Overlegen nr. 3 - 2016

OVERLEGEN 3-2016 11 til å bli en belastning fordi koordineringsutfordringene oppleves som uoverkommelige. Sykehusene fusjonerer og blir større for å håndtere den økte spesialiseringen. Det kreves større fagmiljøer for å kunne etablere egne vaktordninger også innen de små grenspesialitetene. Men pasientene opplever manglende koordinering på tvers av spesialiteter. De store sykehusene sprer seg over store geografiske områder og organiserer mange spesialiserte seksjoner. Oslo universitetssyke- hus har i dag 83 ulike avdelinger og nærmere 650 seksjoner (10). Innføringen av pakkeforløpsorganisering innen kreftbehandling er en direkte konsekvens av behovet for økt koordinering på tvers av spesialiteter. Kreftpasienter er spesielt utsatt fordi det er mange spesialister som er involvert i behandlingen. Pakkeforløpsorganiseringen inngår i sykehuset som en matriseorganisering som går på tvers av sykehusets fagspesialiserte seksjoner og avdelinger. Egne forløpsledere skal sikre pasientens vei gjennom alle fagsiloene og redusere ventetiden mellom hver stasjon. En forløpsleder ved et sykehus har en åpenbart viktig funksjon, men det er samtidig en av de mest frustrerende rollende du kan ha som leder i et sykehus. Oppgaven er å få alle spesialistene til å tenke på tvers og ta ansvaret for helheten i behandlingen. Alle tegn tyder på at forløpsorganisering er framtiden, men hvis sykehusene skal få dette til må grunnstrukturen gradvis endres fra å speile medisinens fagspesialisering til å følge pasientforløpene. Når sykehusene endelig organiseres etter pasientenes behandlingsforløp og ikke etter medisinens spesialisering vil sykehusene kunne bli mindre i størrelse og mer koordinerte. Fagspesialister må da hentes inn fra flere syke- hus, men det vil ikke lenger være slik at pasienter må sendes mellom sykehus. Men hvordan vil legerollen endre seg i takt med en slik omstrukturering? Og vil leger gå inn i lederroller som trengs i slike strukturer? Vi kjenner fra studier i andre europeiske land at det er en økende bekymring for at leger trekkes seg ut av ledelse og sentrale posisjoner. Særlig i England har man sett en svekkelse av kvaliteten og pasientsikkerheten der legene viser et tydelig disengasjement for drift og utvikling (11). Et forsøk på å demme opp for dette er etableringen av programmet Medical Engagement Scale (MES) der en ønsker å øke det generelle medarbeiderskapet og spesielt blant leger (11). Men for leger flest er det å ta ansvaret for organisasjonen og helheten fremmed. Det er relasjonen til pasientene som er det grunnleggende, og ledelse er underordnet. Ivan Spehars doktorgradsprosjekt fokuserte på transformasjonen fra lege til leder. Studiene viser at overgangen fra lege til leder kan være vanskelig. Når leger blir ledere blir lederlegitimiteten begrunnet i faget og baseres på at en er en dyktig fagutøver (12). Vi ser av studier at ledere med legebakgrunn i stor grad fortsetter å arbeide klinisk og langt på vei begrunner at dette er viktig for deres lederlegitimitet (13). Det ligger i fagets natur at det å være en dyktig fagutøver vil være å spesialisere seg, tilegne seg unik kompetanse. Fagspesialister er uunnværlige i sine felt og ansatt nettopp i kraft at de har en unik kompetanse. Ledelse basert på faglig legitimitet gir ledere som søker å være uunnværlige og står i kontrast til moderne ledelsesteorier som sier at ledere bør søke å gjøre seg mest mulig overflødige ved at ansatte leder seg selv. Dette bryter med fagets logikk som er å dyktiggjøre seg på et felt – å bli spesialist, bli unik og uunnværlig. Legeutdanningen er innrettet mot spesialisering og fokuset er på relasjonen mellom behandler og pasient og den spesifikke diagnosen. Men hverdagen sommøter den ferdigutdannede legen er mer kompleks og påvirket avmangfold av yrkesgrupper. Dette påvirker særlig den moderne lederrollen som spesielt er forventet at skal ta ansvar for organisasjonen, helheten og bidra til koordinering på tvers av yrkesgrupper. Mange leger ønsker ikke en slik lederrolle. De opplever at dette ikke er oppgaver som samsvarer med deres utdanning og karakteriserer dette ofte som «merkantile» eller «administrative» oppgaver (13). Videre ser vi at legerollen endres gjennom endring i utøvelse av faget og den medisinske praksis. Det står et samlet medisinsk fagmiljø bak utvikling av moderne evidensbasert medisin. Det vil si at den behandlingen som gis skal underlegges strenge vitenskapelig krav til dokumentasjon for virkning og effekter. Det er få som ikke omfavner og ser en klar nytte av at medisinen er evidensbasert og at det skapes en konsensus om gjeldene retningslinjer for beste dokumenterte medisinske behandlingsmetoder. Dette er sentralt i Når leger blir ledere blir lederlegitimiteten begrunnet i faget

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy