Overlegen nr. 3 - 2015

OVERLEGEN 3-2015 30 Jeg har i to år jobbet som ortoped ved Guy’s & St.Thomas Hospital midt i London. Det er et av National Health Service (NHS) største sykehus med over 11 000 ansatte. Sykehuset består av to gamle og ærverdige sykehus som ble slått sammen til et stort foretak på begynnelsen av 90-tallet (høres det kjent ut?). Det er ca 20 minutters gåtur mellom sykehusene. St Thomas Hospital (fra 1100-tallet) ligger ovenfor Westminster, og Guy’s Hospital (1721) ligger ved London Bridge. All traumatologi er lagt til St.Thomas, mens elektiv kirurgi er lagt til Guy’s. Jeg har for det meste jobbet , med knekirurgi på Guy’s, men jeg har hatt overlegevaktene på St Thomas. Helsevesenet i Storbritannia er hovedsakelig offentlig, som i Norge. Det er derfor en del likehetstrekk, som gjør at dette er et land vi ofte sammenligner oss med og tar impulser fra i helsepolitikken. National Health Service (NHS) ble stiftet i 1948, da det ble klart at de veldedige organisasjonene som tidligere hadde drevet helsetjenestene i landet ikke hadde kapasitet til å påta seg de store oppgavene som ventet etter krigen. NHS sikrer alle briter gratis helsehjelp, og selv om mange forbinder Storbritannia med privatisering av offentlige oppgaver (tog, post, universiteter osv) har NHS forblitt offentlig. Men britene er et liberalt folkeslag, med toleranse og tradisjon for privat virksomhet. Det har derfor hele tiden eksistert et privat helsetilbud parallelt med det offentlige. Det er hovedsakelig i de store byene at det er en vesentlig privat helsevirksom- het, noe som kommer best til uttrykk i den berømte Harley Street i London. Der ligger de private klinikkene på rekke og rad og tilbyr alt fra kreftbehandling og plastikk kirurgi, til astral terapi og årelating vha blodigler. Harley Street er nærmest synonymt med privat helsevesen i England, og det sies at gata har den høyeste konsentrasjonen av medisinsk ekspertise i verden. Spesialisthelsetjenesten i Storbritannia er bygget opp ganske annerledes enn i Norge. For det første er selve spesialiseringen mye mer formalisert enn hjemme. Man må som nyutdannet lege søke seg inn på de ulike spesialiteters utdanningsløp. For ortopedi betyr det å komme inn på «orthopaedic training program». Det finnes flere av disse, geografisk fordelt rundt om i landet. Man blir da en del av et årskull med «registrars» (assistentleger) som de neste 6 årene sendes rundt omkring på sykehusene i området, i en rotasjons- ordning som gjør at de etter seks år har vært innom alle deler av ortopedien. Underveis må de også ta flere eksamener. Den siste store eksamen på 5. året har stor strykprosent, og kandidatene bruker 3-4 måneder på å lese seg opp, nærmest som siste året på legestudiet. Ortopedi i England Av Per-Henrik Randsborg Helsepolitikk er alltid et brennhett tema i enhver valgkamp. Det skyldes naturligvis at det er noe velgerne, dvs folket, er opptatt av. Det angår alle, og alle har erfaring med helsevesenet, som pasient eller pårørende. Men det er en annen grunn til at helsepolitikk alltid er fremst i mediabildet. Hadde det bare vært en måte å organisere helsevesenet på ville ikke sykehusstruktur, samhandlingsreformer, fastlegeordning og trygderettigheter vært den viktigste debatten i offentligheten år etter år. Men det finnes mange måter å organisere et helsevesen på, og det er slettes ikke sikkert at vår modell er den beste. ››

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy