OVERLEGEN 3-2014 42 I § 3-9 står det: «Sykehus skal organiseres slik at det er en ansvarlig leder på alle nivåer. Dersom kravet til forsvarlighet gjør det nødvendig, skal det pekes ut medisinskfaglige rådgivere». Lederen har ansvaret Formålet med bestemmelsen er å peke på at ledelsen må sørge for å treffe beslutninger på et «opplyst grunnlag» og dersom lederen selv ikke har nødvendig kompetanse til å makte dette, må det søkes råd, medisinskfaglige råd. Sykehuset er pålagt å 1) organisere sykehus forsvarlig og 2) ha tydelige ansvarsforhold med en ansvarlig leder på alle nivåer. Helse – og omsorgsdepartementet har nylig revidert et rundskriv om ledelse i sykehus, rundskriv 1-2/2013 datert 28.05.13, som utdyper kravene til ledelse. Der står det blant annet: «For hver organisatorisk enhet i sykehuset skal det etter bestemmelsen være én leder som har det overordnede og helhetlige ansvaret for virksomheten i enheten, både administrativt og faglig». Etter loven er det ikke anledning til å dele det formelle lederansvaret mellom flere ledere. Leder kan delegere både oppgaver og beslutningsmyndighet, men beholder instruksjonsmyndighet og ansvaret for at oppgaven blir utført på en tilfredsstillende og forsvarlig måte. Men lederens instruksjonsmyndighet i behandlingen er begrenset av leger og annet helsepersonells profesjonsansvar etter helsepersonelloven. Hver og en må utøve sin yrkesutøvelse forsvarlig, og ved samarbeid om pasienten er det legen som skal treffe beslutninger i medisinske spørsmål, jfr. § 4, 3. ledd. Det kommer klart frem av spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 og rundskrivet at en «medisinsk-faglig rådgiver» kun er rådgiver i ordets rette forstand. Selvfølgelig må en rådgiver stå ansvarlig i sykehuset for de råd som gis, men i henhold til lovgivningen er rollen å gi lederen et beslutningsgrunnlag, slik at det inngår i lederens ansvar. Rådgiveren har ingen beslutningsmyndighet. Det er lederen som tar den endelige beslutningen og som har ansvaret for den beslutningen som er tatt. Om leder følger dem eller ikke, er ikke rådgiverens ansvar. Og går noe galt, har lederen ansvaret. Medisinske spørsmål Jusprofessor Asbjørn Kjønstad har interessante betraktninger i en artikkel i Arbeidsrett i 2005 s 1-27- (Universitetsforlaget) om «Styringsretten i helsevesenet»: «Rådgivningen skal knytte seg til medisinske aspekter ved administrative, budsjettmessige og planleggingsmessige spørsmål; det er her altså ikke spørsmål om konkret pasientbehandling. Rådgiveren har ikke beslutningskompetanse, men lederen må forelegge slike spørsmål for rådgiveren, lytte til han eller henne og vurdere synspunktene som kommer frem før vedtak treffes». Kjønstad uttaler videre at «kravet om medisinsk rådgiver viser at lovgiveren «ikke helt stoler på» en leder som ikke er lege. Det burde være opp til lederen å avgjøre om han trenger råd, og hvem som bør spørres i den enkelte situasjon». Sitat slutt. Men når det gjelder beslutningsansvaret og det medisinske ansvaret hver lege har i behandlingen etter helsepersonelloven § 4, 3. ledd, blir legen ansvarlig. Beslutningsansvaret må imidlertid vike dersom legen ikke har tilstrekkelig kompetanse til å ta ansvaret i henhold til samme bestemmelse første ledd, der hovedregelen om forsvarlighetskravet står. Kjønstad omtaler det slik: «Legenes beslutninger i medisinske spørsmål (min utheving) er bindende for underordnede, sideordnet og overordnet personell. Bestemmelsen om legenes avgjørelsesmyndighet har forrang i forhold til lederens instruksjonsmyndighet og styringsrett, men må stå tilbake for prinsippet om at virksomheten og arbeidet skal være forsvarlig». Det følger av loven og av forarbeidene at «medisinsk spørsmål» omfatter å stille diagnose og avgjøre behandlingstiltak som skal tilbys pasienten. Legen har beslutningsmyndighet for hvilke undersøkelser og behandlingstiltak skal gjennomføres. I lovforarbeidene begrunnes beslutningsmyndigheten med at det kan sikre nødvendig gjennomslag for det medisinskfaglige, at det ikke skal være noen uklarhet om hvem som treffer beslutninger, samt hindre overprøving av beslutning fattet av helsepersonell med bedre faglige «Medisinsk-faglig rådgiver» - en gisselfunksjon? Spesialisthelsetjenesteloven har bestemmelser om ledelse og medisinsk faglig rådgiver, som kan føre til uklare ansvarsforhold. For hva er en «medisinsk- faglig rådgiver» dersom lederen ikke lytter til råd? Av Ofs leder Jon Helle ››
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy