OVERLEGEN 3-2014 9 nisatoriske endringer, i andre tilfeller har sammenslåing også fått konsekvenser for fordeling av funksjoner mellom sykehusene. For spesialisthelsetjenesten har den siste 10-årsperioden vært preget av stramme økonomiske rammebetingelser. Tilførselen av ressurser har vært på et nivå hvor det akkurat har vært mulig å holde tritt med befolkningsveksten. Enhver kvalitetsforbedring eller økning i aktivitet ut over det befolkningsveksten tilsier har sektoren imidlertid måttet ta ut gjennom økt produktivitet. Foretaksmodellen plasserer ansvaret for både drift og investeringer lokalt. Kombinert med stramme statlige lånerammer og høye krav til egenfinansiering har dette gitt ytterligere press på økonomistyring og forsterkede krav om produktivitetsvekst. Innføring av ny inntektsfordelingsmodell fra 2009 har gitt større utfordringer i Helse Sør-Øst enn i de tre andre regionale helseforetakene. Endelig forsterkes en opplevd ressursknapphet også av et åpenbart etterslep på investeringssiden. Med dette som bakteppe; hvilke veger er det mulig å se for seg videre for spesialisthelsetjenesten i Norge? Har dagens modell spilt falitt? Er det mulig å gjøre enkle (eller kompliserte) grep som vil gi en bedre helsetjeneste? Skal man slutte å snakke økonomi, forkaste NPM, se til Skottland/Nederland/Tyskland, slippe fri det private supplementet, avvikle de regionale helseforetakene, øremerke midler til investeringer, legge alle beslutninger om funksjonsfordeling til Stortinget etc etc. Spørsmålene er mange, svarene dessverre ofte færre, men meningene alltid sterke. Her er noen innspill: Vi må i større grad enn i dag skille diskusjonen av hvor mye ressurser vi («det kollektive vi») ønsker å bruke på helsetjenester fra diskusjonen av hvordan tjenesten skal organiseres og styres. Jeg tror at mye av den kritikken som i dag rettes mot foretaksmodell,
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy