «Stråle oss bort fra en anmerk- ning», dvs. at en ekstra MR-undersøkelse ikke avhjelper dårlig kommunikasjon og behandlingsoppfølging. Helsetjenesteaksjonen har sett dagens lys som en reaksjon på mange av disse skjevhetene, og fortjener vår oppmerksomhet. I særlig grad det fokus som er satt på problemet vedrørende «tjenestelojalitet vs. taushets- og fryktkultur». Dette har aksjonen satt som dagsorden for et møte. Min opplevelse er at dette er mye av kjernen i problemene vi ser i dag- at dette er det VALGET vi må ta som leger og helsearbeidere: Vil vi «jatte med»? Tør vi si fra? Hva ønsker vi? Hva risikerer vi? Hvilken integritet har vi? Hva betyr Hippokrates i dag? Selvsagt med full respekt for de som virkelig - «i sitt hjerte» - mener at reorganisering er en forbedring, uansett… ! Verre med den som bare tenker på egen karriere uansett utfallet for pasienter og medarbeidere, eller som ikke tør påpeke feil og mangler som oppstår som resultat. Og kanskje verst med den kulturen som ikke er åpen for motforestillinger og har evnen og viljen til å innrømme feil og snu mens det er tid. Det er disse valgene vi må ta som leger- kanskje er det NÅ det gjelder? Og valgperioden er ikke avsluttet 9. september, så lykke til med fremtiden! • ET VALG – tør du ta det? Av leder i FaMe Rolf S. Kirschner ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy