OVERLEGEN 3-2014 43 forutsetninger. Tydelige ansvarsforhold vektlegges både i lovgivningen og i rundskrivet fra departementet. Ulik praktisering Men så til hverdagen og bestemmelsen om medisinsk-faglig rådgivning: Det finnes mange gode, kloke ledere som ikke er leger. De innretter seg etter sine faglige begrensinger og knytter til seg lege, på en av flere mulige måter, som de viser tillit og lytter til. Legen gis kanskje en annen tittel enn rådgiver, f.eks. som avdelingsoverlege, medisinsk leder eller seksjonsoverlege. Legen har altså et ansvarsområde, og også noe myndighet. Men legen har kanskje ikke personal- eller økonomiansvar, og er dermed ikke leder i linje med fullt arbeidsgiveransvar på sitt nivå. Ansvaret må begrenses tilsvarende. Er man da leder og i hvilke spørsmål kan man bli overkjørt av leder? I «medisinske spørsmål»? Eller bare i «medisinske aspekter ved administrative, budsjettmessige og planleggingsmessige spørsmål»? Det er mange avgjørelser i norske sykehusenheter som virker direkte eller indirekte inn på pasientbehandlingen, på kort eller litt lengre sikt. Hvilken makt og påvirkningsmulighet har legen som rådgiver eller med begrenset myndighetsområde i slike spørsmål? Og hvilket rettslig ansvar har lederen? Sakene kan primært være av for eksempel mer organisatorisk art, men vil kunne angå forhold som kan oppleves å true forsvarlighet. En del leger opplever manglende myndighet, eller uklarhet om sådan som frustrerende, dersom ledelsen ikke viser evne og vilje til å ta dette ansvaret. I mange situasjoner kan det ikke være tilstrekkelig å forholde seg til en rådgiver. Premissene for beslutningen må hentes fra fagmiljøet og må følge saken. Det kan også være ledere som er leger som ikke er lydhøre nok for det som kreves for å kunne tilby forsvarlig behandling. Det er ikke nok å være lege for å være en god leder som opplyser ulike sider av en sak før beslutningen tas. Det vil si å vite hva konsekvensen blir for pasienttilbudet, for kapasiteten og for kvaliteten på tilbudet. Dersom ledelsen kun forholder seg til økonomiske mål vil det øke risikoen i pasient- tilbudet og for at lovkrav brytes. Skal man påta seg funksjonen som «medisinsk-faglig rådgiver»? Det er klokt å vurdere nøye hvilke posisjoner man skal påta seg, og om påvirkningsmuligheten er reell. Overlegeforeningen har vært opptatt av at funksjonen som medisinsk faglig rådgiver kan tilsløre reelle ansvarsforhold. Derfor har man frarådet medlemmer å påta seg slike stillinger uten fullmakter eller ledelsesansvar på avdelingsnivå eller tilsvarende enheter som driver diagnostikk og behandling. Unntaket er rådgivning på høyt nivå i sykehusorganisasjonen. Jfr. Policydokumentet om organisasjon og ledelse fra 2010. Den mest sentrale innvendingen har vært manglende samsvar mellom ansvar og myndighet. Dette har vært søkt løst ved at man på en del enheter har valgt å tilsette ledere med medisinske kvalifikasjoner i linjeledelse med et samlet medisinsk systemansvar. Ved siden av diagnostikk og behandling er det lagt vekt på hensynet til spesialistutdanning, fagutvikling og forskning. I Ofs policydokument står det at «dette er en type stillinger Of har tilrådd sine medlemmer å ta, under forutsetning av at ansvaret ledsages av tilstrekkelig myndighet. Forholdet mellom ansvar og myndighet må være definert i instruks /stillingsbeskrivelse». Det finnes «profesjonsnøytrale» ledere som bare delvis eller faktisk ikke i det hele tatt synes å ta inn over seg sine mangler. Som tilsidesetter faglige råd uten god nok innsikt i konsekvensene, eller som ikke etterspør råd, ja endog ikke har formell eller uformell kontakt med sin «medisinskfaglige rådgiver», med påfølgende utrygghet og frustrasjon blant legene. Tilbake sitter leger med en opplevelse av likevel å måtte ta ansvar, for kvalitet i diagnostikk og behandling, og for pasientsikkerhet. Og en verkebyll er under utvikling. Hva skal legen da gjøre? • Si fra seg «rådgiverstilling» uten adekvat myndighet hvis leder ikke lytter? • Si fra til høyere ledelsesnivåer hvis leder neglisjerer råd, og man betrakter driften som uforsvarlig? • La være å ta på seg oppgave og ansvar som kan pulverisere leders ansvar når noe går galt? • Gå for lederposisjon selv? Of vil at leger går inn i lederposisjoner på ulike nivå i sykehus, særlig på de pasientnære enhetene, avdelinger og seksjoner. Da kan man ta ansvaret for helheten, for alle sider ved driften, fordi man har både faglig tyngde og myndighet. Vi mener dette er den beste løsningen, gitt gode lederegenskaper og vilje til å lede alle yrkesgrupper. Mange sykehusdirektører ser svært gjerne at leger går inn i lederposisjoner, mens noen ledere ikke vil «bruke opp» legekapasitet til lederoppgaver. Of mener, med støtte i forskning og erfaring, at kliniske enheter som ledes av leger har best resultater på bl.a. økonomi og kvalitet. Vi ønsker tilbakemeldinger Hvis oppgavene for leger med delegerte oppgaver og begrenset myndighet i kliniske enheter endres til rene rådgiverstillinger i stab, kan det skape usikkerhet om hvor grensen går mellom legers avgjørelsesmyndighet og reelle ansvar i medisinske spørsmål på den ene siden og leders instruksjonsmyndighet og styringsrett på den andre. Overlegeforeningen vil jobbe for gode ordninger som sikrer tilstrekkelig medisinsk kompetanse i ledelsen på de nivåer der pasientbehandling gis. Of vil gjerne ha innspill på både velfungerende og dårlig fungerende ordninger. • Se lenke: http://legeforeningen.no/yf/overlegeforeningen/Medisinsk-ledelse/policydokument-om-ledelse/
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy