Pasientrettigheters plass i styringslinjen Rettigheter for pasienter skal gi befolkningen trygghet for at de får nødvendig helsehjelp fra sykehus ved behov. Det skal settes behandlingsfrist som kommuniseres til pasienten, med videre oppfølgning. Rettigheter skal ha direkte betydning for økonomiske prioriteringer. Lovgivning er et politisk virkemiddel i likhet med finansiering – og det har en indre sammenheng ved at Stortinget beslutter begge deler. Men det ligger til eier å tilrettelegge for oppfølgning og nødvendig informasjon. Det er forutsatt at virksomhetene lojalt innretter seg etter Stortingets vedtak. Professor Asbjørn Kjønstad formulerer det slik3: «Pasientrettighetene representerer en viktig kobling mellom lovvedtak og budsjettvedtak. Helseforetakene og kommunene har en rettslig plikt til å oppfylle pasientenes rettigheter. Når Stortinget vedtar lover som gir pasientene rettigheter, binder det sin egen bevilgningsmyndighet. Ved budsjettbehandlingen må det avsettes tilstrekkelig midler til at folk skal få oppfylt sine pasientrettigheter. Det oppstår såkalte bundne utgifter.» Kjønstad omtaler dette som «bundne midler» . Stortinget er bundet. De regionale helseforetakene og helseforetakene må ha god oversikt over ressursbehovene for å kunne definere behovet nedover og oppover og er slik sett bundet i sine prioriteringer. Det binder Stortinget og det binder eier av virksomhet i hvordan ressurser benyttes. Pasientrettigheter skal måles som grunnlag for bevilgninger fra Stortinget, som er bundet til å oppfylle slike rettigheter. Spørsmålet i dag er om eier og ledelse, regionalt helseforetak og helseforetak følger opp lovgivningen som tilsiktet, og om det gis informasjon dersom pasientrettigheter og andre lovpålagte forplikter ikke kan oppfylles. Stortingets beslutninger om pasienters rettigheter har liten effekt dersom de neglisjeres av de med styre- og lederansvar. I et system med en eier og ett styringssystem, kan systemsvikt få omfattende effekter ved spredning til alle helseforetak, for eksempel dersom det etableres lovstridig praksis. I Bærum saken, ble det dokumentert at behandlingsfrister var strøket med betydelig risiko for pasienter. Dette ble vurdert som en alvorlig og straffbar svikt og sykehuset (Vestre Viken) ble ilagt foretaksstraff på 5 millioner som ble vedtatt. Begrunnelsen var blant annet at ledende ansatte ved det daværende sykehuset i perioden 2004 til 2010 unnlot å etablere rutiner slik at pasientene fikk frist for behandling. Pasientene fikk heller ikke informasjon om rett til behandling og klage. Direktørsjiktet i det regionale helseforetak var styreledere i sykehusene i samme periode. Pasienter som ble påført skade som følge av svikten kunne søke erstatning til Norsk pasientskadeordning. Sykehuset har således ingen økonomisk risiko for erstatningskrav og ansvar. Tidspunktet for «jukset» var ikke tilfeldig. Fra 1. september 2004 hadde Stortinget strammet inn på retten til sykehusbehandling, slik at oversittelse av behandlingsfristen fikk økonomiske konsekvenser. Målet til Stortinget var å gi pasienter større forutsigbarhet og presse frem tydelige økonomiske prioriteringer av pasientbehandling i det regionale helseforetak og helseforetakene. Fikk det motsatt effekt? Spørsmålet er om Bærum sykehus skilte seg ut eller om det ble innført systematiske tiltak i helseforetakene etter 1.9. 2004, for å omgå de krav Stortinget hadde satt til helseforetakene med hensyn til å bruke tilstrekkelige ressurser for å styrke pasienttilbudet. Det kan nevnes at det i samme periode var en kostnadsvekst i regionalt helseforetak og helseforetakene til konsulenttjenester, prosjekter, o.l. For å kunne overholde lovkravene må det regionale helseforetak og helseforetakene regelmessig skaffe seg oversikt over situasjonen. Dersom dette ikke gjøres vil det være tilfeldig om befolkningene får oppfylt sine rettigheter og det skapes et urimelig og ulovlig høyt «press» der pasientbehandlingen skjer. Koblingen mellom finansiering og lovgivning reduserer både det regionale helseforetakets – og helseforetakets - handlefrihet til prioriteringer av ressurser. Det skal bidra til en «rekkefølge» i hvordan ressurser benyttes som vil begrense muligheter for å igangsette prosjekter og for investeringer som kan vente. Terskelen må uansett være svært høy for igangsettelse av prosjektering på usikkert grunnlag slik situasjonen var med den feilaktige IKT satsningen ved OUS4. Situasjonen vedrørende pasienttilbudet, kapasitet og overholdelse av behandlingsfrister, burde vært reflektert i styrereferater til regionalt helseforetak og helseforetak - og i dialog mellom ledelse og ansatte (tillitsvalgte) i sykehus. Det kan reises spørsmål om det er tilstrekkelig åpenhet om ressursbehovet knyttet til oppfyllelse av rettigheter. De høringer som har vært i Stortingets kontroll – og konstitusjonskomite5, rapporter fra Riksrevisjonen6 rapporter, saker som er behandlet i Helsetilsynet og ved gjentatte mediaoppslag7. Mediaoppslagene de siste 10 årene er preget av at situasjonene ved sykehusene beskrives svært ulikt. Representanter for pasientgrupper og for ansatte grupper har varslet og advart, men ledelsen har tatt til motmæle og tegnet et annet bilde av situasjonen. Ved gjennomgang av styrereferater er det lite som tyder på at pasientrettigheter og informasjon om situasjonen, har fått den plassen den må ha for å kunne respektere Stortingets beslutningsmyndighet. Ved gjennomgang av de saker som har vært behandlet i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomiteen, er det tydelig at Stortinget ikke får tilstrekkelig informasjon, heller ikke om «sløsing» av JUS FOR LEGER : OVERLEGEN 3-2014 49
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy