Overlegen nr. 3 - 2015

3 OKTOBER 2015 Tema: Faglighet under press?

Utgiver: Norsk overlegeforening Postboks 1152 Sentrum, 0107 Oslo Telefon 23 10 90 00 / Fax 23 10 91 50 www.legeforeningen.no / overlegeforeningen Redaktør: Arild Egge E-post: arild.egge@ous-hf.no Redaksjonskomité: Jon Helle, Arne Laudal Refsum og Edith Stenberg. Annonser: Media-Aa Marketing Postboks 240, 1401 Ski T: 64 87 67 90/ 900 43 282 arne@aamedia.no Foto: Jon Helle, Edith Stenberg, Thomas Barstad Eckhoff, privat, Scanpix, Shutterstock Forsiden: Foto: Jon Helle Opplag: 9.500 eks. Grafisk produksjon: Merkur Grafisk AS Postboks 25, Kalbakken, 0901 Oslo Merkur Grafisk er godkjent som svanemerket bedrift. MILJØMERKET 2041 Merkur Grafisk AS 0672 Bladet foreligger i nettutgave på foreningens nettside der alle lenker er direkte tilgjengelige Frist for innlegg til neste utgave 01.11 2015 30 13 46 16 Forsidebilde: Sommer på Svalbard Copyright - Gjengivelse av innhold er kun tillatt med skriftlig tillatelse fra forfatter(e) og redaksjon 3 4 6 8 9 12 14 16 18 19 20 23 24 25 28 29 30 33 34 38 40 42 44 46 Kjære kolleger Å eie eller eies Faglighet under press? Måling og rapportering – tvangstrøye eller nødvendig verktøy? VARSKO! Varsling førte til personalsak Støy fra klinikken, en historie fra Gjøvik Metodevurderinger i sykehus Fagpolitisk seminar Ofs nye miniseminar for ledere Helseorganismens helbred Questback Of-styrets fokusområder for 2015-2017 The times they are a-changin Søk Ofs lederstipend Legers arbeidstid og tidsbruk Bokanmeldelse: Når noe går galt Ortopedi i England Ofs vårkurs på Svalbard 2016? Euromelanomadagen – med fagkunnskapen i sentrum Hva kjennetegner en god leder? Arbeidsgivers adgang til å holde stillinger ledige Sjikane i nettkommentarer – nye krav til redaktører FaMe: Kjære kolleger FaMe: Lege i bånn

Mange av de forhold vi fokuserer på i Overlegen handler egentlig – eller også om at vi som kolleger ute i foretakene ser at det faglige ikke er styrende i mye av det som skjer av endring. Dette overrasker og frustrerer, fordi vårt ståsted er at faget er det eneste som konsentrerer seg om sykdom, pasient og behandling og derfor er det som best ivaretar pasienten oppi endringen! Endringer burde dessuten først og fremst springe ut av forandringer begrunnet i faglige framskritt – man skulle tro det var det beste og kloke utgangspunkt for å forandre praksis og organisering. Slik er det ikke. Det er heller ikke helt sikkert at det skal være slik – vi kan som cyclopen være enøyd og mangle både dybde- og vidsyn, såpass må vi innrømme. Gode eksempler på faglig drevne endringer er kirurgiske teknikker som endrer lange sykehusopphold til dagkirurgi og medisinsk behandling som overtar for kirurgiske teknikker ved magesårsbehandling. Medisinske framskritt har gjort diagno- stikk og behandling lysår mer effektive og har vært en forutsetning for stadig kortere liggetider. Medisinske- og teknologiske framskritt ellers endrer forholdet mellom pasient og helsevesen allerede, og vil gjøre det utenfor vår fantasi annerledes i framtiden; telemedisin allerede, behandlingsmodaliteter basert på nanoteknologi og individuelle sensorer for overvåkning av behandlingseffekter i tiden som kommer. Poliklinisk kontroll – vil det overhodet være aktuelt? Selvsagt – vi vil alltid ha behov for å undersøke og personlig se de vi behandler – men i hvilken utstrekning er spørsmålet, både fordi det er mulig å utveksle informasjon på helt andre måter og fordi pasientene utvikler helt andre «bruker-forhold» til oss. Eksempler på nye behandlingsmuligheter er trombolyse(ectomi) ved hjerneslag – som allerede er på plass og bare vil følge samme sporet som PTC ved hjerteinfarkt. Slike medisinske framskritt lar seg ikke bremse (om noen nå skulle ønske det) og er en «Gamechanger» både innen fagfelt og for hele måten man håndterer «slagpasienten» på. Skal alle innbyggere få det samme behandlingstilbudet, må mye forandres på overordnet plan. Jeg tenker at bare disse og alt man ikke forutser av endringsbehov pga selve fagets utvikling og omveltninger av teknologisk art alene skulle skape nok kaos og utfordringer – for faget – i umiddelbar framtid om ikke også rene organisasjonsutspill som er økonomisk og politisk begrunnet skal komplisere bildet. Naturligvis lever vi i en virkelighet der annet enn fag er premissleverandører for endring, og politiske beslutninger er jo i utgangspunktet ikke «tankeløse utspill», men nettopp også forsøk på å møte framtiden, vi er ikke alene om å tenke. Men, vi er ikke der. Det er ingen overdrivelse å si at utgangspunktet for svært mye av det som skjer er økonomisk begrunnet (innstramninger) og «storpolitikk» (fusjoner). Fagligheten har helt åpenbart lidd i mange omorganiseringer som er begrunnet i økt effektivitet og forsøk på å skape robuste organisasjoner. Faget, ved oss og andre profesjoner er selvsagt med, men uten avgjørende gjennomslag i det som skjer i svært mange foretak. Advarsler om konsekvenser og dårligere kvalitet møtes med at det selvsagt ikke skal skje og at tiltakene vil bli evaluert. Selv om man allerede HAR gjort dyrekjøpte erfaringer med fusjoner i våre naboland og fusjonslitteraturen ikke kan bekrefte fordelene ved store enheter, slår vi selvsagt sammen allerede store enheter… På foretaksnivå omorganiseres enheter som fungerer til noe som i beste fall om ganske lang tid vil finne tilbake til det samme funksjonsnivå. Fagligheten angripes også ved tiltak som stjeler av den tiden vi har til pasientene. Legetid misbrukes ved et økende dokumentasjonskrav - og enda mer overtakelse av stadig flere merkantile funksjoner og rapporteringskrav. En test på dette er at i private helsetilbud tenker man at dyrekjøpt legetid selvsagt ikke skal brukes på annet enn – pasienter. Kolleger opplever at fagligheten i økende grad er en nisse på lasset administrasjon og ledelse tar for gitt og ikke vil forholde seg til som en grunnleggende premissleverandør. Faglighet burde jo når man tenker seg om være noe man var redd for å ødelegge? • OVERLEGEN 2-2015 3 Kjære kolleger

OVERLEGEN 3-2015 4 Av Overlegeforeningens leder Jon Helle Foto: Thomas Barstad Eckhoff ›› Å EIE ELLER EIES Å eie eller eies Eierskap gir makt og styringsrett. Den må forvaltes klokt. Å gi de ansatte en opplevelse av eierskap, vil være en vinn-vinn-situasjon. Noen ledere i sykehus-Norge opptrer som om de eier de ansatte og kan bruke dem som brikker i et spill. Det er både dumt og dyrt. Ledere som styrer etter egne ideer og mål uten å være åpne for innspill og motforestillinger vil møte motstand. Og får et dårlig rykte. Det finnes slike på ulike nivå. Eierskap gjør noe med folk på godt og vondt. De ansatte trenger å kjenne et eierskap til jobben sin og til utviklingsprosessene. Få ansvar og tillit. Det er billig og lurt. De ansatte har stetoskopet på og vet hva som kan bedres. Og vil gjerne sette i gang. Men de må bli lyttet til og få komme frem. Henning Kvitnes synger i sangen med refrenget «Evig eies kun et dårlig rykte» fra 1998: «Jeg har enn gammal drøm dypt inni meg den er motor`n i mitt sinn den får meg opp på nye åskammer» I norske sykehus er det mange ansatte med drømmer; om å hjelpe andre, bety noe, gjøre en forskjell, redde liv, gi pasientene bedre livskvalitet, utvikle faget, gjøre jobben sin som best de kan og stadig gjøre den bedre. De står på. Med et lønnlig håp om kanskje også å bli verdsatt av lederen, eller i det minste sett for innsatsviljen og kvaliteten de leverer. Mange ansatte får ikke som fortjent. Helseforetaksmodellen har utviklet seg skjevt, vekk fra viktige intensjoner om mer makt ut og er blitt en topptung, overstyrt organisering for økonomisk innstramming. Den har fått et fortjent dårlig rykte. Ja, jeg vil påstå at den noen ganger misbrukes til å presse de ansatte med høyere krav enn ressurser kan levere. Eller til å presse gjennom løsninger som først og fremst er økonomisk betinget, og ikke best for pasientene. Hverdagen er ikke slik den burde være. Kravene fra oven er ikke stimulerende, de er pålegg om innsparinger, mer effektivitet, mer «produksjon». Og det blir et kaldere klima. Ledere må levere på økonomi først og fremst. Ansatte merker at fagre ord er hule. Og verst av alt: Noen steder blir kritikk møtt med ulike sanksjoner, små og subtile over tid, eller grove og åpne, eller taushet. Noen ansatte sier sågar at ”blind lydighet” er det eneste som vil gi fred. Vi kjenner mange gode ledere i norske sykehus. Alle nominasjonene til Legeforeningens lederpris viser mange gode eksempler. Ære være gode ledere som gir de ansatte eierskap og ansvar. De skal møtes med en utstrakt hånd. Men vi trenger også endring av foretaksmodellen eller et helt nytt alternativ. En dynamisk modell med eierskap for både pasientene, de ansatte og eier. Da handler det om noe mer enn for eller mot regionalt nivå. •

Det du skriver i journalen i dag kan redde liv i morgen. En strukturert journal gir storemuligheter.Målinger kan registreres én plass og være tilgjengelig i hele journalen. Du får beslutningsstøtte basert på informasjonen som er registrert, og du varsles om viktige forhold for pasientbehandlingen. Det gir helt andre muligheter til forskning og gjenbruk i ettertid. Derfor lager vi vår nye journalløsning strukturert og basert på åpne internasjonale standarder. Summen av din daglige dokumentasjon kan ende opp som livsviktig informasjon. Det kommer morgendagens pasienter til gode. Derfor jobber vi for en strukturert og standardisert pasientjournal. (15345) artell.no Foto: Bård Ek

OVERLEGEN 3-2015 6 Av Stig A. Slørdahl, Administrerende direktør, Helse Midt-Norge RHF ›› Bryter vi dette ned på helseregioner ser vi likevel at det kan være betyd- elige forskjeller og det gir grunnlag for å etterprøve praksis slik at vi bruker ressursene riktig. Effektiv ressursbruk er nødvendig hvis vi skal innfri høye faglige mål. Vi må sette oss mål om å være best på gode pasientforløp, best på logistikk, best på tverrfaglig samarbeid, best på samhandling med primærhelsetjenesten, best på å fjerne unødvendig og utdatert behandling, best på erfaringsoverføring fra andre land og best på å implementere ny kunnskap. Jeg tror ikke vi vil lykkes med samfunnsoppdraget vårt uten en vektlegging av fag og faglighet. Nylig besøkte jeg sykehusene og institusjoner i Helse Midt-Norge. Hovedinntrykket var ansatte med et glødende engasjement for pasientene og faget. Jeg fikk høre mange historier om endringer som bidro til bedre pasientforløp og pasientbehandling – og en vilje til fortsatt innsats for å bedre tjenestene. Det illustrerer at vi som ledere aldri må glemme at den viktigste kapitalen vi har i helsetjenesten, er de ansatte. Det gjør inntrykk å møte kollegaer som føler seg fremmedgjort i forhold til endringsprosesser og disponering av økonomi og ressurser. Det er et signal om at vi tidvis ikke lykkes i å skape medvirkning og åpenhet. Jeg tror at de fleste ser at helsetjenesten må forvaltes innenfor de økonomiske rammene som er tildelt. Men det vil være naivt å tro at vi til enhver tid vil være enige om de valg og prioriteringer som må gjøres. Det viktige er å få fram argumentene og konsekvensene i forkant av beslutninger slik at de blir best mulig. Kravet om endring og forventningene til å finne nye løsninger for helsetjenesten kommer ikke til å avta. Velferdsordninger er under press i mange land og behovet for å finne nye løsninger for å sikre økonomisk bærekraft kan oppleves som utfordrende for helsepersonell. Slik tror jeg også at norske helsemedarbeidere opplever det, selv om vi som ett av verdens rikeste land i følge OECD bruker store ressurser på helse både absolutt og i forhold til brutto nasjonalprodukt. Et annet perspektiv er en helsetjeneste befolket av kunnskapsrike og engasjerte fagpersoner som ser muligheter. Utfordringen til oss som helseledere er å skape motivasjon og sørge for at fagmiljøene tar eierskap til endringene og forbedringsarbeidet. Mulighetsrommet skapes av ny viten, ny teknologi og evnen vår til å forvalte økonomiske ressurser langsiktig. Det er lett å bli enig om at det er behov for å styrke enkelte fagområder. Vi har et ansvar for å sikre rekruttering og beholde ansatte. Oppgradering og fornying av bygninger og utstyr er nødvendig. Vi ønsker å ta i bruk nye avanserte legemidler og vi trenger IKT-systemer for å samhandle godt for å gi pasienten en effektiv og kunnskapsbasert helsetjeneste. Oppgavene er mange og vil kreve nytenkning. Så skal jeg ikke underslå at det også i Norge finnes krav om endringer som er motivert ut fra samfunnets behov. Helse er et område som ligger politikknært og det vil stadig stilles spørsmål ved om vi utnytter ressursene rett og om for eksempel private aktører kan levere enkelte tjenester mer effektivt. Det er vel heller ikke åpenbart at vi alltid har klart å finne de løsningene som best ivaretar pasientens perspektiv. Slik sett står helsetjenesten under press fra mange kanter. Det er få – om noen – som vil være uenig når helseministeren snakker om å bygge pasientens helsetjeneste. Som leger og helsearbeidere, må vi imidlertid også ha med oss det samfunnsmedisinske perspektivet og se helheten. I tråd med det vi lærer studentene våre, må vil ha både pasientens og pasientenes helsetjeneste for øye. Uansett hvordan vi rigger helsetjenesten så vil vi måtte gjøre prioriteringer og valg. Det møter vi i den kliniske hverdagen når det gjelder for eksempel bruk av antibiotika. Vi møter det i vurderingen av hastegrad og hva som er medisinsk forsvarlig behandlingsfrist. Vi møter det når vi vektlegger fagområder når forskningsmidler fordeles. Faglighet under press? Norge har en helsetjeneste som scorer høyt på internasjonale statistikker. Det skyldes ikke minst innsatsen til legene i spesialisthelsetjenesten. Norske leger framstår som nøkterne og overdiagnostikk og overbehandling er mindre utbredt enn i en del andre land. Foto: Geir Mogen / NTNU

OVERLEGEN 3-2015 7 Vi møter det i vurderingen av nye behandlingsmetoder eller nye legemidler - og om og når disse kan introduseres hos oss. Eksemplene er mange, men fellesnevneren er at prioriteringer krever høy faglig integritet og faglig tyngde. Jeg mener dette gjelder i høyeste grad også når det gjelder forvaltning av økonomi og ressursbruk på vegne av fellesskapet. Jeg tror vi har grunn til å være stolte over en rekke tiltak og nye løsninger som er gjennomført i spesialisthelsetjenesten de siste årene. Det har bidratt til å utvikle og forbedre behandlingstilbudene og den pasientopplevde kvaliteten. Utfordringen blir at opplevelsen av å være under press for endringer ikke blir mindre med de faglige ambisjonene vi har for å gi pasienten en enda bedre helsetjeneste. • Det gjør inntrykk å møte kollegaer som føler seg fremmedgjort i forhold til endringsprosesser og disponering av økonomi og ressurser. Det er et signal om at vi tidvis ikke lykkes i å skape medvirkning og åpenhet. Stig A. Slørdahl

OVERLEGEN 3-2015 8 ›› Der murres i mange legemiljøer. Det klages høylydt over stadig flere tellekanter som skal rapporteres og stadig mer papirarbeid på bekostning av pasienttid. Av Stener Kvinnsland, seniorrådgiver, Haukeland Universitetssjukehus Måling og rapportering – tvangstrøye eller nødvendig verktøy? Jeg har stor forståelse for at mange føler på at kravet til dokumentasjon har økt på. Det er helt riktig at vi måler og rapporterer stadig mer. Spørs- målet er om vi gjør det på riktig måte. Sykehus er store og komplekse organisasjoner. Hvordan skal vi kunne ha noen mulighet til å styre disse svære gigantene dersom vi mangler grunnleggende fakta om hva som foregår? Hvordan kan vi vite at vi bruker de ressursene samfunnet har tildelt oss på riktig måte og til beste for pasientene? Hvorfor må legene ta så mye av ansvaret for rapporteringen? Er rapporter blitt viktigere enn pasientene? Den aller mest grunnleggende rapporteringen er kodingen, den medisinske dokumentasjonen. Jeg slutter ikke å forundre meg over fagpersoner som med den største selvfølgelighet sier at DRG-kodingen er til for å glede økonomidirektøren og at det brukes unødvendig mye tid på dette. Kodingen er utviklet for å sikre gode og objektive beskrivelser av hva som feiler pasienten og hvilken behandling pasienten har fått på sykehuset. Punktum. At det i ettertid er laget et system som gjør at sykehusene får betalt for det de har gjort basert på det som er kodet, kan ikke rokke ved det faktum at koding har en medisinsk begrunnelse, ikke en økonomisk. Jeg registrerer at enkelte prosessdata også blir opplevd som uviktige og at jeg og andre ledere «maser» vel mye om disse. Epikrisetid er eksempel på dette. Dessverre ser vi jevnlig at epikrisene sendes ut for seint og med ufullstendig innhold. Det er det pasientene som taper på. Hvordan skal neste ledd vite hva de skal gjøre med pasientene dersom vi ikke forteller hva vi har gjort? Det evige maset om kortere epikrisetider er ikke fordi vi som ledere er opptatt av å lage rapporter med gode tall. Vi maser på vegne av pasientene. Ingen opponerer mot at pasientsikkerhet er viktig. Da forundrer det meg stort at det finnes de som lar være å følge de avtalene vi har gjort, for eksempel når det gjelder kampanjen Trygg kirurgi. For meg er det uhørt at noen aktivt velger å la være å bruke sjekklister. Sjelden har vi hatt et tiltak der den positive effekten for pasientene er så grundig dokumentert. Det skulle bare mangle om vi da ikke krever telling og rapportering helt til vi sikrer at alle bruker sjekklister. I slike tilfeller må vi be om informasjon og rapporter. Jeg tror at mye av dette også oppleves som en utfordring av den autonome legerollen. Vi leger er vant til å ha og ta stort ansvar. Vi er vant til å ha et handlingsrom. Vi er vant til i stor grad å bestemme selv. Stadig mer rapportering og transparens fører til at vår rolle er i endring. Men alle arbeidstakere må godta at innholdet i arbeidshverdagen endrer seg over tid. Det grunnleggende forandrer seg imidlertid ikke. Legens ansvar for å dokumentere det som primært gjelder pasienten, det kommer legen aldri unna. Det er den faglige, grundige dokumentasjonen av pasientdata som er det viktigste verktøyet vi har for å vite om vi er på riktig vei. Slik jeg ser det, spør vi stort sett etter de riktige tingene, dette er viktige styringsverktøy som gir oss muligheten til å styre godt innenfor de rammene vi har. Eierne våre i departementet spør også etter mye, til dels detaljert. Men det er muligheten byråkrati og politisk ledelse har til å følge opp de politiske føringene som er gitt. Men for at rapportering skal føles meningsfylt, må det skapes en aksept for at dette er viktig. Det krever god involvering og gode prosesser i forkant før nye indikatorer og måleparametre introduseres. Her kan mange ha noe å strekke seg etter, her må vi ha klare forventninger også til direktorat og departement. Feiler vi med dette, når vi ikke målene våre. Jeg ser og jeg forstår at administrasjon og rapportering oppleves som en tvangstrøye og et utidig press i en travel pasienthverdag. Det er imidlertid ikke mulig å fjerne rapporteringen som doku- menterer det vi holder på med. Men i stedet for å diskutere om vi rapporterer for mye, burde vi diskutere om vi måler og rapporterer på riktig måte. Jeg ser at det legges for mye ansvar og arbeid på den enkelte lege. Dette kan bare løses ved at vi utvikler god IKT-støtte. Mitt ønske er at det ikke opponeres mot at det telles og rapporteres, men at vi får en fruktbar diskusjon om måten det gjøres på. Målet er å minske presset på hver enkelt og samtidig sørge for god og viktig dokumentasjon. Løsningen ligger ikke i å skru klokka tilbake og rapportere mindre. Vi må rapportere smartere. •

OVERLEGEN 3-2015 9 To avdelingssjefer før meg har sagt fra om at pålagte kutt ikke er forenelig med en drift de kan ta ansvar for, de har ikke blitt hørt og har valgt å si opp. Det har ikke gjort direktørene urolige. Jeg ble beordret til å være avdelingsoverlege etter begge oppsigelsene, sist i mai 2013. Avdelingen fikk i gang arbeid med systematisk kvalitesforbedring og internkontroll og det skapte engasjement i avdelingen. Det var ingen kvalifiserte søkere til avdelingsoverlege jobben. Med klar støtte fra legegruppa og etter forsikring fra daværende direktør om at avdelingen skulle få litt ressurser til kvalitetsarbeid og noen prosent stilling til assisterende avdelingsoverlege, valgte jeg etter seks måneder å søke avdelingssjef / avdelingsoverlege stillingen. 2014 startet bra. Vi fikk gjennomført flere forbedringer: Oversikt over og mer ambisiøs håndtering av uønskete hendelser og pasientklager, legegruppa jobbet vedvarende med melde- og åpenhetskultur og vi videreutviklet kvalitetsprosjekt med overlege til stede i akuttmottaket. Vi fikk bedre møtestruktur, oversiktlig månedsrapport og tydeligere seksjonsoverlegeansvar. Vi rekrutterte flere unge overleger og doblet overlegebemanning i helger (nesten uten økte kostnader). Det var 5-10% økning i poliklinikkaktivitet, strålebehandling av prostatakreft startet opp til tross for at avdelingen har for få leger i hematologi og onkologi. Budsjettarbeidet for 2015 og den økonomiske langtidsplanen 2015-18 for Sykehuset Innlandet og for divisjon Gjøvik innebærer store og økende inn- stramninger. Med avdelingens historie og utvikling som innebærer økende antall innleggelser og oppgaver, var det vanskelig å se hvordan disse store økonomiske kutt kunne gjennomføres forsvarlig. Dette var bakteppet ved skifte av divisjonsdirektør i januar 2015. Det meste har siden dreid seg om nedskjæringer og budsjettkontroll i møtene med ledelsen. Medisinsk avdeling har i 2015 bidratt med over 7 millioner kroner ii budsjettiltak, mye i form av økt aktivitet. Samtidig har vi standhaftig og tydelig argumenter mot ytterligere kutt i personell og senger. Da divisjonsdirektøren i mai påla oss kutt av personell og senger, så jeg meg tvunget til følgende interne varsling etter Helsepersonelloven §§ 16 og 17: VARSKO! Innlegg av Even Reinertsen, seksjonsoverlege, medisinsk avdeling, Sykehuset Innlandet divisjon Gjøvik Forsvarlig drift, hva er det? Dette spørsmålet har vi stilt oss i flere år på medisinsk avdeling på Gjøvik i forbindelse med gjentatte økonomiske innstramninger de siste 7-8 årene. Vi har blitt pålagt stadig flere kutt i antall senger og pleiere, samtidig som aktiviteten øker med flere innleggelser, mer kompliserte pasienter, mer poliklinikk og flere myndighetskrav. OM GJØVIK MEDISINSK AVDELING 2015: ■ 82 senger og intensiv med 0-8 pasienter. ■ Over 50 leger. ■ Over 150 sykepleiere, mange med spesialkompetanse. ■ Budsjett på drøyt 235 millioner kroner. ■ Betjener en befolkning på over 100 000. Har alle 8 subspesialiteter og grenutdanning i 7 av dem. ■ Godkjent gruppe I utdanning i generell indremedisin, mange publikasjoner utgår fra forskere knyttet til avdelingen. ■ Ansvar for stor onkologisk virksomhet og godkjent 2,5 år utdanning i onkologi. ■ Områdefunksjon i hematologi og strålebehandling. ›› Varsling førte til personalsak

OVERLEGEN 3-2015 10 Etter dette har følgende skjedd: • Sykehuset Innlandet avviste saken som en varsling. Administrerende direktør og styret sendte den tilbake til divisjonsdirektøren som ga avdelingen beskjed om å gjennomføre nedskjæringene. Jeg motsatte meg det, og sendte varslingen til Fylkesmannen. • 2 dager senere ble jeg innkalt til direktøren, et møte der jeg kunne ta med en tillitsperson. Det viste seg å være en personalsak med muntlig advarsel til meg med målsetning om at jeg måtte «endre lederadferd», formulert i et dokument på 5 sider, oppsummert i 5 punkter. Alle punktVARSLING Pålagte kutt i sykepleierstillinger og senger på medisinsk avdeling i 2015 vil føre til uakseptabel fare for pasientsikkerhet og uforsvarlig drift. Gjøvik, 20. mai 2015. Til divisjonsdirektør Sykehuset Innlandet (SI) - divisjon Gjøvik Ledermøtet i SI divisjon Gjøvik besluttet 6.5.15 endelig budsjett for 2015. Det innebar budsjettiltak for 17,5 millioner kroner. Ved å jobbe med omstillinger og systematiske kvalitetsforbedringer har medisinsk avdeling bidratt i budsjettarbeidet med å legge inn økt aktivitet på poliklinikkene, vi planlegger å øke antall innleggelser i 2015 (Vedlegg 1) og vi er presset til å redusere legetimer. Til sammen er Medisinsk avdeling pålagt å bidra med tiltak for mellom 6 og 7 millioner kroner i budsjettet for i år. Det medfører økt risiko og kan gå ut over sikkerheten og kvaliteten på pasientbehandlingen og økt belastning på personalet. I endelig budsjett for divisjonen ble vi i tillegg pålagt av divisjonsdirektør å kutte 4 pleiestillinger som tilsvarer 4 senger. Divisjonsdirektøren begrunner dette med at kommunene i større grad må ta sitt ansvar for utskrivningsklare pasienter og bruk av kommunale akutte døgnplasser (KAD). I tillegg mener hun beleggsprosenten på avdelingen kan økes. Kutt av 4 stillinger er beregnet til å gi en innsparing på 1,6 millioner kroner i 2015 og 3,2 millioner kroner i 2016. Dette kan avdelingen i den nåværende situasjon ikke akseptere. Det skjer mot avdelingssjef / avdelingsoverleges vedvarende og klare faglige råd fordi det vil kunne føre til uakseptabel fare for pasientene og uforsvarlig drift i utsatte perioder. Først når de planlagte tiltak i kommunene viser at de virker og vår beleggsprosent over tid går ned, kan vi vurdere nedtak av senger og pleiere. Beleggsprosenten på avdelingen har vært økende og var 97 % i snitt de tre første månedene i 2015. Jeg er svært bekymret for hva som skjer hvis tiltaket gjennomføres, og kan ikke se hvordan jeg - eller noen annen, kan ta faglig ansvar for driften. Hvem kan da ha det faglige ansvaret? I dagens situasjon vil et slikt tiltak etter min vurdering stride mot Helsepersonellovens § 16. Og med bakgrunn i § 17 i samme lov ser jeg det som min plikt å varsle om dette forholdet fordi det kan medføre fare for pasienter. Det overlates til ledelsen og styret i SI å sende dette videre til Helsetilsynet hvis tiltaket gjennomføres. Hele varslingen med begrunnelser er på i alt 5 sider og med 4 vedlegg og er nå offentlig (ref ). Den ble sendt til divisjonsdirektør med klar intensjon om at administrerende direktør og styret skulle få den i tide til Styremøte i Sykehuset Innlandet 28.5.15 der budsjettet på Gjøvik skulle behandles spesielt.

OVERLEGEN 3-2015 11 ene og klagene på min lederadferd er knyttet til møter og mail og min måte å argumentere på for at kutt i stillinger på avdelingen vil føre til uakseptabel fare for uforsvarlig drift. Som avdelingsoverlege kunne jeg ikke kan ta ansvar for det. En aksept av disse kravene til lederadferd ville føre til knebling av meg som fagperson og til absolutt budsjettdisiplin. Det var uaktuelt. • Jeg fikk beskjed om at hvis jeg ikke endret lederadferd, ville det få konsekvenser for mitt arbeidsforhold, og jeg ville ikke få tilbud om å fortsette i min tidligere jobb som overlege på avdelingen. Etter en dags betenkningstid ga direktøren meg tilbud om å gå tilbake til jobben som infeksjonsmedisiner, hvis jeg sa opp stillingen som avdelingssjef / avdelingsoverlege. Det viste seg at jeg kunne gå på dagen, og jeg sa opp fra 1. juli. • Divisjonsdirektør gikk ut i avisen og hevdet at jeg sa opp frivillig uten noen form for press. Administrerende direktør støtter dette i avisen, og hevder at det ikke er kobling mellom varslingen og personalsaken. Han sier han har vært løpende orientert om saken. • Jeg jobber nå som kliniker, er seksjonsoverlege på medisinsk avdeling med ansvar for intensiv. Jeg aksepterte aldri premissene for personalsaken, og har ikke behov for at den er taushetsbelagt. Administrerende direktør er etter mye mediaoppmerksomhet presset til å ta opp varslingen «.. og omstendighetene rundt denne, herunder hvordan saken følges opp» på nytt i styremøte 3. september. Dersom styret ber om detaljene i personalsaken, vil styreleder lukke møtet. Dette til tross for at jeg har bedt om at styremøte er åpent under dette punktet og samtykker til at offentligheten skal få innsyn i denne personal- saken. Jeg oppfatter styreleders bruk av taushetsplikten i personalsaken som maktmiddel for å mistenkeliggjøre meg og svekke min troverdighet i denne saken. • Sykehuset går i økonomisk underskudd hittil i år, og det ser ut til at presset på avdelingen for å kutte kostnader øker. Til nå er det ingen tegn på at de involverte direktører er bekymret for pasientene. Og de viser ingen evne eller vilje til selvkritikk. Konklusjon: Dette er et eksempel på hvordan økonomisk kontroll og budsjettdisiplin overkjører faglige argumenter i Sykehuset Innlandet. Når det ropes faglig varsko blir det ikke tatt tilstrekkelig hensyn til helselovgivingen, det virker nesten som om den er ukjent. Helseforetaket har ikke klare prosedyrer for hvordan de behandler en varsling på faglig grunnlag. Lederkulturen i helseforetaket fremelsker og vektlegger lojalitet i linja i en grad som kan være farlig for pasientene. Da jeg som faglig ansvarlig sa tydelig fra på vegne av et samlet fagmiljø, fikk jeg represalier. Foretaket har statuert et eksempel som kan bidra til å kneble fagpersoner. Det gjør det vanskelig å være legeleder og det blir farligere å være pasient. Dette kan vi ikke tolerere. • UTDRAG FRA HELSEPERSONELLOVEN: § 16. Organisering av virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester Virksomhet som yter helse- og omsorgstjenester, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. I kommentarene til loven pkt. 3.1 står: «Bestemmelsen sier at virksomheten må innrettes slik at helsepersonell kan opptre forsvarlig og i samsvar med andre lovpålagte krav. Helsepersonell skal heller ikke være forpliktet til å rette seg etter uforsvarlige instrukser fra arbeidsgiver eller andre som er begrunnet i økonomiske og ikke-faglig hensyn.» § 17.Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet. Ref.

OVERLEGEN 3-2015 12 Bestillingen var å drive forsvarlig innenfor rammen. La gå, men hva om rammen er for liten? Ledelsens svar var tydelig: Det var meg det var noe feil med, ikke rammen. Toppledelsen virket ikke interessert i å formidle vår virkelighetsbeskrivelse høyere opp i systemet. Og det er svært langt opp, tilsynelatende uendelig langt. Beslutninger om ressursfordeling tas på et nivå hvor man ikke kan ha innsikt i faglige konsekvenser. Det ville kreve en rik og uinnskrenket flyt av informasjon fra grunnplanet og oppover i systemet, korrekt og samvittighetsfullt tolket og gjengitt fra nivå til nivå. Oppsøk et foretaksmøte i HSØ og sjekk selv! Jeg opplevde heller: — Et ikke understøttende foretaksbyråkrati — Dominerende økonomifokus som distraherer og vanskeliggjør kvalitetsforbedringsarbeid, og gir risiko for uønsket nedbygging av fagtilbud — Detaljert finansierings- og rapporteringssystem via NPR, med vridningseffekter som hemmer rett prioritering hvis man styrer etter økonomisk balanse. — Stor oppmerksomhet rundt usikre, men hardtslående kvalitetsindikatorer — Interesseløshet overfor spesialistutdanning av leger, som er så avgjørende for et fortsatt godt helsevesen Årvisst har vi omstilt etter styrekrav om kostnadsreduksjoner. Det gir lite tid og rom til å utvikle tjenestene ut fra faglige hensyn, og ut fra erkjente mangler og egne løsningsforslag. Jeg tror det gir et dyrere helsevesen med lavere kvalitet. Det oppstår uønskede vridningseffekter. Med kniven på strupen tvinges hvert enkelt sykehus til å prioritere mellom fagområder ut fra lønnsomhetsbetraktninger. Indremedisin er blant taperne, med lite industrielle aktiviteter. Det er ikke konkurranse om disse pasientene, men de er av de aller sykeste. Og de er mange. Vårt HF har et relativt kostnadsnivå på 0.9, og er landsledende i budsjettoverskudd. Er det da rimelig at en medisinsk avdeling må nedbemanne fordi kostnadene til cytostatika overskyter det budsjetterte? Foretakets organisering med sentraliserte stabs- og støttefunksjoner langt borte fra de kliniske miljøene oppleves svært byråkratisk. Man har i 10 år brukt store ressurser på omorganisering og gjentatte utredninger av en mulig ny struktur. SI Gjøvik har levd med trussel om nedleggelse i 10 år, tross 100 000 i opptaksområdet. Foretaket dekker en befolkning som er 20% mindre enn i Helse Nord, men har likevel HSØ som en ytterligere overbygning. Ett nivå for mye? Å lede i helsevesenet er ikke å instruere, men å lytte til og forstå pasientnære medarbeidere og diskutere løsninger, hjulpet av medisinsk kunnskap, lovverk og oppdragsdokument. SI har som organisasjon fratatt seg selv muligheten til annet enn instruksjonsledelse. Full publisering av kvalitetsindikatorer fra Hdir kom brått, og ut fra politiske ønsker trolig før metoden var godt validert i Norge. Både SI og SI Gjøvik har kommet dårlig ut på overlev- else, men ikke på de øvrige parametre. Hva nå målingene er verdt. Vår avdeling har på faglig grunnlag til en viss grad bestridt dem, med støtte fra miljøer som jobber med mer validerte kvalitets- registre. SI s ledelse verken kan eller tør å utfordre helsemyndighetene. Da er det å vente at de tar konsekvensen av tallene. Er nedbemanning da logisk? Ressurstilgang som årsaksfaktor er ikke vurdert av SI. Og er det riktig å begrunne strukturendring basert på en av mange kvalitetsindikatorer? Det er i så fall i strid med anbefalinger i nylig Stortingsmelding om kvalitet i helsetjenesten. Bør man ikke heller stimulere til og understøtte kvalitetsforbedring på avdelingsnivå? Støy fra klinikken, en historie fra Gjøvik Av Øystein Olav Stubhaug, Seksjonsoverlege, tidligere avd.sjef/avd.overlege, medisinsk avdeling, SI-Gjøvik «Hvis du mener dette, må du vurdere din stilling som leder i Sykehuset Innlandet (SI)». Etter 3 år som avdelingssjef fikk jeg høre dette flere ganger på seinvinteren i 2013. Som klinisk leder fant jeg kravet om absolutt lojalitet til økonomiplanene uforenlig med å løse alle lovpålagte oppgaver. Og var ikke mer kreativ enn at jeg leverte en begrunnet oppsigelse. ››

OVERLEGEN 3-2015 13 Utdanning av legespesialister er av sykehusenes aller viktigste oppgaver. For den som prioriterer dette er det et tankekors at verken kvantitet eller kvalitet rapporteres i linjen. Det kan ikke forstås på annen måte enn at sykehusets eier ikke forstår betydningen, mest fordi vi anses som helsefabrikker? La de tusen blomster blomstre! Helse- arbeidere må inspireres, og selv være med på å utvikle helsetjenesten ut fra eksisterende og ny viten. Ledere på alle nivåer må tilrettelegge. Top-down fungerer ikke. Jeg opplevde ett budsjettår med økonomisk handlingsrom, og det ga oss mulighet til å realisere kvalitetsforbedringsprosjektet «Kompetanse i front». En gammel ide som ikke lot seg realisere uten handlefrihet, og det illustrerer hvor nødvendig det er med administrativt fokus på kjerneoppgaven framfor bunnlinjen alene. Det var ikke pasienttilbudet alene som var min bekymring da jeg sa opp, for høyt motiverte helsearbeidere strekker seg langt, og kompenserer for ressursmangel. Før tydelig uforsvarlighet inntrer er det en lang og tornet vei med vanskelige arbeidsforhold for ansatte, nedprioritering av utdanning, interne stridigheter, dårlig samvittighet, og følelse av utilstrekkelighet. Men også manglende mulighet til å bruke tid og ressurser på kvalitetsarbeid. Alt i strid med lovgivende og bevilgende myndighets intensjon, og lovverket i seg. Da den legendariske NAD-forsterkeren kom på 80-tallet, annonserte en hi-fi-butikk med «champagne og kaviar til øl-og pølsepris». I helsevesenet får man nok derimot oftere som man betaler for. En mer middels meny er å anbefale. • Se link: https://helserett.wordpress.com/2015/07/13/misforstatt-lojalitet-og-lederansvar-i-sykehus Årvisst har vi omstilt etter styrekrav om kostnadsreduksjoner. Det gir lite tid og rom til å utvikle tjenestene ut fra faglige hensyn, og ut fra erkjente mangler og egne løsningsforslag. Jeg tror det gir et dyrere helsevesen med lavere kvalitet. Øystein Olav Stubhaug

OVERLEGEN 3-2015 14 Nye metoder innføres i helsetjenesten basert på ny kunnskap og erfaringer. For å sikre en ryddig prosess både faglig og ressursmessig må vi vurdere om det før innføring av en ny metode skal gjøres en formell metodevurdering. Det vil også være et spørsmål om prosedyrer og behandling som i dag tilbys i våre sykehus bør fases ut pga. manglende nytte eller fordi en ny behandling eller prosedyre er kommet til. Metodevurderinger fokuserer på nytteverdi av en metode vurdert ut fra påvist effekt og sikkerhet dokumentert i viten- skapelige studier. Litteraturgrunnlaget for vurderingene settes opp og vurderes. I tillegg gjøres vurdering av kostnader knyttet til metoden og av kost-nytteforholdet. Metodevurderinger er omtalt på Helsedirektoratets nettsider (Nyemetoder.no). Det er etablert et Nasjonalt system for vurdering av nye metoder i spesialisthelsetjenesten. Mest kjent er de Nasjonale metodevurderinger, som enten Nye metoder innen svært ulike fagområder er vurdert: bronkial termoplastikk ved astma, peroperativ vurdering av reseksjonsrender ved brystbevarende kirurgi, elektrokjemoterapi ved svulster i hud, bruk av vektdyner og ECMO ved hjertestans. ›› «Men faget kan de ikke ta fra oss» - et trøstende omkvede blant frustrerte klinikere når man beklager seg over prosesser, omorganisering, NPM og dokumentasjonspress. Så fikk vi invitasjon til "Minimetodevurdering" innen vår spesialitet, hvilket innebar fremmøte og presentasjon av en spesifikk prosedyre - for administrasjon og ledelse slik vi oppfattet det. Dermed var ikke lenger faget vårt alene -lenger, vi måtte få våre faglige vurderinger approbert av systemet - eller vi så ihvertfall konturene av en slik utvikling. Denne framstillingen er satt en smule på spissen, men det vekket interessen for et nytt fenomen - et NPM i faget? Kjell Magne Tveit, Professor og fagdirektør ved OUS er invitert til å redegjøre for fenomenet og vi mener det er interessant for våre lesere. Det vil vel først og fremst være begrunnet ved særlige ressurskrevende nye metoder og rasjonalet for dette er ikke vanskelig å følge. Men ned på hvilket detaljnivå i vår daglige virksomhet? Fagutviklingen er en evolusjonær prosess som avhengig av svært mange forhold gradvis medfører metodeendringer over tid. Skal vi nå også godkjenne dette i en særskilt instans i diskurs med bl a økonomer? Som sagt er det ikke vanskelig å følge intensjon og begrunnelse - vi har nok ikke ressurser til alle gode tiltak og dårlig funderte metoder bør ikke ha noen plass i armamentariet. Likevel, er ikke dette en slags byråkratisering av fagutviklingen - alle gode intensjoner til tross? Vil det drosle mer enn det gavner fagutvikling og pasientsikkerhet? Spørsmålet reises - men bli kjent med både metodevurderinger på nasjonalt og lokalt nivå. Arild Egge, red Metodevurderinger i sykehus Av Kjell Magne Tveit, Fagdirektør, professor Medisin, helsefag og utvikling Oslo universitetssykehus

OVERLEGEN 3-2015 15 gjøres som fullstendige eller hurtige metodevurderinger, der Legemiddelverket eller Kunnskapssenteret er sentrale i vurderingen. Beslutninger tas av Beslutningsforum, som består av direktørene ved de regionale helseforetak. Alle vurderinger av medikamenter skal gjøres nasjonalt. Det samme gjelder vurdering av metoder for nasjonal bruk med store ressursmessige konsekvenser. Imidlertid gjøres også Mini-metodevurderinger lokalt, ved de enkelte helseforetak. Mini-metodevurderinger er en forenklet prosess for kunnskapsbaserte beslutninger om utstyr og prosedyrerelatert diagnostikk og behandling. Det gjøres vurdering av effekt, sikkerhet, kostnader, etikk og organisatoriske aspekter. Metodevurderingene kan også representere en vurdering av etablert praksis. Vurderingene bidrar til fagutvikling, pasientsikkerhet og innovasjon i sykehuset. Ved Oslo universitetssykehus (OUS) har vi de siste to år etablert et system for metodevurderinger. OUS har også fått tildelt en regional kompetansetjeneste for metodevurdering i Helse Sør-Øst. Sykehuset har etablert et sekretariat som koordinerer saksbehandling knyttet til «Råd for metodevurdering». Dette rådet er sammensatt av forskningskompetente klinikere oppnevnt av de respektive klinikkledere samt bibliotekarer, økonomer, relevante stabsenheter og enhet for medisinsk teknologi. Rådet behandler innmeldte saker, følger opp saker under vurdering og behandler ferdige mini-metodevurderinger fra eget og andre HF. Litteratursøket gjennomføres av Medisinsk bibliotek, de faglige vurderinger og vurderinger av vitenskapelig dokumentasjon gjøres av sykehusets fagpersoner og de økonomiske vurderinger gjøres av sykehusets økonomer. Det innhentes også en fagfellevurdering fra annet HF før beslutning tas. Råd for metodevurdering har ikke besluttende myndighet, og anbefalingene fra rådet går derfor til beslutning på relevant linjeledernivå i sykehuset. Så langt er 16 metodevurderinger gjennomført ved Oslo universitetssykehus og mange er i prosess. Nye metoder innen svært ulike fagområder er vurdert. Noen eksempler på vurderinger som viser bredden i arbeidet: bronkial termo- plastikk ved astma, peroperativ vurdering av reseksjonsrender ved brystbevarende kirurgi, elektrokjemoterapi ved svulster i hud, bruk av vektdyner og ECMO ved hjertestans. Alle minimetodevurderinger publiseres på Kunnskapssenterets nettside. Vårt inntrykk er at systemet for minimetodevurderinger i økende grad blir kjent og benyttet i sykehuset. Målet er at nye metoder ikke tas i bruk før de har gjennomgått nasjonale eller lokale metodevurderinger. •

OVERLEGEN 3-2015 16 Kjersti Toppe og Audun Lysbakken innledet kort og seminaret ble ledet med fast hånd av Per Lundteigen fra første øyeblikk. Her var «sentrale fagfolk samlet for å diskutere sykehusfunksjoner og organisering». For balansens skyld var Johan Torgersen, nå divisjonsdirektør i Helsedirektoratet først ut og fikk presentere HDs vurderinger knyttet til framtidas lokalsykehus – for dette handler først og fremst om disse sykehusenes videre skjebne. Utgangspunktet for Torgersens innlegg var «Ekspert- gruppas rapport» til Departementet. Han la vekt på at rapporten måtte sees i et utviklingsperspektiv – sykehusstrukturen må forventes å måtte endres pga forhold som økende spesialisering, nye og flere behandlingsmetoder, organiserte behandlingsforløp, færre pasienter til de små sykehusene. Rapporten er et forsøk på å forutse framtidens helsevesen – man sier ikke noe bestemt og den er ett av mange innspill til departementet. En nedtoning av rapporten? Christian Grimsgaard som tillitsvalgt ved OUS og Legeforeningsrepresentant pekte på Legeforeningens eget vedtak (2015) om å sikre «gode akuttilbud uavhengig av bosted…, velfungerende lokalsykehus er et nødvendig ledd….» Det er uansett optimistisk å snakke om et likeverdig tilbud i vårt land og reisetid er et viktig tema. Mye taler for at det er nødvendig å ha kombinasjonen av indremedisin, kirurgi og anestesi for å ha en god akuttberedskap. Han minnet om at vi allerede har redusert antall sykehus (44 red til 32) over de siste tiår og de sykehus vi har er slett ikke små – i internasjonal sammenheng. Erfaringene fra omstrukturering i Danmark mente han hadde begrenset verdi – landet er mindre enn Finnmark fylke. Dette er meget komplekst i et land som vårt og debatten bør dreie seg først om hva et sykehus egentlig er… Grimsgaard plukket ned et par myter ved å minne om at det produseres mer DRG pr lege ved småsykehusene og at større enheter er dyrere. Brynjulf Ystgaard, overlege ved St. Olav og Norsk kirurgisk forening tok for seg de sprikende konklusjoner i flere undersøkelser av kvalitet mellom store og små sykehus; det er vanskelig Fagpolitisk seminar Nasjonal helse- og sykehusplan, Stortinget 2. september 2015 SV og SP arrangerte og inviterte Helse- og Omsorgskomiteen, Stortingspartiene og Rødt til Kinosalen i Stortingets øverste etasje til et 3 timers seminar om den kommende helse- og sykehusplanen. Debatten i media har vært til dels intens og preget av fronter og sterke stemmer og som invitasjonen begrunnet initiativet med, så er det behov i en så viktig sak med en bredere diskusjonsflate enn det media kan tilby beslutningstakere. Av redaktør Arild Egge ››

OVERLEGEN 3-2015 17 å trekke entydige konklusjoner og man har dårlig grunnlag for å hevde at de store er bedre enn de små. Han viste bl a til NELA-report ved 30 NHS sykehus i England (link: www.NELA.org ). I Norge er det allerede foretatt faglig begrunnede funksjonsfordelinger og ytterligere sentraliseringer er kanskje ikke faglig begrunnede. De mindre sykehusene er viktige for utdanningen av nye spesialister. Overlege og professor Mads Gilbert fra UNN har vært tydelig i mediebildet på lokalsykehusenes side – og var det her. Han slo fast at nedleggelse av lokalsykehus ikke er faglig begrunnet, men forblir en politisk avgjørelse. Man har velfungerende lokalsykehus og man skal være forsiktig med å legge dem ned – hvordan skal de overfylte sentralsykehusene ta i mot disse pasientene; vi har korteste liggetid i Europa, færrest sykehussenger med en altfor høy beleggsprosent. Vi vet at dødeligheten øker ved 92% - hvor vil man med dette? Kollegaer fra ulike spesialiteter og ledelse ved 9 ulike sykehus landet rundt holdt kortere poengterte innlegg som til sammen dekket alle viktige argumenter for å tenke seg godt om før man gjør store endringer i den eksisterende sykehusfordelingen. Geografi ER fortsatt en hindring i dette landet - hvert 7. oppdrag med luftambulansen ble ikke gjennomført , hvert 3. vinterstid. Pasienter er «forundringspakker» (Reinertsen, Gjøvik) og man trenger derfor på ethvert sykehus bred kompetanse. Små sykehusene kan ved å inngå forpliktende samarbeid med et Regionsykehus få til god faglig utvikling og høy standard ved rotasjon/hospitering – Voss /Haukeland er et godt eksempel på dette. Politikerne fikk mye å tygge på, seminaret presenterte en bredde i argumentasjonen som sannsynliggjorde at ideen om at vi trenger få eller ingen lokalsykehus – uten akuttberedskap med kirurgi fikk betydelig motbør. Det er gode argumenter for å beholde gode velfungerende sykehus som både er effektive og gode arbeidsplasser. • Nanisimova / Shutterstock.com Politikerne fikk mye å tygge på, seminaret presenterte en bredde i argumentasjonen som sannsynliggjorde at ide n om at vi trenger få eller ingen lokalsykehus – uten akuttberedskap med kirurgi fikk betydelig motbør

Ofs nye miniseminar for ledere – Sesjon 1 og 2 Of starter opp sitt nye tilbud til legeledere høsten 2015. Dette skal være en felles faglig plattform og møteplass for ledere, hvor deltagerne også gis tid til «nettverking» og diskusjon med lederkolleger. Tilbudet retter seg primært til ledere i sykehus som har personal-, drift- og økonomiansvar. Det planlegges 3-4 samlinger årlig. Begge sesjonene starter kl. 13.00 med lunsj og «mingling». Deretter er det foredrag fra kl. 14.00 – 18.00. Vi legger opp til en god pause underveis i foredragene slik at deltagerne får tid til spørsmål og erfaringsutveksling. Deltakerantall ca. 40 ledere. Påmelding til sesjon 1 – snarest til of@legeforeningen.no Seminaret er gratis for medlemmer i målgruppen og evt. reiseutgifter dekkes etter regning. SESJON 1 Første sesjon er tirsdag 17. november 2015 på Thon Hotel Opera. Foredragsholder er danske Jesper Marcussen. Han er cand.pæd.psych. og managing partner i Green Andersen Erhvervspsykologi i København. Temaet for Marcussens foredrag er «Faglig ledelse og ledelsesidentitet – ledelsesrommet og personlig autoritet». SESJON 2 Annen sesjon er torsdag 3. mars 2016 i Trondheim. Foredragsholder er Ivar Sønbø Kristiansen. Temaet er «Helseøkonomi». Ytterligere opplysninger kommer senere / publiseres på Ofs nettside. SESJON 3 Tredje sesjon planlegges til 12. mai evt. 19. mai 2016, Oslo. Foreslått foredragsholder er Bobby Zachariae, en av Danmarks førende eksperter inden for sundhedspsykologi. Han forsker på sammenhengen mellom kropp og psyke og evnen til mentalt å påvirke sykdom, sunnhet og livskvalitet. Norsk overlegeforening Styret/lederutvalg

OVERLEGEN 3-2015 19 Helsevesenet kan forstås som en levende organisme. Fra tid til annen dukker det opp sykdomstegn. I sommer ble en avdelingsleder avsatt etter varsling om sviktende pasientbehandling ved sengeinnskrenkning. Rett før Overlegen gikk i trykken kom nyheten om at vi i mitt eget sykehus ikke håndterte pasienter med akutt hodepine som vi burde. Eksemplene er mange. Men det stilles da også store forventninger til leveransen; hver enkelt pasient skal gis førsteklasses omsorg og behandling. Samtidig skal det leveres fagutvikling og forskning i verdensklasse. Naturligvis innen oppsatt kapasitet og budsjett. Er symptomene uttrykk for uskyldige episoder med snue, eller er det noe alvorlig galt fatt med selve vesenet? I dag er spesialisthelsetjenesten mål- og resultatstyrt gjennom en bestiller-utfører modell. I oppdragsdokumenter gis de ulike delene av organismen beskjed om hvilke krav som skal nås i perioden. Et visst antall DRG poeng skal produseres. Ventetidene skal ikke overstige 60 dager og andelen fristbrudd skal være nær null. En viss andel av budsjettene skal avsettes til forskning. Lovens krav om god og omsorgsfull behandling inngår ikke i selve bestillingen, men legges formodentlig til grunn. Likeledes målet om fagutvikling og førsteklasses forskning. Men kvalitet er ingen enkel bestilling. Våre medisinske fag- eller forskningsdirektører har naturligvis ingen mulighet til å ha noen som helst oversikt over alle bevegelsene og alle de ulike aspekter ved god pasientbehandling, fagutvikling og forskning i sykehus. Målene må nås ved å lede og motivere de mange tusen som i det daglige utgjør den samlede organismen. For det er i møtet mellom pasient og behandler mening oppstår. Her skal god og omsorgsfull behandling leveres. Erfaringer fra disse møtene og pasientforløpene danner basis i kunnskapsgrunnlaget til klinikeren. På arbeidsplassen, i ulike internasjonale tids- skrift og fagfora utveksles erfaringer og brytes mot hverandre og forsknings- kunnskap. I denne brytningen videreformidles erfaringer, og ny kunnskap blir til. Fagdirektørens (og øvrig overordnede ledelses) rolle må vel da være å legge til rette for god fagutøvelse, ikke å bestille et forhåndsdefinert produkt. Men systemet er uegnet for dette samspillet. 10 000 DRG eller 1000 publikasjonspoeng i bestilling, hva slags? Gode eller dårlige? Lindring og omsorg eller harde endepunkt? Skal vi prioritere kunnskapsoverføring til de som skal ta stafettpinnen ved neste veksling? Eller makse output i denne runden. Hvor tidlig skal vi presse kommunen eller DPSet til å ta over? Hvor langt skal strekke oss for å dekke pasientens behov? Hvor lav terskel skal vi ha for å utrede akutt hodepine? Hvordan skal ventelistene håndteres? Øke forløpstidene for å få ned antall ventende og registrert ventetid? Eller enda mer kreative løsninger? Dagens organisering er sårbar for ledere som i for sterk grad lever seg inn i systemets ensidige innbakte logikk. Det egentlige målet og innholdet i tjenestene passer dårlig inn i Excel arkene, og etterspørres for sjelden i styringslinja. I regnearket er en innleggelse bare en innleggelse, og alle DRG poeng like. Pasientbehandling og fag kan bli sjetonger i et spill for å nå systemets mål, og hverdagen med overbelegg og klagemål fra pasienter og ansatt uvedkommende forstyrrelser. Hvis systemet hadde vært i nærheten av perfekt designet kunne kanskje en slik systemtro tilnærming hatt noe for seg. Men logikken er grovt utmeislet uten farge og dybde. Og når man skuer enkelte sykehusledere på deres festtaler om produksjonen fortoner hele virksomheten seg like fattigslig som finansnæringen. Så grått er det heldigvis ikke ute i møtene mellom pasient og behandler. Ansatte har valgt å jobbe med pasienter og fag av egen interesse. Jeg kjenner ingen som lar seg begeistre av eller er drevet av ønske om å produsere for Excel-kolonnistene. Derfor utkjempes det utallige glødende kamper hver eneste dag i helse-norge, for pasienter, og for fag. For kapasitet til å ferdigbehandle psykisk lidende, og for å ivareta pasienter med akutt innsettende hodepine på best mulig måte. Men oppover i styringslinjas korridorer er det en nummen fred. Alt fungerer tilsynelatende alt såre vel, og hvert lag som en Gore-tex membran som holder verdikonflikter og problemer nede og ute. Glimtvis bryter de gjennom til overflaten, og da i form av avisoppslag om svikt. Jeg er redd for at gløden i helsevesenet ikke er uutømmelig. Det står ikke så godt til med selve vesenet. Innretningen sliter på organismen. Som gradvis tappes for det aller viktigste av det livgivende; ansattes engasjement, eierskap og fremtidstro. Please heed the call. • Helseorganismens helbred Av Christian Grimsgaard, nestleder i Overlegeforeningen ›› Liggetid for psykiske lidelser var 3,2 dager i Norge (2010). I OECD var gjennomsnittet 29,5 dager. «Det er gledelig at produktiviteten bedres» Helsedirektør Bjørn Guldvog til Dagens Medisin om utviklingen i psykisk helsevern (2015) «Every system is perfectly designed to give the result it gets» Paul Batalden

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy