OVERLEGEN 3-2016 10 Vi vet fra medarbeiderundersøkelser og arbeidsmiljøkartlegginger at leger jobber mye og opplever høy arbeidsbelastning. Samtidig er de den arbeidsgruppen som har lavest sykefravær (1). Studier av sykefravær viser at arbeidstakere som opplever å ha kontroll over egne arbeidsoppgaver tåler mer endring og arbeidspress (2-5). Et viktig spørsmål er da om legenes opplevelse av kontroll og autonomi er i endring, i takt med generelle samfunns- endringer. Sosiologen Richard Sennett beskriver i boken «The Corrosion of Character. The Personal Consequenses of Work in the New Capitalism» fra 1984, hvordan endringer i arbeidslivet påvirker den individuelle karakter. Mens den gamle kapitalismen var preget av rigide, men forutsigbare, hierarkier, og entydige maktkonstellasjoner, beskriver Sennett den nye kapitalismen som preget av organisasjoner som krever fleksibilitet, omorganisering, risikotaking, kortvarige prosjekter, arbeid på tvers av yrkesgrupper og utbredt nettverksstyring (6). Kan denne beskrivelsen også passe i sykehus, og hvordan har eventuelt den moderne økonomien påvirket legehverdagen? Den moderne økonomien, slik Sennet beskriver den, er overgangen fra maskindominert industrialisme til en informasjons- og kunnskapsbasert økonomi. Der arbeidere tidligere måtte være «on-time» er de nå mer forventet å være «on-line» (7). Grensene for arbeidet er ikke lenger like tydelige, og arbeid og privatliv blandes sammen. Arbeidere måles etter hva de leverer og ikke etter antall timer de er på jobb. Nå forventes det av arbeidstakere at de svarer på e-post på kveldstid og i helger uten vakttillegg. Den nye informasjons- og kunnskapsbaserte økonomien gjør at arbeidstakerne opplever at de konstant «ikke bare er på, men i arbeid» (7). Tradisjonelt har sykehus vært forskånet for mye av de endringene som samfunnet forøvrig ble påført, slik Sennet beskriver utviklingen av den moderne økonomien i perioden etter 1970. Sykehus har vært tunge institusjoner styrt etter medikratiske verdier (8). Det vil si at det var den medisinske logikk som var normgivende for orga- nisering og maktkonstellasjoner. Lege- hierarkiet med overleger og professor- ene på topp dominerte, og de admini- strative hadde støttefunksjoner i sykehuset. Leger jobbet utfra et eget personlig engasjement og definerte selv grensene for sitt virke. Det var ikke kortere arbeidsdager enn i dag, men timene ble ikke telt på samme måte. Ved tusenårsskifte skjedde det noe med norsk helsevesen. Overgangen fra fylkeskommunalt eierskap og forvaltningsstyring, til statlig eierskap og foretaksorganisering, og dertil mål- og resultatstyring, endret ledelse- og rammevilkårene for sykehusene. Sykehusene ble egne rettssubjekter, og de ansatte ble underlagt arbeidsmiljøloven istedenfor tjenestemannsloven. Sakte, men sikkert ble hverdagen til sykehusansatte endret uten at overgangen kanskje kjentes altfor overveldende til å begynne med. Samtidig på 90-tallet hadde legene blitt vanlige lønnsarbeidere ved at det som tidligere var ulønnet ekstra vaktarbeid, frivillig innsats i lange kvelder for å dekke opp behovet til spesielt trengende pasienter, ble registrert og skulle lønnes etter faste tariffer. Lønnen gikk opp, men friheten gikk ned. Fra da av grep den moderne økonomien også sykehusene. Sykehus blir ofte karakterisert som profesjonsbyråkratier der koordinering skjer gjennom standardisering av arbeidsoppgaver og kategorisering innen- for medisinens ulike spesialiteter (9). Medisinens fagspesialisering har ført til at leger kan stadig mer om stadige mindre. Spesialiseringen har vært en suksess med tanke på de store medisinske fremskritt som er gjort de siste 60-70 årene. Sykehuset har bidratt til medisinens suksess ved å speile medisinens spesialisering i sin organisering. På et tidspunkt bikket imidlertid fordelen med den økte spesialiseringen og fragmentering av sykehusene over Fra lege til leder i det nye arbeidslivet Av Lars Erik Kjekshus, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo I denne korte artikkelen ønsker jeg å belyse hvordan endringer i norsk arbeidsliv generelt og sykehus spesielt kan sies å spille en rolle for den økende frustrasjonen blant leger i møte med ledelse og endrede rammebetingelser. ›› Ledere med legebakgrunn fortsetter i stor g ad å arbeide klinisk For legen er det relasjonen til pasienten som er grunnleggende og ledelse underordnet
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy