OVERLEGEN 3-2015 44 Den 27. juli hadde Dagens Næringsliv et oppslag som fikk plass både på første- siden og inne i avisen. «Kvaliteten på kirurger bør offentliggjøres i egne registre», mente professor Olav Helge Førde, og pasientenes overlevelsesprosent ble foreslått som et aktuelt målekriterium. For å skape balanse var det innhentet synspunkter fra leder av Norsk kirurgisk forening, Arne-Christian Mohn, som gikk imot forslaget og minnet om at dette ville kunne bli en gapestokk. Både Mohn og en pensjonert thoraxkirurg, professor emeritus Jan Ludvig Svennevig som hadde et debattinnlegg noen dager senere, påpekte at dagens inngrep som oftest skjer i team der både kirurger, anestesileger, sykepleiere og teknisk personale er involvert. «Riktig utvelgelse av pasienter, gode rutiner, sjekklister, nødprosedyrer og god oppfølging er viktig for resultatene», skrev Svennevig. Mange fagfelt også utenfor tradisjonelle kirurgiske disipliner vil kjenne seg igjen i denne beskrivelsen av arbeidsmåten. Det følger av dette at det i beste fall vil være mulig å sammenligne sykehusmiljøer, men ikke enkeltpersoner hva gjelder medisinsk kvalitet. I noen tilfeller kan det også være riktigere å sammenligne regionale behandlingskjeder fremfor enkeltsykehus fordi det som måles, er avhengig av henvisningspraksis og samarbeid mellom lokal- og regionssykehusene. Analyse og presentasjon av innsamlede data må være nøye gjennomtenkt dersom de skal kunne gi oss og pasientene et riktig bilde av eventuell kvalitetsvariasjon. Det er mange eksempler på at signifikante forskjeller som det kunne ha vært fristende å gå ut med og som kunne ha fått store oppslag i media, har forsvunnet etter korrekte korreksjoner utført av skolerte kolleger. Noen av oss husker også en offentliggjøring av rådata i 2005 om dødelighet ved utvalgte diagnoser hentet fra Norsk pasientregister. Sammenligningen av norske sykehus var helt åpenbart full av feil, og de som stod bak presentasjonen, måtte trekke den tilbake og unnskylde seg. Medisinske kvalitetsregistre har vært et satsningsområde innen helsetjenesten de siste årene. Så langt er det etablert 47 nasjonale medisinske kvalitetsregistre. De samler informasjon om utredning, behandling og oppfølging av pasienter innen ulike sykdomsgrupper, og målet er at dette skal føre til bedre behandling av pasientene. Registrene kan gi oss informasjon om sykdomsforekomst, dødelighet, etterlevelse av retningslinjer og andre kvalitetsparametere. Ved sammenligning av fagmiljøene er det imidlertid særdeles viktig å korrigere for ulikheter i pasient- sammensetning og andre faktorer. Pasientalder er en åpenbar faktor, men transportavstand kan også være viktig ved tilstander som haster. Det kan også være slik at komplekse tilstander og pasienter med mye komorbiditet sentraliseres slik at enkelte sykehus behandler sykere pasienter med samme diagnose enn andre. Videre kan registreringspraksis og dekningsgrad ved sykehusene variere - er alle pasienter som fikk diagnosen med? Kvalitetssikring av felles tolkning av variabler og av dekningsgrad pågår, i alle fall i enkelte registre, og må følges opp fortløpende i årene fremover for å sikre at datakvaliteten er god nok. Av leder i FaMe Cecilie Risøe ›› Kjære kolleger De 45 fagmedisinske foreningene utgjør en av Legeforeningens 3 akser, (lokalforeningene og yrkesforeningene er de 2 andre aksene) og de er representert i Landsstyret med 20 representanter. Denne gruppen kalles FaMe-gruppen. Leder av FaMe-gruppen og en fagmedisinsk forening skriver innlegg i hvert nummer. FaMe
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy