3 OKTOBER 2014 Tema: Sykehusorganisering – nasjonale og internasjonale sykehus
Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Jon Helle, Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Jon Helle, Edith Stenberg, Thomas Barstad Eckhoff, privat, Scanpix, Shutterstock Forsiden: Leif-Harald Ruud Opplag: 9.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. Merkur Grafisk er PSO-sertifisert Vi tar kvalitet på alvor! colorlab.no The Norwegian Color Research Laboratory Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 24.10 2014 34 8 36 18 Forsidebilde: Brua Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon Kjære kolleger Ånden må tilbake 1 år som helseminister: Det har vært kjekt Hvor går spesialisthelsetjenesten? SAMDATA-rapporten for 2013 Sykehusorganisering i Norge KRONIKK: Om lokalsykehus Endret sykehusstruktur i Telemark KRONIKK: Imperiebyggeren på Gaustad Geografisk struktur – sementerer utfordringer og hindrer utvikling Erfaring med tverrgående ledelse i Oslo universitetssykehus Artikelserie startade svensk läkardebatt NPM var en syndabock ingen hade hört talas om Går det att avskaffa NPM? «Det värsta är avprofessionaliseringen» Døde skriver ikke læserbreve The Dutch healthcare system is the best in Europe Det skotske helsevesenet - National Health Service (NHS) Mayo Clinic; can´t argue succsess Ridder av 1. klasse av St. Olavs orden «Medisinsk-faglig rådgiver» - en gisselfunksjon? Er RHF-ene blitt fredet? LEDERFORUM: Leger bør kvalifisere seg til ledelse i sykehus Krav til styring og organisering av sykehus Når arbeidsgiver vil endre arbeidsoppgavene dine Proletarisering av norske leger FaMe: Kjære kolleger FaMe: Nye storskala genetiske analyser - konsekvenser for din hverdag 3 4 6 8 11 12 13 14 16 20 22 23 24 25 25 28 30 34 36 39 42 44 46 48 52 55 56 57
Kjære kolleger Vi fortsetter i denne utgaven med selve organiseringen av sykehusene som tema etter å ha sett på samfunnsoppdraget og uro i sykehusene i de to foregående utgavene. Temaet er utømmelig, fordi det er endringer på flere plan – strukturelt med fusjoner og nedleggelser, administrativt med fortynning av den faglige ledelse og ideologisk med bekjennelse til NPM som kalibreringsverktøy for å nevne noe. Uroen i sykehusene (nr 2) henger sammen med dette, det er derfor naturlig å bruke mer plass på noe som berører vårt arbeidsliv til de grader. Omorganiseringer, prosesser og rapporteringer tar mye av det fokus faget skulle hatt – jeg er ikke alene om å mene det. Selvsagt er det slik at det «kaoset» vi ofte kan oppleve det som, er en del av den tiden vi lever i – og somman ikke uten videre kan melde seg ut av. Nye oppfatninger oppstår likevel som reaksjoner eller korrigeringer til den aktuelle tidsånd, og det gjennomdebatt. I all beskjedenhet ønsker også Overlegen å bidra til engasjement og debatt blant kolleger og kanskje også som et signal til sentrale helsepolitikere som står på distribusjonslisten. Vi har hatt en ganske engasjert debatt de siste årene også materialisert ved Helsetjenesteaksjonen, tilsvarende finner vi også i Sverige ved «Läkaruppropet». Tema for debatt er fusjoner, økonomisk motivert styring og overadministrering. Vi har tatt inn fra Sjukhusläkaren et ekserpt av noen aktuelle artikler fra den svenske debatten – til forveksling likt. Fusjoner av sykehus har lenge seilt i en logisk medvind og innsparing og kvalitetshevning er stoffene seilene er vevd av. Det har vært vanskelig å stille spørsmål ved selvfølgelighetene i dette og motargumenter blir oftest karakterisert - som protester og omkamp om lov- lig fattede vedtak. Godt da å registrere litt motvind fra annet og kompetent hold enn endringsuvillige leger, som på faglig grunnlag vurderer Gigantsykehus som feilslått politikk når det dreier seg både om kvalitets-forbedring og innsparing. Kurt R Brekke, professor ved NHH trekker tidligere i år på grunnlag av en studie han har bidratt til grunnlaget for slike fusjoner sterkt i tvil, for å si det forsiktig (se lenke). En kan jo for egen regning ha lyst til å peke på det faktum at vi helt uten annen deltagelse har fått lov til å vinne konkurransen: «Europas største sykehus» til tross for at befolkningsgrunnlaget er beskjedent i all europeisk sammenheng. Kan det være en innsikt de andre har som gjør at de ikke stiller på startstreken? Forretningsmessig tankegang har brakt samling av tjenester hos store aktører (outsourcing) inn i hverdagen og vårt forhold til arbeidsgiver – ett utslag av det vi her snakker omog somer veldig «praksisnært». Vil man vite noe om sitt «tilgodehavende» hos arbeidsgiver, måman forklare hvilket sykehus man ringer fra og samtalen blir deretter. Før vissteman hvem somhadde «mappami» og den som hadde den kjente eieren. Trenger man IKT-hjelp til helt nødvendige kliniske verktøymå det «opprettes sak»med by, sykehus, romnummer, ITUnummer osv – og ventetidene er absurde. Jeg tror det kan være et produkt av avstanden til den som ringer – vi er ansiktsløse og kan lett settes i kø. Den tidligeremodellenmed «interne vedlikeholdssytemer» kan sammenlignes med naturens egen ide omhvert individ sitt eget immunsystem. Outsourcing av immunapparatet med mulighet til å rekvirere tjenesten ved behov, er vel neppe likeverdig? Vi bringer denne gangen en historisk gjennomgang avHovedstadsprosessen som stadig er på vei inn i en ny fase, ved Professor Rune Slagstad. At store omveltninger somdette foregår med nesten fraværende offentlig debatt når det angår såmange er hans viktige poeng ogmange vil kanskje oppfatte den somkontroversiell. Grundig analyse og et meget solid faglig plattformgjør den interessant og riktig å bringe i en debatt somaltså i det store har fått seilemye i medvind. Til sist har vi tatt initiativ til å etablere en ny spalte – for våre medlemmer som tilhører Ledergruppen og vi har invitert Avdelingssjef Einar Husebye til å innvie spalten med en begrunnet oppfordring til kolleger om å søke lederskap! Men aller først – Arne Refsum intervjuer Høie som var vaktbikkje i opposisjon – etter ett år i poisjon; god fonøyelse! • OVERLEGEN 3-2014 3 Se lenke: http://paraplyen.nhh.no/paraplyen/arkiv/2014/februar/gigantsyke/
OVERLEGEN 3-2014 4 Foretaksmodellen og fenomenet profesjonsnøytral ledelse har gjort mye med legenes hverdag. Som en kollega sa det: «Hvem hadde ant at det skulle gå så dårlig med den faglige autoriteten!» Pene tall om produksjon og hva det måtte være kan ikke skjule det faktum at legenes ønske om å utøve god legekunst og humanisme kveles av «økonomisme». Altså; Legens opplevelse av at faglige argumenter drukner i skyggen av den økonomiske bunnlinjens sterke lys. At produksjonsmål har forrang for klinisk skjønn og fornuftig bruk av ressurser og kompetanse. At rammene for god fagutøvelse og oppfyllelse av pasientrettighetene ikke er vide nok. At effektiviseringen i sykehusene har gitt for liten tid til pasientene. At legene må ta ansvaret uansett. Og ekstra utmattende er det hvis en leder uten nødvendig faglig innsikt, kanskje ei heller med ønske om å ville forstå, overkjører faglige argument med tung og blind lojalitet til overordnet nivå. Da blir New Public Management og enhetlig profesjonsnøytral ledelse gjensidig negativt forsterkende. Det er farlig at den gode ånden, X-faktoren som gjør at vi yter den ekstra innsatsen, slukner smått om senn i hver enkelt fagperson. «Jeg bare er her. Og går hjem når klokken er fire». Da drepes noe av det som bygger faget og helsetjenesten. Og tryggheten, lojaliteten og trivselen reduseres. Pasientene vil etterhvert kunne merke dette. Dette er ikke syt over tapte skanser og privilegier fra rebeller eller primadonnaer. Dette er gjenfortelling av frustrasjoner fra grasrotfolk og hverdagsslitere. Som ikke merker verdsettelsen av egen kompetanse og innsats. Vi må få gløden tilbake i de mange øyne som er blitt matte. Krefter som ødes på frustrasjon og irritasjon, må vendes til beste for helsevesenets samfunnsoppgave. Vi må få tilliten tilbake, lagånden og samarbeidsånden mellom ansatte og ledere. Rommet for omtankens kraft. Og viljen til å strekke seg for felles ansvar og sammen finne gode løsninger. Da må legenes faglige kompetanse både i bredde og dybde være grunnmuren i sykehus, og faget med pasienten i sentrum må ha høyest rang. Uten forkleinelse for alle andre yrkesgrupper i sykehus som også må få kjenne at fagligheten deres blir verdsatt og foredlet. For pasientenes og fagutviklingens beste. Spørsmålene er: Er foretaksmodellen med sin store oppmerksomhet på kalde tall problemet? Er modellen bare litt syk eller døende? Kan den reddes med justeringer? Vil mer penger hjelpe? Svarene vil avhenge av posisjonen til svareren. Men ingen bør svare uten å vise forståelse for at symptomene i sykehusene er alvorlige. Noe MÅ endres. Investering i den ansatte fagkapitalen er trolig det mest effektive for å få god «bunnlinje» på alt som er viktig å måle. For både pasienter, ansatte og sykehuseier. Denne lederoppgaven må prioriteres nå. • Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ›› ÅNDEN MÅ TILBAKE Ånden må tilbake En livsviktig x-faktor er svekket i sykehusene. Ingen må tro den kommer tilbake av seg selv.
dips.no/panorama JENSEN, Per Olav 12.03.1943 - 71 år - Mann 25.08.14 kl. 10.46: Morfin 10mg/ml i.v., 1,0 ml Oversikt, kvalitet og trygghet. I den kliniske tidslinjen i DIPS vises all klinisk informasjon i ett bilde. Ledende leverandør av e-helse til norske sykehus siden 1987. ENABLING EFFICIENT HEALTHCARE
OVERLEGEN 3-2014 6 «Det har jo ikke akkurat vært stille, og det er jo reservasjonsmuligheten som har tatt mest oppmerksomhet i media. Jeg storkoser meg i dette arbeidet. Det tas avgjørelser hver dag som kommer til å ha virkning på helsetjenesten. Dette er langsiktig arbeid, og selv om jeg gjerne ønsket å bli minister, så må jeg innrømme at det er en stor forskjell sammenlignet med annet arbeid. Jeg hadde forberedt meg på det å ha politiske løsninger.» Hva har dere oppnådd til nå? «Det viktigste til nå har vært revidering av den forrige regjeringens budsjett. Denne regjeringen er meget tydelig på satsingen på rus og psykisk helse. Vi har startet arbeidet med å utnytte ledig kapasitet og redusere ventelistene. Vi jobber mye med fritt behandlingsvalg i spesialisthelsetjenesten.» Hva betyr regjeringens økning i ISF- andelen fra 40-50%? Er vi ikke bare tilbake til der hvor foretaksreformen startet? «Kaoset i sykehusene i årene etter 2002 skyldtes økt aktivitet som det ikke var bevilget til. Nå er denne finansiert. Fra 2001-2005 var ikke reformen ferdig, åpningsbalansen var ikke på plass, noe som genererte store underskudd, i hvertfall på papiret. Skulle sykehusene gått i balanse i den perioden, ville det ført til store kutt i pasientbehandlingen. Inntil 2010 var aktivitetsveksten underfinansiert, noe som førte til mye uro. Nå er det gjort en stor jobb i foretakene, og samtidig er det 1 år som helseminister: Det har vært kjekt Helseminister Bent Høie intervjuet av Arne Laudal Refsum ›› Helse- og omsorgsminister Bent Høie tar i mot oss på sitt kontor i departementet. Han virker overraskende opplagt, tidligere ministre har ofte fått et slitent og grått drag etter et år i posisjon.
OVERLEGEN 3-2014 7 budsjettert med vekst. Denne veksten skal prosentvis være større i rus og psykiatri enn i somatikken.» I et tidligere intervju med Overlegen uttrykte du bekymring for at daværende helseminister brukte et språk som var ansvarsfraskrivende: Man la til grunn at…, jeg forutsetter at.. Du har ikke gått i samme felle selv? «Nei, jeg mener at jeg har vært meget tydelig på at noe av ansvaret, f.eks. ved nedleggelse av akuttfunksjon ved Rjukan er mitt som minister. Dette ansvaret har jeg ikke skjøvet ned på foretakets styre, det er mitt ansvar. Når det gjelder f.eks. vurdering av sommerstengte sykehus i helse-Nord, måtte de utrede dette selv, men dersom de hadde gått inn for en slik ordning, måtte jeg tatt stilling til dette. Nå ble løsningen at Helse-Nord ikke ønsket en slik løsning.» Hvordan går arbeidet med nasjonal sykehusplan? «De 3 arbeidsgruppene er godt i gang. En departementsgruppe har vært Norge rundt og samlet innspill. Den beskrivende delen av arbeidet vil være ferdig i løpet av høsten. Den andre delen, som peker ut fremtidig retning vil komme i løpet av våren.» Vil sykehusene bli delt inn som nå i lokal, sentral og universitetssykehus? «Et av formålene er å rydde opp i begrepene og innholdet, og å lage forståelse for et slikt innhold. Det er pasientens helse og pasientens behov som må være det sentrale. Arbeidet har vært godt mottatt av de som jobber i sykehus. De føler at dette har betydning for jobben de skal gjøre.» Vil en nasjonal sykehusplan føre til ytterligere sentralisering? «Målet i nasjonal sykehusplan er å ta utgangspunkt i pasientforløpene, ikke institusjonene. Det skal være klare tids- punkt for tverrfaglige beslutninger. Det kan være ønskelig med oppfølging lokalt, men behandling hos spesialistene Kreft er her lokomotiv for slik endring.» Lærerstreiken er akkurat avsluttet etter stor uenighet om arbeidstid. Det er også stor uenighet mellom Spekter og Legeforeningen/Akademikerne om arbeidstid, og det oppgjøret har også gått til mekling. Orker regjeringen nok en konflikt? Vil det å ha mer aktivitet på kvelden gi mer aktivitet lokalt, eller bare flytte aktivitet fra dagtid til kveldstid? «Jeg kan ikke gå inn på slike spørsmål, da jeg ikke er arbeidsgiver. Det er tverrpolitisk ønske om lengere åpningstid. Helsetjenesten er til for pasientene. Man skal også utnytte ressursene på en bedre måte enn i dag, men hensikten er ikke å flytte arbeid fra dag til kveldstid. Det handler om å ta vekk tidstyver for leger og sykepleiere, og gi pasientene kortere ventetid. Ved å se på pasientforløpene kan man ta vekk uhensiktsmessig organisering, slik man har sett ved f.eks. OUS.» •
OVERLEGEN 3-2014 8 Viktige spørsmål er knyttet til finansiering (hvordan vil vi hente inn ressurser, hvordan vil vi fordele ressursene ut, hvordan vil vi betale de som leverer helsetjenestene), struktur (få store enheter, mange mindre enheter, spesialiserte eller differensierte enheter, private eller offentlige enheter) og styring (sentral eller desentral, administrativ eller politisk, målbasert eller regelbasert). Kombinasjonen av de valg vi gjør vil definere hva slags helsesystem vi har, og bestemme rammebetingelsene for så vel den enkelte helsearbeider som for pasientene. Det er en levende helsepolitisk debatt i Norge rundt alle disse spørsmålene. Finansiering opptar mange, både i forhold til hvor mye ressurser vi kan (bør) ta oss råd til å bruke i helsetjenesten, og i forhold til hvordan de ulike delene av tjenesten (sykehus, spesialist, allmennlege) skal finansieres. Debatten rundt styring dreier seg i stor grad om forholdet mellom administrativ og politisk styring og mye om den formen for styringslogikk som kalles «new public management». Endelig diskuteres struktur, og da særlig knyttet til størrelse. Sammenslåingen av Helse Øst og Helse Sør ga som resultat et Oslo Universitetssykehus som også i internasjonal målestokk er et stort sykehus. Snart 13 år etter foretaksreformen har 50-60 sykehus blitt reorganisert inn i 20 helseforetak. I noen tilfeller er dette i stor grad orgaHvor går spesialisthelsetjenesten? Av Jon Magnussen, Professor i helseøkonomi Institutt for Samfunnsmedisin, Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet ›› I Norge har vi bestemt oss for å ta et kollektivt ansvar for at befolkningen får dekket sine grunnleggende behov for helsetjenester. Det innebærer også at vi, som et kollektiv, må gjøre valg i forhold til hvordan vi vil utforme helsetjenesten.
OVERLEGEN 3-2014 9 nisatoriske endringer, i andre tilfeller har sammenslåing også fått konsekvenser for fordeling av funksjoner mellom sykehusene. For spesialisthelsetjenesten har den siste 10-årsperioden vært preget av stramme økonomiske rammebetingelser. Tilførselen av ressurser har vært på et nivå hvor det akkurat har vært mulig å holde tritt med befolkningsveksten. Enhver kvalitetsforbedring eller økning i aktivitet ut over det befolkningsveksten tilsier har sektoren imidlertid måttet ta ut gjennom økt produktivitet. Foretaksmodellen plasserer ansvaret for både drift og investeringer lokalt. Kombinert med stramme statlige lånerammer og høye krav til egenfinansiering har dette gitt ytterligere press på økonomistyring og forsterkede krav om produktivitetsvekst. Innføring av ny inntektsfordelingsmodell fra 2009 har gitt større utfordringer i Helse Sør-Øst enn i de tre andre regionale helseforetakene. Endelig forsterkes en opplevd ressursknapphet også av et åpenbart etterslep på investeringssiden. Med dette som bakteppe; hvilke veger er det mulig å se for seg videre for spesialisthelsetjenesten i Norge? Har dagens modell spilt falitt? Er det mulig å gjøre enkle (eller kompliserte) grep som vil gi en bedre helsetjeneste? Skal man slutte å snakke økonomi, forkaste NPM, se til Skottland/Nederland/Tyskland, slippe fri det private supplementet, avvikle de regionale helseforetakene, øremerke midler til investeringer, legge alle beslutninger om funksjonsfordeling til Stortinget etc etc. Spørsmålene er mange, svarene dessverre ofte færre, men meningene alltid sterke. Her er noen innspill: Vi må i større grad enn i dag skille diskusjonen av hvor mye ressurser vi («det kollektive vi») ønsker å bruke på helsetjenester fra diskusjonen av hvordan tjenesten skal organiseres og styres. Jeg tror at mye av den kritikken som i dag rettes mot foretaksmodell,
OVERLEGEN 3-2014 10 finansieringsordninger og styringsstrukturer kan forklares i det siste tiårets stramme økonomistyring, mer enn i en modell som ikke fungerer. For å illustrere: I 2013 benyttet vi 3,5 % mindre pr innbygger til somatiske spesialisthelsetjenester enn i 2004. Hadde dette tallet isteden vært 3,5 % mer ville det tilsvare et beløp på om lag 6 milliarder kroner. Det er det samme som to års drift av Sykehuset Østfold, eller nok til å dekke renter og avskrivinger på en investeringspakke på opp mot 100 milliarder. Nå er det imidlertid slik at det ikke finnes friske penger til helsetjenester (eller for den saks skyld olympiske leker). Ønsker vi å benytte mer ressurser på helsetjenester innebærer det at mindre ressurser blir tilgjengelig til å dekke andre behov. Vår utfordring er å fastslå hvor mye av fellesskapets ressurser vi ønsker å bruke på fellesskapets helsetjenester, eventuelt om vi vil dra inn privat kjøpekraft til fordel for offentlig finansierte helsetjenester – med andre ord øke skattene. Selv om vi må være tydeligere på hvor mye ressurser vi vil prioritere til offentlig finansierte helsetjenester skal vi selvsagt ikke skygge unna en debatt om organisering, finansiering og styring. Tre forhold kan trekkes fram: Politisk/administrativ/helsefaglig For det første må grensen mellom hvilke typer beslutninger som skal være politiske, hvilke som skal være administrative og hvilke som skal være helsefaglige gås tydeligere opp. Foretaksmodellen baseres på en forestilling om at politikerne bør styre på de overordnede, strategiske beslutningene, mens lokale styrer og administratorer skal gis stor frihet i organisering og utforming av tjenestetilbudet. Mange mener at politikerne gjennom denne modellen gir fra seg for mye av den politiske styringen. På den andre siden kan det argumenteres med at Helseforetaksloven gir tilstrekkelig grunnlag for politisk styring; utfordringen er at politikerne kan synes å gjemme seg bak foretakenes styre og administrasjon. Fjerning av RHFene vil ikke løse denne utfordringen, snarere mister vi den muligheten til regional strukturering av tema som dagens modell gir. Det vi trenger er politikere som er tydelige (og konsistente) på hvilke typer beslutninger de vil og ikke vil blande seg inn i. Nasjonalt/lokalt For det andre må grensen mellom hvilke beslutninger som skal fattes sentralt (nasjonalt, om man vil) og hvilke som kan fattes lokalt gås opp på ny. Et eksempel kan være dagens investeringsregime. Etter foretaksreformen har sykehusene måttet vurdere fordelingen av (knappe) budsjetter på arbeidskraft og utstyr/bygninger. Det positive er at drift og investeringer nå planlegges helhetlig, i tillegg til at dette legger press på sykehusene i forhold til en effektivisering som kan frigjøre midler til investeringer. Det er imidlertid også uheldige sider ved denne ordningen. Investeringer som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme, i den forstand at de kan finansieres av reduserte driftskostnader synes vanskelig å få realisert. Det er sørgelig å se styrer i helseforetak som er uten vilje og evne til å vurdere en investerings mulige gevinst i form av høyere kvalitet i pasientbehandlingen. Også sykehusinvesteringer må vurderes ut fra samfunnsøkonomiske kriterier. Strenge krav til egenkapital (før 50 %, nå 30 %) og stramme lånerammer gjør også at noen investeringsprosjekt i praksis synes nær uoverkommelige. En mulig veg ut av dette uføret er en sterkere nasjonal styring (og finansiering) av investeringsbeslutningene. Samtidig er det ikke noe praktisk til hinder for at sykehusene – etter en periode med nødvendige oppgraderinger – fremdeles kan gjøres ansvarlig for fortsatt å se drifts- og investeringsbeslutninger i sammenheng. Økonomiske incentiver For det tredje må man vurdere bruken av økonomiske insentiver i helsetjenesten. Vi ønsker ikke en helsetjeneste hvor de som driver pasientbehandling skal motiveres ut fra hva som kan gi sykehuset inntekter. Samtidig kan man ikke aksjonere seg bort fra begrensede ressursrammer; helsepersonell må derfor hele tiden tenke ressursbruk og kostnader. I møtet med helsevesenet ønsker vi oss den nærsynte lege som kun ser oss og våre problemer. Som representanter for fellesskapet har vi behov for leger som kan løfte blikket og se at også de ressurser som benyttes på pasienten der og da har en alternativ anvendelse. Vi trenger dermed et finansieringssystem som belønner de sykehusene som leverer god og nødvendig pasient- behandling uten unødig bruk av ressurser. Vi trenger et system som oppmuntrer til kvalitet, men ikke til høy kvalitet for de få på bekostning av tilbudet til de mange. Mange land har lett – og leter – etter et slikt system, ingen har meg bekjent funnet det. Å tro at en fag- og ikke økonomidrevet sektor skal klare dette uten bruk av noen form for insentiver er imidlertid i beste fall dristig. Til slutt: Det største utfordringer helsetjenesten i Norge står ovenfor er verken ISF, DRG, eller NPM. Vi slipper heller ikke i Norge unna den demografiske utviklingen. I korte trekk betyr det at vi vil bli relativt flere som vil konsumere og relativt færre som vil produsere helsetjenester. Helsetjenesten vil i økende grad måtte konkurrere med andre gode tiltak om knappe personellressurser. Dette vil sette vår evne til å prioritere og vår kollektive vilje til å finansiere helsetjenester på prøve. Hvor mye av etterspørselen som vil lekke ut i en stadig større privatfinansiert sektor er ikke lett å si. Vegen til det todelte helsevesenet er imidlertid kort. Mon tro om ikke et helsevesen hvor tilgangen blir bestemt av behov, og ikke betalingsevne, kunne være noe å lage en aksjon for å bevare? •
OVERLEGEN 3-2014 11 I 1980 var det knapt 22 000 somatiske senger i norske sykehus. Beleggsprosenten var 78 %. Litt over tretti år senere er sengeantallet mer enn halvert, til ca 10 800 senger. Belegget har økt til 93 %. Endrede arbeidsformer og pasient- forløp forklarer en del av dette. I 1980 var liggetiden om lag 10 døgn. I dag er gjennomsnittlig liggetid for akutte somatiske innleggelser 4,5 dager. Bare Israel og Tyrkia har hatt kortere liggetid enn Norge de seneste årene. I 2000 var det 85 % gjennomsnittlig belegg i norske sykehus. Dette har nå økt til 93 %. OECD har forklart dette med det lave sengetallet i Norge. I samme periode har gjennomsnittlig belegg i OECD-landene vært relativt konstant rundt 78 %. Internasjonale anbefalinger setter 85 % belegg som øvre grense for forsvarlighet, og Statens Helsetilsyn gav i 2001 anbefalinger i tråd med dette. Også Helse- og omsorgsdepartementet har i 2005 gitt uttrykk for bekymring for dette. Likevel har denne utviklingen bare fortsatt som før, og den årlige SAMDATA- rapporten for 2013 fra Helsedirektoratet bekrefter dette, både for årene 2003- 2013 og for utviklingen fra 2012 til 2013. Denne rapporten har siden 1990-tallet vært utgitt årlig av SINTEF Helse og Norsk Pasient-register, som fortsatt har en sentral rolle i utarbeidelsen av rapporten. Formålet med rapporten er å gi svar på mange sentrale og grunnleggende helsepolitiske spørsmål om spesialisthelsetjenesten i Norge. Fra 2012 til 2013 ble antall effektive disponible senger ved somatiske sykehus redusert med 2,2 %, og en reduksjon på 18,6 % siden 2003. I det psykiske helsevernet ble antallet døgnplasser redusert med 2,5 % for barn og unge og med 3,7 % for voksne fra 2012 til 2013. Rapporten gir gode data for ressurs- bruk, antall behandlinger, produktivitet, personell, senger, aktivitet og kostnader mv. Det ene av hovedmålene for spesialisthelsetjenesten er dermed godt dekket i rapporten. Derimot sier rapporten lite eller ingenting om de tre andre hovedmålene: forskning, utdanning av helsepersonell og pasientopplæring. Rapporten gir også lite differensierte data for investeringene (bortsatt fra mht bygninger), og det er svært vanskelig å finne noe særlig om IKT-satsing eller data for administrativ personell eller byråkrati, eller kostnader knyttet til dette. SAMDATA-rapporten ser på utviklingen i kostnadene i spesialisthelsetjenesten 2003- 2013, og viser et helt tilsvarende bilde som vi tidligere har påpekt i OECDs tall for de totale helseutgiftene, nemlig at aktivitetsøkningen og ressursveksten totalt sett har vært på omtrent samme nivå som befolkningsveksten, men det har vært en dreining fra døgnbehandling til poliklinisk behandling. Kostnadene per innbygger til spesialisthelsetjenesten har altså vært stabile samlet fra 2003 til 2013, men har falt litt fra 2009 til 2013, spesielt fra 2012 til 2013. Dette gjelder på landsbasis, og i tre av de fire helseregionene. Innen somatisk behandling påvises det økt produktivitet de siste fem årene og noe lavere kostnadsvekst enn befolkningsvekst. Gjennomsnittlig liggetid for døgnoppholdene har blitt redusert i hele perioden 2003- 2013, men styrken på reduksjonene varierer mellom pasientgruppene. De private kommersielle sykehusenes andel av behandlingene var 3 prosent i både 2003 og 2013. Det er dog en økning i antallet leger i private sykehus på 12 % fra 2012 til 2013, til 64 leger, mens veksten i antall leger i spesialisthelsetjenesten samlet er på 3,5 % som er meget høyt, men lavere i psykisk helsevern og blant avtalespesialister. Også den langsiktige veksten i leger i spesialisthelsetjenesten fra 2003 til 2013 er meget høy, og andelen leger har økt fra 12 % til 15,4 %. I det psykiske helsevernet, både for voksne og for barn og unge, var det en faktisk nedgang i antall pasienter/ utskrivninger fra 2012 til 2013, for første gang siden 1998 (eller tidligere). Denne utviklingen må vi anta skyldes dels den fortsatte dreiningen fra innlagte pasienter til dagbehandling og poliklinisk behandling, både i somatikk og psykiatri, og dels at produktiviteten i somatisk spesialisthelsetjeneste har økt med nær fem prosent fra 2009 til 2013. Økonomien i helseforetakene ser ut til å være under langt bedre kontroll enn tidligere. De siste fem årene har helseforetakene samlet gått med regnskapsmessig overskudd, og alle de fire helseforetakene har gått med overskudd hvert år med unntak av Helse Sør-Øst i 2009 og i 2011. Men samlet for 2002- 2013 er det fortsatt et underskudd på 4,13 milliarder kroner, hvorav Helse Sør-Øst står for 3,92 milliarder kroner. • SAMDATA-rapporten for 2013 De viktigste funnene: • Ingen kostnadsvekst per innbygger i spesialisthelsetjenesten de siste ti årene. • Stadig færre senger, redusert liggetid, økt beleggsprosent og økning i dagbehandling. • Stor vekst i antall leger i somatiske sykehus. • Produktiviteten i somatisk spesialisthelsetjeneste har økt med nær fem prosent fra 2009 til 2013. Anders B. Taraldset, Statistikksjef (cand. oecon.), Medisinsk fagavdeling ›› Se lenke: http://helsedirektoratet.no/publikasjoner/samdata-spesialisthelsetjenesten-2013/Sider/default.aspx
OVERLEGEN 3-2014 12 Argumenteringen Norge har stor spennvidde fra behov for lokalsykehus på nærmest hver tue til store sentraliserte enheter. Argumenter i debatten om nedleggelse av lokalsykehus har i media vært fra at da ender det med at alle bør bo langs Bygdø Alle’ med et gigantstort sykehus i Oslo eller at dersom det er livsviktig med sykehus på Rjukan grunnet stor avstand til større sykehus er det kanskje andre kommuner som også burde få sitt eget sykehus. Hva er en rimelig og funksjonsdyktig størrelse på et lokalsykehus og hvor stort bør befolkningsgrunnlaget være? Hva er akseptabel reiseavstand til syke- hus? Gjelder andre retningslinjer i sør enn i nord? Vegkvalitet og værforhold er ikke uvesentlig. Hvor stort bør sykehuset være for å kunne opprettholde et god faglig miljø? Faglige og økonomiske faktorer spiller inn. Konsekvenser for lokalsamfunnet ved nedleggelser kan være store. Hvor stor er gevinsten ved sammenslåing og når blir sykehuset så stort at det ikke er rasjonelt men heller dysfunksjonelt og uøkonomisk? Overlegen har invitert forkjempere og motstandere til nedleggelse til å presentere sine synspunkter; Bess Margrethe Frøyshov og Frank Hvaal ved Sykehuset Telemark argumenterer for sine synspunkter for sentralisering og Oddvar Øygarden, Petter Berg og Mads Gilbert presenterer argumenter mot i en revidert kronikk. Sykehusorganisering i Norge Hvilke lokalsykehus bør/kan bevares og hvilke nedlegges Nedleggelse av lokalsykehus er etter hvert et velkjent fenomen i vårt langstrakte land. Temaet har også blitt aktuelt i Telemark med vedtak om nedleggelse av akuttfunksjonene på Rjukan og i Kragerø. OVERLEGEN har invitert motstandere og tilhengere av sentralisering til å presentere sine synspunkter. Av styremedlem Arne Runde ›› Kragerø sykehus Rjukan sykehus
Sykehuset Telemark HF har lenge villet legge ned sykehusene på Rjukan og i Kragerø for å spare penger. Saken ville havne på helseministerens bord og Høie lovet å sette seg godt inn i saken før noen beslutning ble fattet. 5. juni besluttet han overraskende å legge ned Rjukan sykehus med akuttfunksjoner og døgnsenger, nøyaktig slik det regionale helseforetaket Helse Sør-Øst ønsket. Hva betyr et løfte for Bent Høie? Vi trodde jo han mente det da både han og verdipartiet Høyre lovet at ingen lokalsykehus skulle nedlegges. Løftebruddet Rjukan sykehus bør være tungt å svelge for alle som trodde at et ord var et ord selv for politikere. Høie har begrunnet nedleggelsen med henvisning til pasientsikkerhet, kvalitet og brukernes mening. Dette er påstander som mangler dokumentasjon og saklige argumenter. Statsråden bygger trolig på det Sykehuset Telemark HF (STHF) har levert. Vi tror nok ministeren mener å ha satt seg grundig inn i «alle sider ved saken», men informasjonen hans må ha vært ensidig og tendensiøs når han så bastant hevder at nedleggelse tjener pasientsikkerhet, kvalitet og brukerønsker. Lokalbefolkningen har rett til sikkerhet og god helseberedskap, det har også de mange hytteturistene i øvre Telemark. Ambulansetjenesten påstås å kunne gi pasientene bedre sikkerhet enn dagens akuttmottak med erfarne anestesileger, indremedisinere, kirurger, kompetente og erfarne sykepleiere støttet av røntgenavdeling og laboratorium med blodbank. Vi vet at Tinnsjøveien, som er hovedveien for å nå akuttsykehus sør i Telemark stenges hver vinter. Det er ofte ikke flyvær for luftambulansen. Sist vinteren varte denne situasjonen i tre uker, og da må bilambulansene kjøre en betydelig omvei som dobler eller tredobler tiden til sykehus. Ambulansetjenesten har dyktige fagfolk, men det er ikke et «rullende sykehus». Et eksempel er den vanlige, viktige og tidskritiske diagnostikken og akuttbehandlingen av hjerneslag som må skje på sykehus. Nedlegging av Rjukan sjukehus pålegger innbyggerne i opptaksområdet et obligatorisk tidstap ved hjerneslag som neppe ville blitt akseptert av byenes innbyggere. Norske sykehus måles på kvalitet ved behandlingsresultat av viktige medisinske tilstander. Rjukan sjukehus topper kvalitetslisten blant sykehusene i Telemark. Også pasienttilfredshet måles som uttrykk for kvalitet, og Rjukan ligger høyere enn Skien. I dokumentasjonen fra STHF hevdes det at brukerne ønsker et styrket sykehus i Nedre Telemark, men utvalget av brukerne som er blitt hørt er skeivt fordi alle er fra Skien-området. Spør man derimot Tinn FFO, Eldrerådet og andre relevante brukere i Tinn, har alle gått klart mot nedleggelse av Rjukan sykehus. Helseministeren vet at det er et lovpålagt krav å innhente uttalelser fra relevante brukere. Prosessen bak STHFs dokumentasjon har vært skandaløst udemokratisk. I gruppen som behandlet organisering av akuttmedisinen i Telemark, satt det én lege fra Rjukan, fem fra Skien og to ledere fra Skien. De var altså sju mot én i Rjukans disfavør. Ikke overraskende ville gruppen at Skien måtte få mer ressurser, og Rjukan nedlegges. Sentralisering av funksjoner til gigantiske sykehus skal løse det meste, skal vi tro tilhengerne, som vil legge ned lokalsykehus og akuttberedskapen i distriktene. Det er utelukkende den økonomiske bunnlinjen som teller, ikke kvalitet i diagnostikk, behandling og omsorg. I dette langstrakte landet, der verdiene skapes i hele landet, må vi ta et oppgjør med den udokumenterte troen på at sentralisering løser alle problem. Norge har allerede langt under gjennomsnittet sykehussenger per innbygger sammenliknet med andre OECD-land. Beleggsprosenten er skyhøy og uforsvarlig. De store spesialiserte sykehusene klarer ikke løse sine pålagte oppgaver på grunn av kapasitetsmangel. Økende svingdørspolitikk, stadig kortere innleggelser, stadig lengre reiseavstander for distriktenes befolkning, og økende reinnleggelser er ikke god pasientbehandling. Nærhet til eget sosialt nettverk, lokalkjente helsearbeidere og tid nok til å utrede ferdig også de enkle helseplagene er god pasientomsorg. Det tilbyr lokalsykehusene. Økonomi trumfer befolkningens interesser, distriktene og rasjonell medisin. Når den snevre bedriftsøkonomiske bunnlinjen trumfer den samfunnsøkonomiske bunnlinjen, vil velferdsstatens institusjoner alltid tape – på papiret. I virkelighetens verden er lokalsykehus, god primærhelsetjeneste der folk bor, sammen med desentralisert skole og gode kommunikasjoner den beste samfunnsøkonomiske investeringen på kort og lang sikt. Lokalsykehusenes fagmiljø er tuftet på tålmodig bygging over svært lang tid. Det tar ikke mange pennestrøkene og kjappe vedtak å rive dem ned. Vi håper Høie har betenkt også denne konsekvensen i sin hastige beslutning.• Før valget lovte Høyre og Bent Høie at ingen lokalsykehus skulle legges ned. De regionale helseforetakene skulle avvikles. KRONIKK: Oddvar Øygarden, Petter Berg og Mads Gilbert ›› OVERLEGEN 3-2014 13
OVERLEGEN 3-2014 14 Sykehuspsykiatriske tjenester er lokalisert i Skien. De distriktspsykiatriske senterne i Øvre og Nedre Telemark, har til sammen aktivitet i sju av Telemarks 18 kommuner. I tillegg har helseforetaket delregionsoppgaver innen plastikkirurgi, fertilitetsbehandling, arbeidsmedisin og medisinsk genetikk. Sykehusaktiviteten i dag, er utpreget desentralisert og med til dels svært avanserte tjenestetilbud til et lite befolkningsgrunnlag. Det var et behov for en gjennomgang av og modernisering av vårt tjenestetilbud med hovedfokus på behandlingskvalitet og pasientsikkerhet. I januar 2013 ga styret et mandat for dette strategiske arbeidet. Et omfattende prosjekt som involverte våre egne fagfolk, tillitsvalgte, samarbeidspartnere og ikke minst brukere ble etablert. I «Utviklingsplan Sykehuset Telemark HF» (se www.sthf.no) skulle kvalitet og pasientsikkerhet, faglige krav og anbefalinger, kompetanse og robuste fagmiljø og økonomisk bærekraft vekt- legges i den videre utviklingen av STHF. Bredt sammensatte faggrupper, der over halvparten av medlemmene var leger, ble etablert. Tung legedeltagelse var avgjørende for arbeidets faglige forankring og for gode vurderinger av hvilken medisinsk kunnskap og utvikling tjenestetilbudet vårt skulle ivareta nå og i de kommende årene. Det var til sammen ca 100 deltagere både fra sykehuset, kommuner og brukerorganisasjoner, og disse fikk i oppgave å beskrive hvordan både det planlagte og akutte tjenestetilbudet måtte utvikles for å ivareta de definerte krav og kriterier. Arbeidet med utviklingsplanen bygget på å desentralisere det som var mulig, samt å sentralisere det som var nødvendig. Rådene fra faggruppene var basert på bred konsensus, dog med klart uttrykt motstand fra noen av medlemmene i gruppene som jobbet på sykehus der tjenester ble foreslått endret/ lagt ned. Retningen var klar; • Faggruppen som jobbet med psykiatritilbudet ønsket et videre sterkt desentralisert tilbud med distriktspsykiatriske sentre (DPS) som en bærebjelke lokalt, i tillegg til en sentralisert sykehuspsykiatri ett sted i Telemark. • Faggruppene som jobbet med somatikk ønsket en klar sentralisering av akuttfunksjoner både innen kirurgi og indremedisin, samt døgnbaserte behandlingstiltak. Anbefalingen var å redusere antall akuttmottak og somatiske sykehus med døgndrift fra fire til to steder i Telemark. STHFs psykiatritilbud videreføres i hovedtrekk. Utviklingen innenfor det psykiatriske behandlingstilbudet innebærer en videreføring av en desentralisering som allerede er godt i gang. Utviklingsplanen bygger opp under intensjonene i Samhandlingsreformen og andre politiske reformer som tilsier at kommunene i større grad enn tidligere skal ta hånd om sine «lettere syke» psykiatripasienter i hjemkommunen, med god støtte fra DPS og ambulerende team i spesialisthelsetjenesten. STHFs somatiske tjenester samles i to sykehus med akuttfunksjon og døgnaktivitet, og to rene dagsykehus. For somatikk er det en global utvikling der den høyspesialiserte medisinen sentraliseres til større sykehusenheter, mens de enklere behandlingstilbudene desentraliseres slik at tilbudene gis så nær brukerne som mulig. Innenfor akuttmedisin er det forskningsmessig solid dokumentasjon på at høyt behandlingsvolum skaper bedre overlevelse og behandlingskvalitet. Overlevelse etter hjerteinfarkt og multitraumer har økt signifikant etter at det er opprettet hjertesentre og traumemottak. Høyt behandlingsvolum, spesialkompetanse, tverrfaglig tilnærming og avansert utstyr sørger Endret sykehusstruktur i Telemark Sykehuset Telemark HF (STHF) skal yte spesialisthelsetjenester til Telemarks 171.000 inn- byggere. Telemark er et stort fylke i geografisk utstrekning fra Kragerø i sør til Haukeli i nord, med en befolkningstyngde i Grenlandsområdet og mindre tett befolkede områder spesielt i Vest- og Øst-Telemark. I dag gis våre tjenester i fem somatiske sykehus, hvorav Skien, Notodden og Rjukan har akuttfunksjoner både innen kirurgi og indremedisin, Kragerø har tilpasset indremedisinsk akuttfunksjon og Porsgrunn er et dagsykehus med planlagt kirurgisk og medisinsk aktivitet. Sykehusene i Skien og Porsgrunn står for ca 80 % av vår somatiske aktivitet. ›› Av direktør Bess Margrethe Frøyshov og prosjektleder Frank Hvaal
OVERLEGEN 3-2014 15 for at pasientene får optimal og god behandling. For Telemark innebærer dette at våre hjerteinfarktpasienter får akuttbehandling ved hjertesenterne i Arendal eller i Oslo. For kirurgisk aktivitet er samme logikk gjeldende. Nasjonale retningslinjer reflekterer dette for eksempel ved å fastsette antall pasienter et sykehus må behandle årlig for å kunne opprettholde god nok kompetanse til å kunne gjennomføre ulike kreftinngrep. Mange spesialisthelsetjenester kan desentraliseres. Behandling med cellegift og dialyse er gode eksempler på det. Flere spesialistoppgaver kan gjennomføres lokalt nå enn tidligere, og utviklingen tilsier at enda flere tjenester vil gis i lokalsykehus, lokalmedisinske sentra eller i hjemmet i framtida. Samarbeid med kommunehelsetjeneste er fokusert i Samhandlingsreformen og utviklingen med tettere samarbeid med andre helseaktører vil også fortsette. Moderne sykehusdrift bygger på medisinsk kunnskap og faglig konsensus. Krav til kompetanse, teamarbeid, beredskap, areal og utstyr legger grunnlaget for et pasientsikkert tjenestetilbud av høy kvalitet. Gode fagmiljø skapes ved at det utvikles et faglig fellesskap der man lærer av andre og hverandre. Stabilitet og godt arbeidsmiljø er nødvendig for å skape faglig trygghet og vekst. Sykehusdrift som i hovedsak er basert på innleie av vikarer eller ulike «spesielle» arbeidstidsordninger, gir lite forutsigbarhet, sårbarhet og manglende kontinuitet i behandlingen. Selv om den enkelte vikar kan ha høy kompetanse innen sitt fagfelt, trengs det et godt kollegium for å ha en faglig trygghet der du jobber og for å kjenne til arbeidsstedets regler og rutiner. Stor grad av vikarbemanning gir derfor uensartet behandlingspraksis ved at sykehusets vedtatte behandlingsprosedyrer i varierende grad er kjent og følges og det vil igjen utfordre kvalitet og pasientsikkerhet. Norske akuttmottak legebemannes flere steder av turnusleger alene i tilstedevakt på kveld og natt, med sekundær og tertiærvakt som kan tilkalles, enten «på huset» eller hjemmefra. Turnusleger er nyutdannede, og har derfor som regel liten klinisk erfaring. Derfor vil de oftere enn erfarne leger gjøre feilvurderinger ved mottak av akutt syke pasienter, pasienter med uavklarte tilstander og også ved akutte forverringer hos pasienter som er vurdert så syke at de har behov for å ligge i en sykehusseng over natten. Erfaring kreves også for vite når man skal be om hjelp eller for å se at tilstanden krever behandling fra medarbeidere med høyere kompetanse eller på et annet sykehusnivå. Med bakgrunn i denne kunnskapen og disse vurderingene har STHF vedtatt at våre akuttmottak, og der hvor vi skal ha døgnaktivitet, minimum skal bemannes av vaktkompetent lege i spesialisering i tilstedevakt hele døgnet og alle dager. Vi har også styrket akuttmottaket i Skien ytterligere ved at det fra 08.00-23.00 hver dag er overlege med spesifikk akuttkompetanse i tilstedevakt i akuttmottaket. Turnusleger og «ferske» leger i spesialisering vil møte pasienten sammen med den erfarne legen og får da tett oppfølging av kolleger med lang erfaring og god kompetanse slik at kvaliteten på deres opplæring og arbeid øker. Vi mener at riktig og rask behandling i akuttmottak gir et best mulig utgangs- punkt for den akutt syke pasienten, både i akuttfasen, men også videre «inn i huset». God dialog mellom erfarne leger i akuttmottak og prehospital tjeneste vil bidra til at pasienten får god prehospital overvåkning og behandling, og at pasienten kommer til rett sted. Erfarne leger i akuttmottak kan også gi gode råd til legevaktsleger eller fastleger som har behov for å diskutere om deres pasient har behov for akutt sykehusinnleggelse eller ei. Anbefaling og vedtak av STHFs tjenestetilbud Anbefalingen i STHFs Utviklingsplan er i tråd med mandatet og følgelig konsekvens av de faglige kriterier og vurderinger som er lagt til grunn for arbeidet. En viktig målsetting med STHFs utviklingsarbeid er at vi som organisasjon kan møte og ta inn over oss ny medisinsk kunnskap, nye krav og forventninger og å være så godt rustet som mulig til å møte endringer og utfordringer vi i dag ikke kjenner, til pasientens beste. Brukerorganisasjonene har deltatt aktivt i hele vårt utviklingsarbeid og støtter anbefalingen. De er klare på at de om de må vil velge «kvalitet fremfor nærhet». Anbefalingen i fire punkter: - Vi samler de sykehuspsykiatriske tjenestene i Skien, inklusive akuttmottak for hele fylket. De desentraliserte psykiatritjenestene videreføres i på alle dagens lokasjoner. - Vi sentraliserer akuttfunksjoner, kirurgi og døgnbehandling til Skien og Notodden, slik at pasientgrunnlag og derved behandlingsvolum er tilstrekkelig for høy kvalitet, og stiller krav til kompetanse for å sørge for at pasientene får rask og riktig vurdering og behandling. Vi skaper grunnlag for gode fagmiljø ved å samle akutt- og døgnfunksjoner ved to sykehus. - Vi desentraliserer spesialisttilbud ved at spesialistene i Skien og Notodden vil, i tillegg til fast bemanning lokalt, sørge for hensiktsmessig dag- og poliklinikktilbud på våre to respektive dagsykehus i Kragerø og på Rjukan. - Vi flytter somatisk dagaktivitet fra Porsgrunn til Skien, når tilstrekkelig areal er frigjort til det, for å samle og styrke fagmiljøene. Endringene gjennomføres over ett år, bortsett fra flytting av aktivitet fra Porsgrunn til Skien som vil ta lengre tid. Utviklingsplanens anbefaling ble vedtatt i STHFs styre 20.mai 2014. Vedtaket som omhandlet akutt- og døgnfunksjoner ble deretter bekreftet av HSØs styre 3.juni, før vedtaket om å legge ned akuttfunksjonene ved to av våre sykehus ble bekreftet av Helseministeren 5.juni. 17.juni ble forslag om at alle større endringer i sykehustilbud måtte stanses før Nasjonal helse- og sykehusplan ble vedtatt, nedstemt i Stortinget. •
«Min visjon er å legge Ringveien i tunnel ved Rikshospitalet og samle hele Oslo universitetssykehus (OUS) på Gaustad,» fortalte Bjørn Erikstein, OUSs direktør, til Dagens Medisin i oktober 2012, og han la til: «Dette er noe jeg har tenkt på i fire-fem år.» Erikstein hadde nettopp lagt frem for styret i OUS sin plan om et gigantsykehus på Gaustad. Da styret et halvt år tidligere hadde bedt om en plan for OUS (Radiumhospitalet, Rikshospitalet, Ullevål og Aker), var imidlertid ikke ett stort sykehus på Gaustad blant de alternativene styret hadde bedt vurdert. «Jeg kunne bare ikke la være,» uttalte Erikstein til Dagens Næringsliv om planen han så å si i hemmelighet hadde latt utarbeide (DN, 26.10.12). «Mulighetsstudien» Erikstein presenterte for OUS-styret var utarbeidet av arkitektkonsernet NSWAP. Konsernet skulle under sitt nye navn Nordic Office of Architecture vise seg å forbli en helt sentral premissleverandør i den videre prosess som karakteristisk nok begynte med «overbygningen», den arkitektoniske overbygningen, en arkitektonisk illustrasjon på en «topdown» fusjonsprosess. Da Erikstein var blitt tilsatt som ny OUS-direktør høsten 2011, hadde han intet nevnt om sin plandrøm. Han hadde tvertom understreket at han var kommet til OUS med blanke ark og ville «se nøye på helheten og delprosessene i omstillingen». Fagmiljøene skulle være «gode premissleverandører»: «Et godt samarbeid med de ansattes representanter og gode og faglige diskusjoner» ville være helt avgjørende forutsetninger for en vel- lykket prosess. (Dagens Medisin, 7.12.11). Siri Hatlen, Eriksteins forgjenger, hadde i september 2010 startet arbeidet med «Arealutviklingsplan 2025», vedtatt av OUS-styret i mars 2011. Ifølge denne skulle to viktige bygg reises ved dagens Ullevål i løpet av få år: et stort sengepostbygg og en storbylegevakt. Storbylegevakten skulle bygges slik at den ble tilknyttet det nye akuttmottaket (åpnet sist vinter, prislapp ca.500 millioner kroner). Oslos helsebyråd Øystein Søreide (H) kunne i den forbindelse bekrefte at for noen år siden var alt klart til å sette spaden i jorden, men at prosjektet fikk en bråstopp. Byråden håper imidlertid fortsatt «at storbylegevakten kan samlokaliseres med dagens Ullevål.» (Aftenposten, 10.4.14). Storbylegevakt utsatt Etter at Erikstein nå har offentliggjort sin drøm om samling på Gaustad, blir det lettere å skjønne hvorfor han stanset begge prosjektene – storbylegevakten og klinikkbygget – kort tid etter at han var tiltrådt. Hvis storbylegevakten skal realiseres i samsvar med Eriksteins Gaustad-plan, vil det ta enda atskillige år innen Oslo får en tidsmessig legevakt. Den vil dessuten, som Gaustad-prosjektet for øvrig, få en plassering enda lengre vest på Oslos vestkant, mens den store befolkningstilveksten som kjent kommer i øst. En realisering av storbylegevakten i tråd med Høyre-byrådens ønsker vil grunnet Eriksteins Gaustad-strategi nå først kunne skje med flere års forsinkelse, en forsinkelse som gjør at kommunen i mellomtiden har måttet rehabilitere de for lengst utdaterte lokalene i Storgata med flere hundre millioner kroner. Hvordan kunne dette skje? Svaret finner en i «Idéfase OUS – Campus Oslo», fremlagt for OUS-styret 26.juni i år og utarbeidet av flere prosjektgrupper under styring av Erikstein selv. Allerede på de første av utredningens 184 sider introduseres det overordnede synspunkt som er styrende for hele utredningen: Samling om én lokalitet vil gi «best mulighet til å oppfylle de strategiske målene for sykehuset». Ikke minst vil det gi «stordriftsfordeler innen mange områder». Og det føyes til: det finnes ikke «evidensbaserte holdepunkter» for at samlokalisering av det foreslåtte format vil være uheldig. Tre alternativer utredes: Delt lokalisering Ullevål og Rikshospitalet/Gaustad blir, gitt det innledende premiss, lite attraktiv. I valget mellom de to øvrige - full samlokalisering på Gaustad og full samlokalisering på Ullevål - blir Gaustad-alternativet foretrukket med Ring 3 «lagt i tunell(sic!)» – eneste risiko er knyttet til tunnelen. Rapporten bekrefter slik sett at Erikstein er sanndrømt – så langt. 500 senger optimal størrelse Utredningen hopper lett over det som er et gjennomgående synspunkt i forskningen på hva som er optimal sykehusstørrelse, nemlig at det er vanskelig å finne gevinst ved mer enn 500 senger i et sykehus; Gaustad- fusjonen opererer med mer enn tre ganger denne størrelsen. Professor Jon Magnussen, en av landets fremste helseøkonomer, vurderer Gaustad- planen slik: «Fra et ‘driftsøkonomisk’ ståsted er det ikke noe som tilsier at det er noen som helst gevinst ved et prosjekt som dette, kanskje snarere tvert imot.» (Kapital, 26.6.2014) Heller ikke er det i rapporten spor av analysene til NHH-professor Kurt R. Brekke, en av de få her i landet som KRONIKK: Imperiebyggeren på Gaustad Av Rune Slagstad, Professor dr. philos. Institutt for samfunnsforskning, Oslo ›› OVERLEGEN 3-2014 16
overlegen.digitalRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy