Overlegen nr. 3 - 2015

OVERLEGEN 3-2015 8 ›› Der murres i mange legemiljøer. Det klages høylydt over stadig flere tellekanter som skal rapporteres og stadig mer papirarbeid på bekostning av pasienttid. Av Stener Kvinnsland, seniorrådgiver, Haukeland Universitetssjukehus Måling og rapportering – tvangstrøye eller nødvendig verktøy? Jeg har stor forståelse for at mange føler på at kravet til dokumentasjon har økt på. Det er helt riktig at vi måler og rapporterer stadig mer. Spørs- målet er om vi gjør det på riktig måte. Sykehus er store og komplekse organisasjoner. Hvordan skal vi kunne ha noen mulighet til å styre disse svære gigantene dersom vi mangler grunnleggende fakta om hva som foregår? Hvordan kan vi vite at vi bruker de ressursene samfunnet har tildelt oss på riktig måte og til beste for pasientene? Hvorfor må legene ta så mye av ansvaret for rapporteringen? Er rapporter blitt viktigere enn pasientene? Den aller mest grunnleggende rapporteringen er kodingen, den medisinske dokumentasjonen. Jeg slutter ikke å forundre meg over fagpersoner som med den største selvfølgelighet sier at DRG-kodingen er til for å glede økonomidirektøren og at det brukes unødvendig mye tid på dette. Kodingen er utviklet for å sikre gode og objektive beskrivelser av hva som feiler pasienten og hvilken behandling pasienten har fått på sykehuset. Punktum. At det i ettertid er laget et system som gjør at sykehusene får betalt for det de har gjort basert på det som er kodet, kan ikke rokke ved det faktum at koding har en medisinsk begrunnelse, ikke en økonomisk. Jeg registrerer at enkelte prosessdata også blir opplevd som uviktige og at jeg og andre ledere «maser» vel mye om disse. Epikrisetid er eksempel på dette. Dessverre ser vi jevnlig at epikrisene sendes ut for seint og med ufullstendig innhold. Det er det pasientene som taper på. Hvordan skal neste ledd vite hva de skal gjøre med pasientene dersom vi ikke forteller hva vi har gjort? Det evige maset om kortere epikrisetider er ikke fordi vi som ledere er opptatt av å lage rapporter med gode tall. Vi maser på vegne av pasientene. Ingen opponerer mot at pasientsikkerhet er viktig. Da forundrer det meg stort at det finnes de som lar være å følge de avtalene vi har gjort, for eksempel når det gjelder kampanjen Trygg kirurgi. For meg er det uhørt at noen aktivt velger å la være å bruke sjekklister. Sjelden har vi hatt et tiltak der den positive effekten for pasientene er så grundig dokumentert. Det skulle bare mangle om vi da ikke krever telling og rapportering helt til vi sikrer at alle bruker sjekklister. I slike tilfeller må vi be om informasjon og rapporter. Jeg tror at mye av dette også oppleves som en utfordring av den autonome legerollen. Vi leger er vant til å ha og ta stort ansvar. Vi er vant til å ha et handlingsrom. Vi er vant til i stor grad å bestemme selv. Stadig mer rapportering og transparens fører til at vår rolle er i endring. Men alle arbeidstakere må godta at innholdet i arbeidshverdagen endrer seg over tid. Det grunnleggende forandrer seg imidlertid ikke. Legens ansvar for å dokumentere det som primært gjelder pasienten, det kommer legen aldri unna. Det er den faglige, grundige dokumentasjonen av pasientdata som er det viktigste verktøyet vi har for å vite om vi er på riktig vei. Slik jeg ser det, spør vi stort sett etter de riktige tingene, dette er viktige styringsverktøy som gir oss muligheten til å styre godt innenfor de rammene vi har. Eierne våre i departementet spør også etter mye, til dels detaljert. Men det er muligheten byråkrati og politisk ledelse har til å følge opp de politiske føringene som er gitt. Men for at rapportering skal føles meningsfylt, må det skapes en aksept for at dette er viktig. Det krever god involvering og gode prosesser i forkant før nye indikatorer og måleparametre introduseres. Her kan mange ha noe å strekke seg etter, her må vi ha klare forventninger også til direktorat og departement. Feiler vi med dette, når vi ikke målene våre. Jeg ser og jeg forstår at administrasjon og rapportering oppleves som en tvangstrøye og et utidig press i en travel pasienthverdag. Det er imidlertid ikke mulig å fjerne rapporteringen som doku- menterer det vi holder på med. Men i stedet for å diskutere om vi rapporterer for mye, burde vi diskutere om vi måler og rapporterer på riktig måte. Jeg ser at det legges for mye ansvar og arbeid på den enkelte lege. Dette kan bare løses ved at vi utvikler god IKT-støtte. Mitt ønske er at det ikke opponeres mot at det telles og rapporteres, men at vi får en fruktbar diskusjon om måten det gjøres på. Målet er å minske presset på hver enkelt og samtidig sørge for god og viktig dokumentasjon. Løsningen ligger ikke i å skru klokka tilbake og rapportere mindre. Vi må rapportere smartere. •

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy