tansen, det medisinsk tekniske utstyret og fasilitetene i et samlet fag. I en faglig struktur kan faget selvstendig forvalte ansvaret for den medisinske servicen foretaket skal yte og må som en naturlig konsekvens også tildeles tilstrekkelig myndighet i foretaksstrukturen til å forsvarlig kunne forvalte dette ansvaret. Kunnskapen i forhold til mulighetsrommet ved endringsprosesser ligger hos fagkompetansen og denne kunnskapen får en ikke utnyttet når faget fragmenteres og gjemmes i en geografisk modell. Helseforetaket har i tillegg ansvar for forskning og utdanning og i mange til- feller blir de enkelte fagavdelinger i en geografisk struktur for små til å initiere og opprettholde god forskning og undervisning over tid. SIHF har som alle foretak en forpliktelse om å levere likeverdige helsetjenester til pasienter i fore- taksområdet. I en geografisk struktur er det svært vanskelig å se at dette er mulig. Både pasientløp og behandlingslinjer varierer mellom de geografiske enhetene noe som også uttrykkes gjennom forskjeller i behandlingskvalitet i nasjonale registere. Dette er ikke forenelig med å levere likeverdige helsetjenester, årsaken trenger ikke å være den geografiske modellen, men løsningen ligger i en samlet organisering av fagene, ensartede rutiner og utnytting av kompetansen i hele foretaket. SIHF har gjennom de siste par årene gjennomført en omfattende reorganisering av psykiatrien. Mindre parallelle avdelinger er slått sammen, mer robuste fagmiljøer er skapt, kompetansen og fasilitetene er utnyttet bedre og en har tilpasset seg nasjonale retningslinjer. Denne strukturelle prosessen var nød- vendig i lys av dagens krav til virksom- heten, men hadde ikke vært mulig å gjennomføre med en geografisk organisasjonsmodell. På samme måte har vi i dag store utfordringer i somatikken hvor løsninger er etterspurt, men når lineære kutt ikke lenger er tilstrekkelig blir den geografiske organisasjonsmodellen en lammende begrensning for videre utvikling. • OVERLEGEN 3-2014 21
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy