OVERLEGEN 3-2015 32 treffer da ortopeden eller hans (eller en sjelden gang hennes) fellow på poliklinikken som iverksetter behandling etter behov. Hvis det foreligger operasjonsindikasjon, settes pasienten opp på denne ortopedens operasjonsliste. All oppfølging siden skjer på hans poliklinikk. Det er altså et krystallklart ansvarsforhold mellom pasient og kirurg. Skulle det dukke opp komplikasjoner underveis vil andre leger kontakte den ansvarlige ortoped eller hans team før eventuelle tiltak settes i gang. Denne klare kommandolinjen er åpenbart i pasientens interesse. Det blir kontinuitet i behandlingen og det er veldig tilfredsstillende å se sine egne pasienter både før og etter kirurgi. Det oppstår heller ingen diskusjon om hva som skal gjøres med de ulike pasientene, ettersom det er så åpenbart hvem som har ansvaret og beslutningsmyndighet. Når det er sagt er det ofte at kollegaene ber om hjelp, både til å ta unna ventelister og til håndtering av vanskelige tilfeller. Ulempen med dette systemet er at det er veldig personavhengig, og leger som gjør rare og tvilsomme inngrep kan ha mulighet til å fortsette over lang tid uten at noen griper inn. Men pga de trange nåløyene som skal til for å få jobb er de fleste allerede meget godt kvalitetssikret. Videre har man innført en obligatorisk «revalidation» av alle leger hvert 5 år. Dette er en omfattende prosess som består av en meget bred til- bakemelding om egnethet fra kollegaer og pasienter. For å unngå nepotisme må man skaffe tilbakemeldinger fra flere titalls kollegaer, både de over og de under i hiarkiet, samt andre yrkesgrupper som sykepleiere og sekretærer. Til sist må man få en skriftlig anonym tilbakemelding fra over 40 pasienter som skal uttale seg om din egnethet både mtp faglighet og bed-side manners. Det er et ressurskrevende arbeid, som jeg også måtte gjennom som ny lege i landet. I tillegg til denne grundige og regelmessige vurderingen av den enkelte lege har man månedlige møter for hele avdelingen der alle komplikasjoner gjennomgås i plenum. Man fører statistikk over de ulike kirurgers komplikasjonsrate. På den måten kan man plukke opp om en kirurg skiller seg vesentlig ut. Dette kan høres ubehagelig ut, som et slags overformynderi, men det er helt essensielt i denne strukturen, og både tonen og holdningene til komplikasjoner er fornuftige og profesjonell. Det kan nevnes at Guy’s Hospital driver med uttalt revisjonskirurgi, og komplikasjonsraten til revisjonskirurgene er naturligvis mye høyere enn de som kun driver med primærkirurgi. Dette forstår alle (bortsett fra økonomiavdelingen). En ortopedisk avdeling i Storbritannia er altså vesentlig annerledes bygd opp enn i Norge. Avdelingsoverlegen har ikke det kliniske ansvaret på samme måte som hjemme. Avdelingen er en løsere organisasjon der ulike «consultants» organiserer sin kliniske virksomhet. Avdelingens hovedoppgave er logistikk for å skaffe operasjonsstuer til kirurgene, sengeplasser til pasientene, plass på poliklinikken osv. Hver ortoped har i mye større grad enn i Norge autonomi for behandlingsstrategier for sine pasienter. Det strekker seg helt til implantatvalg, selv om sentrale føringer på valg av proteseprodusenter innføres av flere og flere sykehus. Men overlegene har stor råderett over egen hverdag. Både når det gjelder poliklinikk og operasjonsdager. Hver overlege har sin egen operasjonsdag, gjerne en dag i uka, som de fyller opp med pasienter fra sin egen poliklinikk. Valg av behandling for ulike lidelser varierer også mellom kirurgene, men ikke utenfor det som er god klinisk praksis. Den postoperative rehabiliteringen varierer også i viss grad mellom kirurgene, og det kan være en utfordring for sykepleiere og fysioterapeuter på avdelingen å skille mellom de ulike legers pasienter. Men det står klart og tydelige på den (håndskrevne) operasjonsbeskrivelsen… Storbritannia er ikke utpreget teknologisk, og de fleste sykehus holder fremdeles på med papirjournaler. Det er om mulig ennå mer rot og fortvilelse rundt elektronisk pasientjournal i Storbritannia enn i Norge. På Guy’s har man for øyeblikket landet på et slags halvfabrikat, der det meste finnes i papirjournalen, men polikliniske brev, røntgenbilder og blodprøver finnes elektronisk. Fordelen med dette er at sykehusene har beholdt et stort antall sekretærer, som holder de må hjulene i gang. Man har også flere sykepleiere og vaskere på operasjonsavdelingen som gjør at tempoet på operasjonsstuen er meget høyt. Faktisk så høyt at det av og til kan være vanskelig å få i seg lønsj på en travel og lang operasjonsdag. Men det ser jeg på som et luksusproblem. Nå skal jeg komme tilbake til Norge og Ahus etter tre meget lærerike år i London. Det er fordeler og ulemper med begge systemene. Det beste med London var den selvråderett jeg opplevde å få etter hvert, både over operasjonsteknikk, og også over planlegging av operasjonsdagen og poliklinikken. Det verste var de lange dagene, ingen avspasering og forventingen om å kunne stille opp for mine pasienter i ferier, helger, kvelder og netter, selv uker og måneder, sågar år, etter operasjonen. Det felleskapet som finnes i en ortopedisk avdeling i Norge som møtes hver dag til morgenmøte er det jeg gleder meg mest til å komme tilbake til. Og så gleder jeg meg til ikke å gå i dress hver dag. • Det felleskapet som finnes i en ortopedisk avdeling i Norge som møtes hver dag til morgenmøte er det jeg gleder meg mest til å komme tilbake til.P r-Henrik Randsborg
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy